Ola T Lånke (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

På bakgrunn av fredsavtalen for Bosnia-Hercegovina forbereder Regjeringen tilbakevending for bosniske flyktninger i Norge. Mange av flyktningene, særlig de fra familier med blandete ekteskap, ser ikke noen framtid i et samfunn som er « etnisk renset » og som kanskje er ledet av det samme styre som drepte noen av deres nærmeste eller holdt dem i konsentrasjonsleir.

Hvordan vurderer statsråden spørsmålet om å gjennomføre tilbakevendingen for disse flyktningene?

Statsråd Gunnar Berge: De generelle forutsetningene og prinsippene for tilbakevending av flyktninger når beskyttelsesbehovet har opphørt, er nedfelt i St.meld.nr.17 (1994-1995) og i lov av 30. juni 1995. Ca. 12.000 bosniske flyktninger har fått beskyttelse i Norge på kollektivt grunnlag. Det har hele tiden vært forutsatt at beslutningen om å oppheve den kollektive beskyttelsen ikke må treffes før forholdene ligger til rette for tilbakevending.

Etter undertegning av Dayton-avtalen er spørsmålet om hva som ligger i at forholdene ligger til rette for tilbakevending, blitt aktualisert. Regjeringen arbeider med å foreta nødvendige avklaringer og presiseringer i tilknytning til dette. Det som kan sies på det nåværende tidspunkt, er bl.a. at fredsavtalen i seg selv ikke gjør at tilbakevending kan gjennomføres. En hovedforutsetning er selvsagt at fredsavtalen følges opp og etterleves av partene. Videre må de materielle forhold være slik at tilbakevending er mulig - flyktningene må ha et sted å bo, og et visst minimum av samfunnstjenester må være i funksjon. Det kan pekes på bl.a. vann, strøm, gass, kommunikasjoner, skoler o.l.

Når det gjelder selve tilbakevendingen, vil den internasjonalt bli koordinert av FNs høykommisær for flyktninger. Norge vil samordne sitt innenlandske arbeid for tilbakevending med den internasjonale tilbakevendingsprosessen, som er ventet å bli omfattende og gå over flere år. Planleggingsarbeidet her i Norge er i gang, og et første utkast til en konkret plan for hvordan tilbakevendingsarbeidet skal organiseres, vil etter planen foreligge i mars måned i år. Flere spørsmål som i dag er uavklart, vil da bli besvart.

Men fred og gjenoppbygging betyr ikke nødvendigvis at alle bosniske flyktninger føler at de kan vende tilbake i trygghet. Som representanten Lånke har pekt på, kan det være flyktninger som ikke ser noen mulighet for selv å vende tilbake til hjemlandet fordi de risikerer forfølgelse, alvorlige overgrep eller annen fare. Som det er understreket i stortingsmeldingen, vil disse da ha anledning til å få sin sak behandlet på individuelt grunnlag.

Spørsmålet om familier med blandede ekteskap har vært reist fra flere hold, og jeg ser klart at de kan oppleve at situasjonen kan bli vanskelig. Men jeg vet også at forholdene vil variere fra sted til sted, mellom personer og trolig også over tid. Jeg mener derfor at blandede ekteskap i utgangspunktet ikke gjør tilbakevending umulig. Men etter en individuell vurdering basert på søknad om asyl vil det kunne vise seg at tilbakevending er urimelig for enkelte.

Ola T Lånke (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at departementet tar seg god tid og planlegger tilbakevendingen nøye, og at en også er åpen for at enkelte kanskje må avstå fra å vende tilbake. Nå vet vi at forholdene i Bosnia-Hercegovina var bedre før krigen hva angår forholdet mellom de ulike religionsgruppene. Det ser ut til å ha blitt verre, og at også Dayton-avtalen på en måte bidrar til å sementere « rensingen », den tredelingen som er oppstått i samfunnet. Dette går jo ut over familier med blandede ekteskap, ikke minst barna får lide under dette. Jeg har lyst til å be statsråden om å utdype det han sa om at kanskje noen allikevel ikke skal vende tilbake. Betyr det at man går inn for at disse kan få melding om at de kan regne med å bli, få varig opphold i Norge, og at hensynet til blandede ekteskap blir særlig vektlagt i forbindelse med vurderingen?

Statsråd Gunnar Berge: La meg få understreke at tilbakevendingsarbeid og forberedelse og planlegging fra vår side vil skje i nær kontakt med FNs høykommisær for flyktninger. Det er selvfølgelig overhodet ikke aktuelt for norske myndigheter å sende noen tilbake før Høykommisæren også vurderer det slik at dette skjer i trygghet og med verdighet. Likeledes vil vi samordne oss med andre vesteuropeiske land, ikke minst de nordiske land.

Når det så gjelder familier med såkalte blandede ekteskap, sa jeg i mitt svar at det i seg selv ikke bør være grunnlag for at tilbakevending ikke er aktuelt. Vi kan stå overfor veldig mange vanskelige enkeltsituasjoner og enkelttilfeller når det gjelder den type ekteskap. Men jeg syns det er galt å gå ut med en generell bestemmelse eller et generelt signal om at tilbakevending ikke er aktuelt i slike tilfeller. Man skal også her ha en individuell prøving på bakgrunn av en konkret søknad.

Ola T Lånke (KrF): Jeg takker igjen statsråden for svaret. Jeg har lyst til å ta opp en annen side av problematikken, nemlig den informasjon som sendes ut fra myndighetene til flyktninger i denne forbindelse. Det blir jo kjent at avtalen inneholder elementer som går på at man skal flytte tilbake, og at myndighetene planlegger en repatriering. Men det som er problemet, er at man ikke får tydelige signaler fra myndighetene om hvordan dette skal foregå, og om de må flytte tilbake. Jeg vet at flyktninger i den gruppen som jeg refererte til tidligere, nå ser seg om etter eventuelle tredjeland å flytte til, fordi de får så utydelige signaler fra myndighetene i Norge. Det virker som man i Norge gir mer utydelige signaler enn i andre land, fordi man her er så opptatt av å gjennomføre en tilbakevendingspolitikk.

Mitt siste spørsmål til statsråden blir derfor: Hva vil statsråden gjøre for å gi flyktningene som opplever dette, større trygghet, slik at de kan vite hva de har å forholde seg til?

Statsråd Gunnar Berge: Det som representanten Ola T Lånke nå tar opp, nemlig informasjon til den enkelte - altså den det angår - er naturligvis en veldig viktig side ved hele spørsmålet. Og det er faktisk lagt stor vekt på dette fra departementets og UDIs side. Det er gått ut generell informasjon og også spesiell informasjon til den enkelte flyktning - en har altså gått langt lenger enn det som er vanlig. Nå kan en si at en også står overfor en helt uvanlig situasjon. Når informasjonen ikke kan være mer klargjørende enn den er nå, er det fordi situasjonen foreløpig er nokså uoversiktlig og vanskelig. Men vi jobber kontinuerlig med disse spørsmålene. Vi hadde senest i går representanter i Genève som diskuterte saken med FNs høykommisær. Det vil kanskje også være aktuelt å ha et møte i Oslo i løpet av februar hvor høykommisæren er til stede og også andre involverte land, slik at så snart vi har grunnlag for å gi klare signaler, vil det bli gjort.