Erling Folkvord (RV): Eg vil få stille eit spørsmål til barne- og familieministeren som gjeld korleis gjeldsordningslova verkar i praksis:

Våren 1994, da 315 personer hadde fått gjeldsordning hos namsmannen, sa statssekretær Fossum til Aftenposten at gjeldsordningsloven hadde medvirket til at « så mange som 40.000 personer med betalingsproblemer » hadde fått frivillig gjeldsordning. Pr. 1. november 1995 var antallet gjeldsordninger hos namsmannen økt til 3.183.

Hvor mange har etter statsrådens mening oppnådd en frivillig, utenomrettslig gjeldsordning?

Statsråd Grete Berget: De tre første årene gjeldsordningsloven har virket, er det åpnet forhandling i 5.552 saker, mens det er kommet i stand 3.467 ferdige gjeldsordninger. Siden ektefeller i enkelte tilfeller oppnår en felles gjeldsordning, vil jeg anta at om lag 4.200 personer hittil har kommet inn under en gjeldsordning etter loven.

Hovedintensjonen med loven var at den skulle gi personer med gjeldsproblemer en bedre forhandlingsposisjon i forhold til kreditorene og på den måten legge til rette for frivillige løsninger, fortrinnsvis da uten at det skulle være nødvendig å innlede saksbehandling hos namsmannen. Som kjent kreves det for å få åpnet gjeldsforhandlinger etter loven at skyldneren selv på forhånd har forsøkt å få til en løsning med sine fordringshavere. Loven er ment å fungere som et ris bak speilet i forhold til motvillige fordringshavere. Samtidig gir den en standard og en modell for løsning av kompliserte gjeldssaker, f.eks. når det gjelder hvor mye skyldneren skal kunne avsette av inntekten til livsopphold.

Vi har også fått klare signaler om at loven i praksis virker nettopp på denne måten, og at langt de fleste gjeldsforhandlinger finner sin løsning uten at det åpnes saksbehandling i namsapparatet. Naturlig nok finnes ingen nøyaktig oversikt over antallet saker som løses frivillig, utenrettslig, i forhandlinger mellom den enkelte låntaker og kreditorene. Her må det i beste fall bli kvalifisert gjetting. Det dreier seg imidlertid om det mangedobbelte av antallet registrerte gjeldsordninger etter loven. Jeg vil ikke gå lenger enn til å si at det må være mange titusen gjeldssaker som er løst utenomrettslig i de senere årene.

I forhold til spørsmålet kan det være illustrerende å nevne at det første året gjeldsordningsloven virket, altså i 1993, mottok namsmennene mer enn 22.200 henvendelser om gjeldsproblemer, mens bare mellom 5 og 10 % av disse resulterte i at det ble åpnet forhandlinger etter loven.

Erling Folkvord (RV): Eg takkar statsråden for svaret. Statsråden skal ha honnør for at ho seier rett ut at det ikkje blir noko meir enn kvalifisert gjetting viss ho skal svara på det eg spurde om. Men det er slik at dette talet - 40.000 - som vart brukt i Aftenposten våren 1994, med statssekretæren som kjelde, har vore ein gjengangar i beskrivinga av kor godt dette lovverket verkar. Så eg synest dette eigentleg strekar under at vi treng å få samla meir informasjon for å sjå på korleis gjeldsordninga verkar i praksis. Eg har sett at Aftenposten hadde ein stor reportasje på fredag der seksjonssjef Kruse Jensen hos vedkomande fagbyråd i Oslo omtaler GOA, altså gjeldsofferaksjonen, som « en anerkjent organisasjon for gjeldsrådgivning ».

Eg kunne ha lyst til å spørje statsråden, ut frå at det er så pass vanskeleg å få eksakt kunnskap om korleis dette verkar, om statsråden er einig i at det er bruk for også den typen forbrukarinformasjon som GOA driv med i Oslo og dels i resten av landet.

Statsråd Grete Berget: Vi har brukt veldig mye ressurser og mye tid i departementet på å gi informasjon og opplysning om gjeldsordningsloven og skolere apparatet vårt ute, i første runde fylkesmennene og i andre runde kommunene og de forskjellige etatene i kommunene, for å få et godt rådgivningsapparat. Etter mine siste opplysninger har 95 % av kommunene et slikt tilbud til sine innbyggere, så jeg mener at vi gjennom det har klart å skaffe et rådgivningsapparat der den enkelte som har spørsmål om gjeldsproblemer, kan komme og få hjelp når det gjelder behandling av gjeldsproblematikken.

Erling Folkvord (RV): Det var iallfall interessant å høyre at heile 95 % av kommunane nå har etablert ei ordning med kommunal gjeldslovgjeving. Det var eg ikkje merksam på, og eg har inntrykk av at det er mange skyldnarar som heller ikkje er merksame på det.

Statsråden sa i første svaret sitt at denne lova var meint å vere eit « ris bak speilet » overfor uvillige långjevarar. I sjølve lova står det:

En gjeldsordningsperiode skal være på fem år.

Men det står vidare:

Dersom det foreligger særlige grunner, kan en annen gjeldsordningsperiode fastsettes.

For eksempel i Bergen er det nå slik at i 85 % av tilfella er det særlege grunnar som gir ein gjeldsordningsperiode på seks-ti år. Finanskomiteen sitt fleirtal sa da lova vart vedtatt, at

gjeldsperiodens lengde er et av de punkter som bør vurderes på ny etter at loven har fungert en viss tid

Eg vil gjerne spørje om statsråden ut frå det, og ut frå det ho alt har sagt, er einig i at det nå kan vere på tide å legge fram ny informasjon for Stortinget om korleis lova har fungert m.a. på det punktet, som finanskomiteens fleirtal bad om da lova vart vedtatt.

Statsråd Grete Berget: La meg få presisere at jeg i forhold til den kommunale gjeldsrådgivning sa at 95 % av kommunene har et apparat der det kan gis gjeldsrådgivning. Men kommunene har ulike måter å organisere dette på. Enkelte steder er det lagt til sosialkontoret, og enkelte steder har de et eget kontor for dette, så det er forskjellig, og det har også vært intensjonen med at kommunene skal ha mulighet til å organisere dette forskjellig.

Når det da gjelder Stortinget og tilbakemeldinger i forhold til gjeldsordningsloven og virkningen av denne, melder vi jo tilbake gjennom de årlige budsjettproposisjonene. Vi foretok en større evaluering av gjeldsordningsloven i fjor, og den viste at vi har nådd fram med intensjonene i gjeldsordningsloven, og at den fungerer bra. Men det er noen områder vi må se spesielt på - det gjelder bl.a. skattespørsmålet - og slike ting vil vi komme tilbake til.