Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Det fremgår av ulike presseoppslag (blant annet Dagens Næringsliv 19. januar 1996) at Justisdepartementet nå vil samarbeide med en jødisk gruppe knyttet til Det Mosaiske Trossamfund i Norge for å finne ut hva som skjedde med jødenes eiendommer under og etter krigen. Dette spørsmålet har både en moralsk-etisk og økonomisk side.

Hva er målsettingen og mandatet for utredningsgruppen, hvilket samarbeid legger man opp til, og hvilken tidsplan opererer man med?

Statsråd Grete Faremo: Det er riktig at Justisdepartementet arbeider med sikte på å kartlegge hva som skjedde med eiendelene til de norske jødene under og etter den annen verdenskrig. I første omgang er målet å bringe de faktiske forhold på det rene så langt det lar seg gjøre.

I 1942 vedtok Quisling-regjeringen en lov om inndragning av all jødisk formue. I alt ble formuen til ca 1.200 norske jøder beslaglagt.

Etter krigen ble fast eiendom og annen formue søkt tilbakeført til norske jøder. Spørsmålet er imidlertid hvorledes denne tilbakeføringen kjedde og hvordan forholdet var mellom de verdiene som ble beslaglagt, og de som ble tilbakeført. Dette trenger vi tid på å undersøke. Undersøkelsen bør også bidra til å klargjøre, så langt som mulig, hvordan arbeidet ble gjennomført i de ulike statlige organer for tilbakeføring av eiendom, erstatning av eiendom osv.

I 1946 vedtok Stortinget en lov om tilbakeføring til rette eier av verdier som var konfiskert under okkupasjonen. Loven gav enhver som hadde fått sine eiendeler beslaglagt, rett til å kreve dem tilbake uten vederlag. Namsmannen og namsretten ble pålagt å tilbakeføre alle beslaglagte eiendommer. Videre ble det opprettet et Tilbakeføringskontor som skulle bistå enhver eier som meldte seg, med å finne sine verdier. Jeg nevner også at det ble opptatt rettslige forklaringer av hjemvendte jøder, for derigjennom å lette arbeidet med oppgjøret av bo tilhørende norske jøder. Gjennom en undersøkelse vil det derfor være mulig å avdekke hvilke verdier skifterettene hadde i boene, og hvem som ble tilgodesett i utlodningen.

Imidlertid sier det seg selv at mange norske jøder hadde vanskeligheter med å kreve tilbake sine eiendeler i en situasjon hvor hele slekter var gått under i massemord.

I det videre arbeid er det nødvendig å innhente vitenskapelig kompetanse. I tillegg til nødvendig utredningskapasitet tar departementet sikte på også å opprette en bredt sammensatt styringsgruppe.

En av forutsetningene for at vi skal kunne lykkes med det videre arbeidet, er at vi får til et konstruktivt samarbeid med Det Mosaiske Trossamfund i Norge. Det er allerede etablert slik kontakt, og jeg regner med at vi i løpet av kort tid vil ha klart et mandat for undersøkelsen. Før dette er klart, er det vanskelig å angi tidsplanen. Foreløpig regner vi med at undersøkelsen vil ta et drøyt år fra det tidspunktet arbeidet starter opp.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

I den seinere tid er det, bl.a. på grunn av en utredning av Bjarte Bruland, frambrakt mye interessant stoff som beretter om en mørk del av vår historie. Ved siden av den fysiske likvidasjon av jøder foretok naziregimet en storstilt økonomisk likvidasjon også i vårt land. Dette kan aldri gjøres godt igjen, men vi kan heller ikke bare la det være som det nå er. Det er etter min vurdering allerede klarlagt at det er behov for et vederlag, som er et økonomisk, men kanskje først og fremst et moralsk-etisk oppgjør. Og det er det ingen andre enn den norske stat som kan bidra til.

Jeg er glad for at det er en dialog og en prosess i gang mellom departementet og representanter for jødene i Norge. Som statsråden vel veit, er det intet ønske fra jødenes side om å være en slags part som skal kreve noe i denne sammenhengen, ei heller noe ønske om en detaljert granskning - som uansett ikke kan føre fram til en økonomisk millimeterrettferdighet - men mer spørsmål om et vederlag, som et oppgjør for det som skjedde.

Hvilke muligheter ser statsråden for å nå fram til et omforent opplegg for det videre arbeid, bl.a. i samarbeid med representantene for jødene i Norge?

Statsråd Grete Faremo: Jeg vil si med en gang at det er med respekt jeg nærmer meg denne oppgaven. Jeg tror vi har et godt grunnlag for det videre samarbeid bl.a. med Det Mosaiske Trossamfund etter de møter som nå er avholdt i departementet. Nettopp fordi vi er i en så tidlig fase av prosjektet, er det naturlig at det fortsatt står mye åpent. Det er fortsatt åpenhet rundt sammensetningen av den styringsgruppen som jeg nevnte, og også selve innretningen for arbeidet. Det som er helt sentralt for meg, er å søke å bidra til en prosess som skaper tillit også til det resultatet man til slutt kommer fram til.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg er glad også for det siste statsråden nå sa, hvor hun viste en åpenhet i forhold til å finne fram til et mandat og opplegg for det videre arbeid som kan skape tillit og ro, ikke minst hos dem som føler seg aller mest berørt. I det perspektiv håper jeg hun også vil se den videre tempoplan, fordi jeg tror alle vil være tjent med at den ikke blir unødig lang. Det er ikke å grave opp flest mulig detaljer som her er ønsket, men på en måte å gjøre opp for en del av vår historie som ingen andre enn den norske stat kan bidra til, selv om det var et helt annet regime som i sin tid stod for de ugjerningene vi her snakker om. Jeg vil i så måte i min sluttmerknad ikke gjøre annet enn å vise til uttalelser av Kristian Ottosen i den offentlige debatt i pressen i de seinere dager, som jeg tror peker på en måte å gå videre på som seriøst bør overveies.