John Alvheim (Frp): Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

Flere større sykehus har problemer med sin patologiske service. Mangel på norske patologer er alvorlig. Det er derimot relativt god søknad fra utenlandske patologer, men disse godkjennes ikke på grunn av meget restriktive bestemmelser om krav til norskkunnskap.

Kan helseministeren medvirke til en liberalisering av kravet til norskkunnskap for utenlandske patologer?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er problemer med rekruttering av kompetente spesialister til en rekke sykehusavdelinger, bl.a. patologer. Det er derfor nødvendig at spesialister rekrutteres fra fagmiljøer i andre land.

Leger fra land innen EØS-området vil få den autorisasjon som de har i sitt hjemland. EØS-avtalen innebærer at det for disse ikke fra statens side blir stilt formelle krav til språkkunnskaper for offentlig godkjenning som lege i Norge. Arbeidsgivere, herunder private og offentlige sykehuseiere, kan imidlertid stille krav til ferdigheter i norsk språk i forbindelse med tilsetting. Helsetilsynet har i rundskriv til landets sykehus gjort oppmerksom på bl.a. muligheten for at arbeidsgiver kan bli stilt til ansvar rettslig dersom pasientbehandlingsfeil oppstår på grunn av dårlige språkkunnskaper hos helsepersonell.

For leger fra land utenom EØS-området stilles det visse formelle krav av medisinskfaglig og språklig art for å oppnå autorisasjon som lege i Norge, deriblant prøve i norsk språk og kurs i norsk medisinsk fagspråk.

Det understrekes at språkkravet er lagt på et moderat nivå. Statens helsetilsyn har et tett samarbeid med de medisinske fakultetene om de kompetansekrav som må oppfylles før autorisasjon blir gitt. Autorisasjon som lege er en varig godkjenning som lege og innebærer ikke noen begrensning av arbeidsområde, verken geografisk, tidsmessig eller faglig utover dem som følger av legeloven og eventuelt sykehusloven.

Den som skal inneha en overordnet legestilling, det vil si stilling som overlege i norske sykehus, må være godkjent spesialist. Godkjenning som spesialist forutsetter at legen har autorisasjon som lege i Norge.

I enkelte fagområder i et sykehus har leger ikke direkte pasientkontakt. De har dermed heller ikke samme behov som leger flest for å benytte norsk i sitt daglige legearbeid. Like fullt vil enhver lege ha behov for kommunikasjon med og veiledning av annet personell i sykehusavdelingen og i sykehuset for øvrig.

Jeg forutsetter at ledelsen ved sykehusene sørger for at det blir ansatt personale som er i stand til å kommunisere med sine medarbeidere på en slik måte at et forsvarlig behandlingstilbud til pasientene blir ivaretatt.

John Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret.

Det er særlig viktig at større sykehus som daglig behandler pasienter for kreft og mistanke om kreft, har god og tilstrekkelig patologisk service. Ofte trenger en slik service mens en pasient ligger på operasjonsbordet. Patologene kommuniserer naturlig nok ikke med pasientene, men med behandlende lege, og resultatet av histologiske prøver skjer skriftlig og da som regel på fagspråket. En må ellers anta at gode engelskkunnskaper vil være tilstrekkelig for den øvrige kommunikasjon mellom patologen og det øvrige sykehuspersonell.

Jeg er kjent med at helt nylig har i hvert fall ett sentralsykehus ikke fått godkjent en utenlandsk patolog på grunn av manglende norskkunnskaper. Mener helseministeren for sin del at det er uforsvarlig å ansette utenlandske patologer med gode engelskkunnskaper både skriftlig og muntlig?

Statsråd Gudmund Hernes: Det overordnede hensyn må hele tiden være at pasientene får en forsvarlig behandling. Jeg er selvsagt kjent med at den type fagpersonale det her er snakk om, f.eks. leger, i de aller fleste tilfeller også vil kunne kommunisere på annet språk enn norsk. I tillegg kommer at det er en betydelig standardisering når det gjelder medisinsk terminologi, som går på tvers av mange språk, inklusiv norsk og engelsk. Det viktigste mener jeg er at en sørger for at en har det faglige personalet som trengs for de tjenester som sykehusene skal yte, og når sykehusledelsen mener at dette kan løses f.eks. også ved kommunikasjon på engelsk, har ikke jeg noen innsigelser mot det. Men det er vel noe som må vurderes i forhold til den enkelte profesjon og typen tjenester de skal yte. Der hvor det først og fremst gjelder kommunikasjon mellom leger og spesialister, ser jeg ikke noen grunn til å tro at det skulle være store problemer hvis man også kommuniserte på et annet språk. Men som jeg sa, er altså det overordnede hensyn et forsvarlig behandlingstilbud til pasientene.

John Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret. Jeg kan si meg fullt ut enig med helseministeren i hans vurdering av dette.

Et kort tilleggsspørsmål: Hvilke ankemuligheter har våre sykehus og sykehuseiere når man får avslag på ansettelse av en utenlandsk patolog som ikke har de norskkunnskapene som reglene og reglementet forlanger?

Statsråd Gudmund Hernes: Så vidt jeg vet, ligger tilsettingsmyndigheten hos sykehuset som arbeidsgiver, men jeg skal undersøke spørsmålet nærmere og eventuelt også kommunisere tilbake til representanten. Men i utgangspunktet vil jeg tro at det er en myndighet som ligger hos arbeidsgiver.