Unn Aarrestad (Sp): Eg vil få stilla fylgjande spørsmål til statsråden:

Ifylgje Aftenposten 30. desember 1995 var 428 (97 %) av nødmeldingane som i 1995 kom inn til hovudredningssentralane på Sola og i Bodø, falske.

Kva vil statsråden gjera for at ikkje alle dei falske meldingane skal svekkja tilliten til nødmeldesystemet?

Statsråd Grete Faremo: FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, har besluttet at man innen 1999 skal ha utbygd et globalt maritimt nød- og sikkerhetssystem, det såkalte GMDSS, basert på moderne teknologi, satellitt- og radiosystemer. Systemet, som allerede delvis er i bruk over hele verden, fungerer slik at nødmeldinger fra fartøyer kan bli mottatt ved forskjellige redningssentraler over hele verden. Dette har medført at våre hovedredningssentraler også mottar og må koordinere redningsaksjoner i fjerne farvann utenfor norsk redningsområde.

Falske nødmeldinger er et problem for alle verdens redningssentraler. IMO har i den senere tid utarbeidet en veiledning for tiltak som bør iverksettes av myndigheter, produsenter av utstyr og brukere for å få bukt med problemet. Noen av tiltakene er bedre opplæring, trening, operative håndbøker, bedre og sikrere vedlikehold og testing av utstyr, informasjon om konsekvensene av falske alarmer for redningstjenesten, bedre teknisk kvalitet og design av utstyr.

Ansvaret for å unngå falske alarmer påhviler i første rekke brukerne. Norge har vært en pådriver i dette arbeidet ved bl.a. at Sjøfartsdirektoratet har ledet den arbeidsgruppen i IMO som er utarbeidet av ovennevnte tiltak.

Medlemslandene oppfordres også til å vurdere spørsmål om å lovfeste adgangen til refusjon av utgifter som påføres offentlige myndigheter ved falske alarmer.

I Norge har vi et nært og godt samarbeid mellom de ulike etater som er involvert i nødmeldingstjenesten. Justisdepartementet leder bl.a. to nasjonale arbeidsgrupper med nødkommunikasjon som arbeidsfelt. Foruten Justisdepartementet deltar representanter fra Hovedredningssentralene, Telenor, Statens teleforvaltning, Sjøfartsdirektoratet og Luftfartsverket.

Problemene vedrørende falske alarmer blir kontinuerlig tatt opp i IMO. Etter initiativ fra Justisdepartementet vil problemstillingen igjen bli tatt opp under neste IMO-møte nå i februar 1996.

De aller fleste feilmeldinger skyldes utilsiktede, tekniske og menneskelige feil. De ansatte ved redningssentralene utsettes da for en unødvendig stor arbeidsbelastning. I verste fall iverksettes et stort og kostbart hjelpeapparat som kan svekke redningsberedskapen dersom det samtidig skulle oppstå en reell redningsaksjon et annet sted. I de aller fleste tilfeller klarer redningssentralene å få kontakt med de aktuelle skip og dermed få avkreftet nødmeldingen, slik at redningsapparatet straks kan innstilles.

Ved falske alarmer på norske skip rapporterer hovedredningssentralene til Telenor og Sjøfartsdirektoratet, som iverksetter tiltak innen sitt ansvarsområdet.

Avslutningsvis vil jeg si at brukere av nødmeldingssystemet fortsatt kan føle seg sikker på at enhver nødmelding blir behandlet som en ekte alarm, med den følge at redningsapparatet settes i verk fullt ut.

Unn Aarrestad (Sp): Eg takkar for svaret og ser det slik at departementet og statsråden er klar over problemstillinga.

Alle desse falske meldingane svekkjer tilliten til det moderne nødvarslingssystemet, og desse meldingane kostar mykje pengar. Men det alvorlegaste er at beredskapen vert svekt, og evna til å reagera i verkelege nødstilfelle kan òg verta svekt om ikkje talet på utilsikta nødmeldingar vert redusert. Og det er lett å forstå når berre 13 av 441 alarmar er reelle. Det var altså berre 3 % av alarmane som kom inn via nødpeilesendarar, radio og satellitt til hovudredningssentralane på Sola og i Bodø, det skulle vore grunn til å rykkja ut på.

Ved Hovedredningssentralen på Sola vert det opplyst at ei betre opplæring av dei som bruker utstyret, er eit av dei viktigaste tiltaka som ein må setja i verk her. Kva vil statsråden gjera for å betra opplæringa av dei som bruker utstyret, og då tenkjer eg på norsk side?

Statsråd Grete Faremo: Jeg er glad for at det synes å være enighet mellom spørreren og meg om at dette er en uhyre viktig sak, og vi må gjøre alt som er mulig for å få redusert og aller helst få bort de problemer vi dessverre har med feilmeldinger.

Det er ingen tvil om at ny teknikk har gitt oss en langt bedre beredskap enn før, selv om vi altså har sett problemer i kjølvannet av det. Derfor er opplæring ett av de sentrale temaene i den tiltakspakken som jeg gjorde nærmere rede for i hovedsvaret mitt. Samtidig ser vi behovet for å være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å vite at arbeidet med å få bort feilmeldingene også blir tatt på alvor i øvrige deler av verden. Vår strategi er derfor å jobbe bredt på flere felter med sikte på å få til et så godt beredskapssystem som mulig.

Unn Aarrestad (Sp): Eg takkar igjen for svaret, som eg kanskje hadde håpt kunne ha vore endå litt meir konkret.

Det vert hevda at ei av årsakene til alle feilmeldingane er utforminga av dei moderne sendarane, som gjer det for enkelt å senda ut nødmeldingar. Då er det kanskje ikkje rett å seia at ansvaret kviler på brukaren. Det er nå for lett å gjera ein feil slik at alarmen vert løyst ut utan at operatøren er klar over det.

Eg er kjend med at Justisdepartementet har sett ned eit offentleg redningshelikopterutval som skal vurdera alle sider ved luftambulansen, hovudredningssentralane og redningshelikoptertenesta. Desse tre tenestene er rekna ut å kosta 442 mill. kr i 1996, altså store beløp, og med eit stort ansvar. Vil dette utvalet òg vurdera bruken og feilbruken av det moderne nødvarslingsutstyret? Viss ikkje, vil statsråden nå medverka til at dette skjer?

Statsråd Grete Faremo: Spørreren viste til det nokså nylig opprettede redningsutvalget. Etter hukommelsen er det ikke spesifikt lagt opp til at dette temaet skal behandles av utvalget, nettopp av den grunn at vi føler at dette er en løpende problemstilling vi må jobbe med dagstøtt. Vi har derfor uavhengig av utvalget tiltak i gang på bred front.

Hvorvidt det for utvalget likevel blir naturlig å berøre også disse spørsmål, kan jeg ikke utelukke. Det vil selvsagt heller ikke være i min interesse i så fall å utelukke det. Men vi vil som sagt allerede på møte i februar i år igjen sette dette spørsmålet på dagsorden i IMO. Det er nødvendig internasjonalt - men parallelt - å følge opp her hjemme med ulike tiltak.