Lisbeth Holand (SV): Jeg skal få stille følgende spørsmål til justisministeren:

En 19 år gammel gutt satt 10 måneder i varetekt ved Bergen landsfengsel fordi politiet ikke kunne fastslå hans identitet. Under tragiske omstendigheter døde gutten. I 1992 endret Stortinget utlendingsloven i situasjoner der personens identitet ikke kunne fastslås. I den nye loven heter det at « Samlet fengslingstid kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige hensyn ».

Mener statsråden at dagens praksis er i samsvar med loven?

Statsråd Grete Faremo: Innledningsvis er det grunn til å understreke at i det store antall saker på utlendingsfeltet er spørsmålet om identitet intet problem. Samarbeidet mellom den enkelte utlending og norske myndigheter går greit.

Før 1992 kunne utlending som ikke samarbeidet med politiet i å klargjøre egen identitet, fengsles inntil to uker. Enkelte spekulerte i å oppgi falsk identitet vel vitende om at etter to uker ville de bli frigitt. Uten påviselig nasjonalitet kunne vedkommende heller ikke bortvises.

Denne uheldige situasjonen ønsket man å endre. Det er et grunnleggende krav at identiteten til alle her i landet skal være kjent, også identiteten til utlendinger som ønsker å oppholde seg her. Dette er bl.a. viktig for en effektiv kriminalitetsbekjempelse og ikke minst av hensyn til de mange utlendinger som har lovlig opphold i riket.

Et bredt flertall i Stortinget sluttet derfor opp om Regjeringens forslag til endring av utlendingsloven § 37 i 1992. Foruten å styrke norske myndigheters muligheter for å klarlegge identiteten i de ulike sakene mente man endringen skulle bidra til at færre skulle nekte å opplyse identitet.

Lovendringen åpnet for adgang til å fengsle utover 12 uker når særlige grunner foreligger. I første rekke tar dette sikte på tilfeller der utlendingen bevisst motarbeider myndighetenes forsøk på å få brakt identiteten på det rene. Det er viktig at fengslingstiden blir kortest mulig. I pakt med vanlige rettssikkerhetsgarantier for bruken av varetekt er det således bestemt at det er domstolene som treffer kjennelse om fengsling og fastsetter fengslingstiden. Retten vil vurdere om fengslingen i den enkelte saken innebærer et uforholdsmessig inngrep.

Vi har fortsatt unntaksvis tilfeller hvor vedkommende har nektet å oppgi identitet og sågar motarbeidet politiet i deres arbeid med å fastlegge korrekt identitet. Det synes likevel som om lovendringen har hatt den ønskede signaleffekten. Antall fengslinger i medhold av utlendingsloven § 37 har gått ned hvert år siden lovens ikrafttreden. Antallet lange fengslinger, de utover 12 uker, har også avtatt. I 1993 satt 31 i varetekt utover 12 uker. I dag har vi tre varetektsfengslede utover 12 uker. I de aller fleste sakene har dessuten politiets etterforskning avdekket at utlendingene har oppgitt falsk identitet.

Justisdepartementet følger bruken av § 37 nøye, både gjennom regelmessig innhenting av statistikk og tilleggsopplysninger. Senest 11. januar i år sendte departementet brev til politiets avhørskamre med anmodning om opplysninger om fengslinger etter § 37.

Jeg finner det ikke riktig å gå nærmere i detalj rundt de tragiske omstendighetene i den konkrete saken som foranlediger representanten Holands spørsmål. Jeg har imidlertid fått opplyst at fengslingskjennelsen er blitt påkjært fem ganger, og at kjennelsen er stadfestet av lagmannsretten siste gang 18. januar i år.

Jørgen Holte hadde her tatt over presidentplassen.

Lisbeth Holand (SV): Jeg må nok si at jeg hadde forventet at statsråden hadde gått noe inn på den konkrete saka. Det er en uhyre tragisk sak, og den første kommentaren som kom fra myndighetene, var at de ville gå gjennom brannsikringsrutinene.

Det som har skjedd, er at en 19-åring har kommet til Norge. Han har oppgitt en identitet som myndighetene ikke tror på. Han ble fengslet gjentatte ganger, slik at han hadde sittet i varetekt i ti måneder og fått beskjed om ytterligere to måneder. Han har sågar vært isolert i perioder av denne tiden. Dette dreier seg både om fengslingstidens lengde og om forholdene rundt.

NOAS har sendt et brev til justisministeren, der de har stilt spørsmål om justisministeren vil sette ned en kommisjon for å granske forholdene omkring denne saka for å kunne forsikre seg om at myndighetene vil sørge for at en behandler asylsøkere som en ikke kjenner identiteten til, i pakt med Menneskerettighetskonvensjonen og internasjonale regler.

Statsråd Grete Faremo: Jeg har lyst til å understreke at det er en tragisk sak vi står overfor etter det som skjedde i Bergen. Men det må ikke være tvil om at det skal særlige grunner til for fengsling utover 12 uker. Spørsmålet om hvorvidt man tror på en identitet eller ikke, er derfor en ufullstendig beskrivelse av hva denne paragrafen er ment å dekke. Det gledelige oppi det tragiske er at vi har fått en nedgang i antallet personer som nekter å oppgi identitet, og som også i noen tilfeller aktivt motsetter seg å være med på å bidra til oppklaring av identitet. Det var faktisk det lovendringen i sin tid var ment å skulle bidra til.

Lisbeth Holand (SV): Jeg håper jeg kan få et svar på om justisministeren er villig til å sette ned en undersøkelseskommisjon, slik NOAS har bedt om. De har stilt elleve konkrete spørsmål som de mener bør belyses i den sammenheng.

Så en kommentar til. Det er jo bra at det er færre saker der en ser behov for langvarig fengsling. Ved lovendringen som gav åpning for fengsling i inntil tre måneder, ble det presisert at det unntaksvis og når det forelå særlige grunner, kunne gås utover det. Det ble i merknadene spesielt vist til at Interpol kunne trenge 12-14 uker for å undersøke forholdene. Det er forskjell på utover 3 måneder og 10 måneder - og 12 måneder, som denne gutten hadde fått beskjed om. Mitt spørsmål blir da: Ser justisministeren noen øvre grense for hvor lenge en kan sitte fengslet? Syns hun det er akseptabelt at utover 3 måneder i særlige tilfelle kan bli både 10 måneder og 12 måneder?

Statsråd Grete Faremo: Som jeg sa i svaret mitt, er mitt utgangspunkt at fengslingstiden bør være kortest mulig, og at det i denne saken, som i alle andre saker, er en konkret prøving av alle opplysninger i retten som ligger til grunn for fortsatt fengsling - og det etter at vedkommende selvsagt kunne ha gjort saken helt annerledes ved heller å samarbeide om de opplysningene som det her er snakk om. Jeg har bedt om full rapport om saken. I og med at jeg ikke har den på mitt bord og heller ikke har sett eller hørt noe om dette brevet fra NOAS, er det ikke naturlig for meg å trekke konklusjoner om hva som eventuelt må gjøres videre i den konkrete saken.

Presidenten:Spørsmål 18 er allereie behandla.