Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjerne få stille kommunal- og arbeidsministeren følgende spørsmål:

I henhold til oppslag i Dagens Næringsliv 23. november 1995 har statssekretær Kjølmoen i et foredrag på Energiforsyningens Fellesorganisasjons årskonferanse i Stavanger oppfordret kommuner og fylkeskommuner til å omdanne e-verk til aksjeselskap ut fra risikovurderinger.

Hvordan samsvarer dette med Regjeringens politikk på området?

Statsråd Gunnar Berge: I det foredraget det vises til, var betydningen av organisasjonsform for e-verk når det gjelder styringsmuligheter og risikoeksponering, viet bred plass.

I dagens lovverk finnes det ingen modell som sikrer de lokale folkevalgte beslutningsorganer direkte styringsmuligheter over energiverk og samtidig frir kommunene fra økonomisk risiko. Et valg av organisasjonsmodell må derfor baseres på en avveining mellom disse to hensyn.

Energiloven og de føringer som lå i den, har gitt en deregulering av energisektoren. Tilbyderne av kraft kan ikke lenger fastsette pris ut fra hva som gir kostnadsdekning, men må i stor grad ta for gitt den pris som bestemmes ut fra forholdet mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet. De økonomiske konsekvensene for e-verkene av en slik situasjon er forskjellige. Dette har sammenheng med at egenkapitalsituasjonen og effektiviteten i driften i de ulike verk varierer. Dette er en vanlig situasjon i konkurranseutsatt virksomhet. Det er imidlertid i alles interesse at verkene drives mest mulig effektivt. Etter Regjeringens oppfatning kan dette best skje ved at kommunene ivaretar sine styringsbehov som eiere av virksomhetene.

Kommuneloven stiller strenge krav til saksforberedelse i forkant av beslutninger i folkevalgte organer. Sjøl om adgangen til å delegere myndighet er betydelig utvidet i forhold til tidligere, vil mange oppleve prosessen fram mot beslutning i et folkevalgt organ som tidkrevende sett i forhold til de krav til raske beslutninger som stilles her. Aksjeselskapsmodellen er tilpasset behovet for smidige beslutningsprosesser basert på entydige mål og krav fra eierne. Etter Regjeringens syn er dette alene ikke tilstrekkelig for å tilrå en aksjeselskapsmodell.

Når Regjeringen tilrår organisering i form av aksjeselskap, har dette sammenheng med behovet for å begrense økonomisk risiko. Det kreves solid økonomisk kompetanse for å kunne håndtere en slik risiko, og kommuner og fylkeskommuner bør spørre seg sjøl om hvor store tap som kan håndteres. Det er ut fra en slik vurdering Regjeringen har anbefalt kommunene å begrense mulige tap til den innskutte egenkapitalen.

Regjeringens anbefaling gjelder for kraftsektoren og kan ikke legges til grunn for andre sektorer. Etter Regjeringens oppfatning må valg av organisasjonsform baseres på en konkret vurdering av de ulike relevante hensyn i det enkelte tilfelle.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg takker statsråden for svaret og er fornøyd med å høre at det ikke er behovet for smidighet i beslutningsprosessen som er årsak til Regjeringens anbefaling. Man har nemlig sett eksempler på at nettopp den smidigheten som aksjeselskapsformen gir mulighet til, har ført til at enkelte selskaper har tatt større risiko enn det som både er nødvendig og ønskelig, med store tap som resultat. I neste omgang fører så dette til at kommunene må inn med ny egenkapital.

Det Regjeringen gjør, er etter min oppfatning å oppfordre til en organisasjonsform som stimulerer til risikoeksponering i selskapet, med økte muligheter for tap nettopp fordi beslutningsveiene er forenklet. Denne risikoen skal altså ikke eieren ta, også fordi kommunenes adgang til å garantere for lån er begrenset. Dermed sitter man tilbake med at det er andre, det er kreditorer, det er banker, som skal bære den økonomiske risikoen med energiforsyningen. Resultatet av dette kan bli at kommunen i neste omgang får krav om økt egenkapital. Og hva vil dette føre til? Jo, sannsynligvis en strukturendring i energiforsyningen.

Mitt tilleggsspørsmål er: Er anbefalingen om å velge aksjeselskapsformen et ledd i en strategi som har strukturendring i retning av større enheter som mål?

Statsråd Gunnar Berge: Jeg har det utgangspunkt at når det gjelder hva som er en hensiktsmessig struktur, må en ta stilling til det lokalt, ut fra de spesielle hensyn som måtte gjøre seg gjeldende.

Men så må jeg også få minne om at hele bakgrunnen for at dette spørsmålet om organisasjonsform når det gjelder kommunale e-verk, er blitt aktualisert, ligger i den nye energiloven. Og der er det jo slik at det partiet jeg representerer, og representanten Enoksens parti ikke har noe ulikt syn på den nye energiloven. I den grad en har ulikt syn på den loven, gikk jo Senterpartiet i sin tid inn for en enda mer markedsorientert modell enn det vi var villig til å gå inn på, men vi led altså nederlag under behandlingen av energiloven i 1990. Nå gikk jo ikke spørsmålet i og for seg på energiloven - en tar vel for gitt at den ligger fast - men at den må få visse konsekvenser for hvordan man organiserer kraftforsyningen lokalt, tror jeg også er helt på det rene.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med statsråden i at spørsmålet om energiloven nok ligger fast, men energiloven vil bare i svært liten grad berøre spørsmålet om organisering, for det vil være fritt opp til hver enkelt eier å velge den organisasjonsform som man finner mest hensiktsmessig.

Men når Regjeringen på denne måten stimulerer eller oppfordrer til å velge aksjeselskapsformen ut fra en risikovurdering, vil det i neste omgang langt på vei bli opp til bankvesenet å bestemme utviklingen innenfor norsk energiforsyning. Man overlater altså en viktig del av infrastrukturen til styrer. Man oppfordrer indirekte til å ta større risiko, og på denne måten kan man medvirke til at man får strukturendring i bransjen, som et enstemmig storting - i forbindelse med behandlingen av Nærings- og energidepartementets budsjett for inneværende år - har sagt at man ikke ønsket å framprovosere. Mitt syn er derfor at dette ikke virker i henhold til det som Stortinget senest i år har sagt.

Statsråd Gunnar Berge: En må også ha klart for seg at det departementet gjør her, er jo først og fremst å opptre som rådgiver. Når det gjelder beslutningsretten i denne type saker, ligger jo den i den enkelte kommune eller hos dem som er eiere i disse selskapene. Hvis de finner våre råd fornuftige og hensiktsmessige, går jeg ut fra de følger dem, og hvis de ikke gjør det, treffer de også en annen beslutning, slik at det kommunale sjølstyret innenfor de lover og retningslinjer som gjelder, fungerer også på dette feltet.