Marit Arnstad (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

Utenriksdepartementet har advart norske firmaer mot å investere i Burma på grunn av menneskerettighetssituasjonen i landet.

Hvorfor vil ikke Utenriksdepartementet komme med en tilsvarende advarsel når det gjelder investeringer i Indonesia og Nigeria?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: I et stort flertall av FNs medlemsland krenkes grunnleggende menneskerettigheter. Norske myndigheter har derfor, sammen med likesinnede land, et bredt engasjement for å fremme og beskytte menneskerettighetene verden over. Vi støtter demokratiske krefter, vi tilbyr menneskerettsekspertise og gir støtte til dem som lider under forfølgelse. Når regjeringer er ansvarlige for overgrep - og slik er det ofte - bruker vi diplomatiske kanaler og flernasjonale organisasjoner til å fremme vår kritikk.

I enkelte ekstreme situasjoner fremmer vi forslag om internasjonale sanksjoner. Dette har vi bl.a. gjort overfor Nigeria og Burma. Det er en forutsetning at det blir internasjonal enighet om boikottiltak for at disse skal være effektive - det sier seg selv.

Vi har ingen internasjonal eller norsk lov om økonomiske sanksjoner overfor Burma, eller for den saks skyld Nigeria eller Indonesia. Vi har imidlertid på forespørsel anbefalt tilbakeholdenhet med hensyn til investeringer i Burma, der, så vidt jeg vet, norsk økonomisk virksomhet er helt ubetydelig. Dette er i samsvar med råd fra fredsprisvinner Aung San Suu Kyi og den politikk likesinnede land fører. I påvente av en forbedring av situasjonen i Burma bør norske bedrifter begrense seg til eventuelle sonderinger for mulige framtidige investeringer.

Tilsvarende har vi frarådet investeringer på Øst-Timor, som har uavklart internasjonal status. Situasjonen på Øst-Timor har også vært preget av grove menneskerettighetsbrudd som har påkalt norsk og internasjonal kritikk overfor indonesiske myndigheter.

Eksisterende norske investeringer i Nigeria ble for en stor del foretatt da situasjonen i landet var mer håpefull enn i dag. Det er meg bekjent ikke planer om nye, større investeringer i Nigeria i dagens situasjon fra norsk næringslivs side. Dette er etter min vurdering en klok linje.

Marit Arnstad (Sp): Først vil jeg få lov til å si at det er positivt at en ber om tilbakeholdenhet i forhold til Burma. Jeg oppfatter også svaret som en advarsel mot investeringer i Nigeria og i forhold til områder knyttet til Øst-Timor, og det syns jeg er positivt. Men det er en del av oss som har satt spørsmålstegn ved at det har virket tilfeldig hvilke land en har bedt om tilbakeholdenhet i forhold til, og hvilke land en faktisk har oppmuntret til investeringer i. Det har virket tilfeldig ut fra at dette dreier seg om land som alle har det til felles at menneskerettighetssituasjonen er alvorlig. Derfor er tilleggsspørsmålet mitt om en også når det gjelder handel og investeringer fra norsk næringsliv kan forvente en klarere og mer konsekvent linje fra Regjeringen enn det en har sett hittil, når det gjelder forholdet til menneskerettighetssituasjonen.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Jeg tror det er nødvendig i besvarelsen av disse spørsmål å foreta to observasjoner:

I et flertall av verdens land forekommer det menneskerettighetsbrudd som vi alle reagerer på. Men det er alminnelig internasjonalt anerkjent at skulle vi handle med bare dem som vi gir godkjent karakter etter slike kriterier, ja så ville verdenshandelen bli meget snever. Og Norge ville for sitt vedkommende måtte avgrense seg til noen land i Europa, dvs. de fleste land i Europa og noen få andre.

Den andre betraktningen jeg vil legge til grunn, er at det ofte i den offentlige debatt om dette virker som om vi har valget mellom boikott eller fritt fram for alle mulige investeringer. Det ligger i mitt svar at det selvsagt ikke er tilfellet. Norske foretak har et eget ansvar for å vurdere hvor de skal gå inn, herunder å vektlegge de spørsmål som dagens spørrer er opptatt av. Og vi mener at den linje som er reflektert i mitt svar, ikke er uttrykk for en uklar linje, men at vi selvsagt må legge et skjønn til grunn hver gang det kommer noen til Utenriksdepartementet og spør om hvor vi føler det er tilrådelig å investere eller tilrådelig med økonomisk samkvem. Det er ingen uklar linje, det er en service i forhold til norsk næringsliv som vi vil fortsette å yte.

Marit Arnstad (Sp): La meg først få lov å understreke at dette sjølsagt ikke er en debatt om et boikottvedtak, men en debatt om hvilke politiske signaler norske myndigheter velger å sende til eget næringsliv og til de regimene det her gjelder. Det må ikke bli tilfeldigheter eller norsk næringslivs mulighet til fortjeneste som avgjør hvilke signaler norske politiske myndigheter gir når det gjelder forholdet til menneskerettighetssituasjonen i aktuelle land. Regjeringen stiller jo krav om menneskerettigheter i andre sammenhenger, f.eks. i bistand. Spørsmålet er om det ikke også i forhold til handel og investeringer bør gis et klarere uttrykk for en prinsipiell holdning til menneskerettighetsspørsmål. Når norsk næringsliv på samme tid blir advart mot investeringer i Burma, hilses velkommen i Indonesia og med statsministerens velsignelse nærmest valfarter til Kina, må jeg stille meg spørsmålet - og jeg stiller det også til utenriksministeren - om det ikke er på tide med en bredere gjennomgang av hvilke regimer vi oppmuntrer til økonomisk samkvem med.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Jeg viser til mine to tidligere svar. Når Utenriksdepartementet gir bedrifter og foretak råd, bygger det selvsagt ikke på tilfeldigheter, men på en grundig gjennomtenkning av spørsmålet før råd eventuelt gis. Jeg tror ikke at en bred prinsipiell gjennomgang vil stille oss i en ny situasjon der; jeg har vondt for å se det. Men hvis det er ønske om en slik gjennomgang for å klargjøre det jeg mener er rimelig klart, så gjerne for meg, og da får en velge en form for det, selvfølgelig,som kanvære egnet. Formålet må uansett være det samme. Vi har i det norske samfunn generelt, med våre tradisjoner, et særskilt ansvar for å vurdere disse spørsmålene. Og ansvaret for det tilligger ikke bare Stortinget og Regjeringen. Det tilligger også økonomiske foretak i Norge å tenke seg om når det gjelder hva en bruker ressurser på, og hvor en går inn. Det tilligger også norsk næringsliv et ansvar for å sørge for å spre norske verdier og holdninger på en måte som kan fungere i vedkommende land.