Lars Sponheim (V): Jeg skal få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

Atomgjenvinningsanlegget Dounreay i Skottland planlegger å doble, i verste fall tredoble sin virksomhet. Statens strålevern har uttalt at de er bekymret fordi økt gjenvinningstempo øker risikoen for ulykker som kan få dramatiske konsekvenser for Norge.

Hva vil miljøvernministeren gjøre for å hindre økt gjenvinningsaktivitet ved Dounreay-anlegget?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Bakgrunnen for at Dounreay-anlegget igjen er i fokus, er at amerikanerne utreder mulighetene for å reprosessere brukt uranbrensel ved anlegget. USA har siden 1950-årene bistått med høyanriket uran for bruk i forskningsreaktorer i flere vestlige land, og inntil 1988 var det mulig for reaktoroperatørene å sende det brukte uranbrenselet tilbake til USA. I 1988 falt denne muligheten bort. Brukt uranbrensel fra forskningsreaktorer er dermed siden 1988 mellomlagret i Europa og andre steder. Amerikanske myndigheter utreder for tiden alternative muligheter for å løse dette problemet. Reprosessering ved Dounreay er en mulig løsning som er med i den miljøkonsekvensanalysen som nå utarbeides av amerikanerne.

Dounreay-anlegget har nylig også søkt om en ny utslippstillatelse som omfatter aktiviteter hvis anlegget i framtiden vil motta det amerikanske kjernefysiske brenselet fra europeiske forskningsreaktorer. Ifølge informasjon innhentet av vår ambassade i London innebærer søknaden lavere utslipp av radioaktive stoffer enn det anlegget nå har tillatelse til, men en viss økning i forhold til dagens utslipp. Søknaden vurderes nå av skotske myndigheter.

Jeg deler bekymringen til Statens strålevern om at økt gjenvinningstempo ved Dounreay-anlegget kan øke risikoen for ulykker. Som Stortinget er godt kjent med, har jeg og mine nordiske kolleger ved flere anledninger tatt opp spørsmålene om utvidelser og økte utslipp fra reprosesseringsanleggene i Dounreay og Sellafield med tidligere britiske miljøvernministre.

Vi er kjent med at resultatet av de amerikanske vurderingene nå vil foreligge tidligst i månedsskiftet januar/februar, og det er for så vidt nær forestående. Norske myndigheter holder seg løpende orientert om denne saken. Vi vil så i samråd med våre nordiske naboer vurdere å ta saken opp med britiske myndigheter med sikte på å anmode dem om å avstå fra å utvide reprosesseringsanlegget i Dounreay.

Sigurd Manneråk hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Sponheim (V): Jeg takker for svaret. Jeg må innrømme at jeg kunne tenkt meg et enda klarere svar i retning av en tydelig reaksjon fra norske myndigheter og fra miljøvernministerens side.

Det er sånn at Dounreay-saken har en historie i Norge som har dokumentert at spørsmålet om utvidelse i Dounreay er en miljøsak som engasjerer det norske folk langs den ganske kyst på tvers av politiske interesser. Det innebærer at de norske interessene er temmelig entydige i at dette ønsker vi ikke en utvidelse av, og vi har vist at norsk folkelig kamp med god ledelse av norske myndigheter kan føre til gode resultater for miljøet. Det er på mange måter sånn at alt ligger til rette for at miljøvernministeren her kan ta på seg en viktig lederrolle i å lede kystfolket og miljøinteressene i kampen mot Dounreay, og jeg vet ikke om det da er nødvendig og ønskelig å ikke reagere raskere enn det som dette svaret bærer preg av.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg nevnte de nordiske miljøvernministrene. Vi har mange, mange ganger drøftet spørsmålet, og vi har også flere ganger i fellesskap reagert overfor britiske myndigheter. Der er det Island som har tatt « the leading role », som det heter. De er veldig aktive på dette, og de følger meget nøye med i hva som skjer.

Vi har i denne aktuelle saken vært i tett kontakt med Island, og hvis det nå går sånn at amerikanerne beslutter seg for å - jeg holdt på å si - spørre England om å få reprosessert der, så vil vi reagere. Nå er det visse ting som tyder på - men der må jeg ta visse forbehold - at bekymringen for at dette skal skje, kanskje ikke bør være så stor som den er, for vi har fått noen indikasjoner på at amerikanerne faktisk ikke kommer til å gå inn for den løsningen som her er skissert, men det vil vi få se når rapporten foreligger i løpet av kort tid.

Lars Sponheim (V): Det var en interessant avslutning på dette svaret. Det er da kommet statsråden for øre ting som ikke er kommet meg og opinionen ellers for øre, at dette kan bli skrinlagt allerede på - skal vi si - etterspørselssiden fra amerikanernes side. Min oppfordring til statsråden må da gå på at den beste måten å stoppe dette på, vil være å ta direkte kontakt med amerikanerne, gi uttrykk for vår bekymring og at dette vil føre til betydelig mer bråk enn man kanskje kunne forestille seg fra amerikansk hold, og at vi dermed så å si kan få parkert disse planene på et så tidlig stadium. I neste fase ville det i så fall være på sin plass å sette inn et engasjement mot den engelske siden, mot britene, og prøve å få dem til å si nei til å tilby amerikanerne den typen tjenester fra Dounreay-anlegget. Og er det slik at det nå er en god mulighet for at disse følerne trekkes inn fra amerikansk hold så tidlig, så ber jeg innstendig om at statsråden setter inn et betydelig trykk overfor amerikanerne allerede nå.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg tror nok at noe av det som har gjort at vi har blitt hørt, iallfall i en viss utstrekning, er at Norden har opptrådt samlet, og også det at det i den nordiske gruppen er et land som selv er en kjernekraftnasjon, altså Sverige, det tror vi gir litt ekstra tyngde. Vi legger veldig stor vekt på at ikke noen av de nordiske land skal begynne som frigjengere i saken. Jeg tror den strategien vi har valgt, er den som vil føre fram, men vi vil på ingen måte være passive.

Det jeg nå sa om det amerikanske standpunktet, har vi fra islandske miljøvernmyndigheter, som har fått sine informasjoner fra den islandske ambassaden i Washington, som har tolket den amerikanske rapporten dit hen at de ikke vil anbefale reprosessering i Dounreay. Men, som sagt, dette er ikke offisielt, jeg vil bare ta det forbeholdet, og vi får i løpet av de nærmeste ukene se om det er riktig eller ikke. Og så får vi reagere på det grunnlaget som da foreligger.