Marit Arnstad (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål:

Den siste tiden er det blitt avdekket brudd på offentlighetsloven i flere departement. I tillegg viser en undersøkelse i Aftenposten at en stor andel av forvaltningens dokumenter blir hemmeligholdt.

Hva vil Regjeringen gjøre for å sikre økt åpenhet og offentlighet i forvaltningen?

Statsråd Grete Faremo: Jeg ber om tillatelse til å gå noe utover den tilmålte svartid hvis jeg finner det nødvendig.

Presidenten: Presidenten vil anta at det har statsråden Stortingets fulle tillatelse til.

Statsråd Grete Faremo: Diskusjonen om offentlighetsprinsippet og praktiseringen av offentlighetsloven er på mange måter diskusjonen om vårt demokratis infrastruktur.

Det er ingen tvil om at åpenhet og offentlighet i forvaltningen er av betydning for rettssikkerheten, samtidig som det gir grunnlag for en bred samfunnsdebatt og en demokratisk beslutningsprosess. Det er da også bakgrunnen for at loven fastsetter at forvaltningens saksdokumenter er offentlige dersom noe annet ikke følger av de unntaksbestemmelser Stortinget har fastsatt etter en avveining av kryssende hensyn og interesser. Jeg minner om at offentlighetsloven bygger på en tredeling når det gjelder tilgangen til forvaltningens saksdokumenter:

For det første: Utgangspunktet er at media og allmennheten har krav på dokumentinnsyn.

For det andre: Dette gjelder ikke for taushetsbelagte opplysninger om f.eks. personlige forhold eller forretningshemmeligheter.

For det tredje: For øvrige dokumenter gjelder det en taushetsrett. Dette er sonen for diskresjonsadgang eller meroffentlighet, og hvor forvaltningen rettslig sett står fritt til å vurdere om et dokument kan gis ut eller holdes tilbake. Interne dokumenter faller inn under denne gruppen.

Jeg har ikke tall for hvor mange dokumenter som utarbeides eller innkommer til forvaltningen hvert år. Det dreier seg om millioner. Daglig begjæres det innsyn i et stort antall dokumenter, først og fremst fra journalister i presse og kringkasting. Disse henvendelsene skal besvares raskt og korrekt. I de tilfeller hvor dokumentene kan unntas offentlighet - men hvor det ikke foreligger taushetsplikt - plikter dessuten forvaltningen å vurdere om det bør utvises meroffentlighet. At det i denne sammenheng forekommer feil, er uheldig, men ikke egnet til å forundre. Jeg tilføyer for ordens skyld at brudd på taushetsplikten er minst like alvorlig som brudd på offentlighetsloven.

Representanten Arnstad viser til Aftenpostens undersøkelse om offentlighet i forvaltningen utført av journalist Per Anders Johansen. Jeg registrerer at mange aktører i den offentlige debatt uten videre har lagt journalistens påstander til grunn. Selv vil jeg være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner på grunnlag av denne undersøkelsen. Det kan reises spørsmål om det metodiske grunnlag, og om utvelgelseskriteriene er representative. Jeg viser til at undersøkelsen omfatter 3.010 begjæringer om dokumentinnsyn i perioden 1993-1995. Selv om dette isolert sett er et høyt tall, er det likevel bare en bitte liten del av det totale dokumenttilfanget i samme periode. Undersøkelsen forteller således ingenting om hvor stor andel av det totale antall dokumenter i departementenes journaler som ville blitt unntatt offentlighet ved innsynsbegjæring.

Representanten Arnstad reiser spørsmål om hva Regjeringen vil gjøre for å sikre økt åpenhet og offentlighet i forvaltningen.

Regjeringen har for lengst startet et arbeid med å lette og sikre praktiseringen av offentlighetsprinsippet i forvaltningen. En egen interdepartemental arbeidsgruppe har under ledelse av Kulturdepartementet arbeidet med utformingen av nye og klarere forskriftsbestemmelser om journalføring, og disse vil ventelig bli sendt på bred høring på nyåret. I over et halvt år har Administrasjonsdepartementet i samarbeid med de øvrige departementene arbeidet med retningslinjer for bruk av elektronisk post, hvor det vil bli gitt en fullstendig gjennomgåelse av bl.a. bestemmelsene om offentlighet og journalføring i tilknytning til slike dokumenter.

Administrasjonsdepartementet har i et eget rundskriv til samtlige departementer nylig innskjerpet betydningen av å følge arkivinstruksen. Videre samarbeider bl.a. Administrasjonsdepartementet og Justisdepartementet om å styrke opplæringstilbudene i tilknytning til regelverket om offentlighet og journalføring. Det kurstilbudet som Statskonsult har hatt i mange år, vil bli ført videre, og det vil også bli etablert nye kurstilbud for arkivpersonale og ledere. I alle disse sammenhengene vil det bli lagt økt vekt på holdningsskapende arbeid.

Regjeringen vil i 1996 legge fram en stortingsmelding om offentlighetsprinsippet. Siktemålet er å gi Stortinget grunnlag for en bred og prinsipiell diskusjon om åpenhet og innsyn og om de avveininger som må gjøres mellom kryssende interesser. I meldingen vil Regjeringen også presentere tiltak for å sikre åpenhet og offentlighet i forvaltningen.

Marit Arnstad (Sp): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Stortinget ser fram til en bred debatt om dette spørsmålet. Når jeg fant det riktig og nødvendig å be statsministeren besvare dette spørsmålet, er det nettopp fordi mangel på åpenhet og brudd på loven ikke begrenser seg til noen få områder i statsforvaltninga, men er et problem vi nå opplever i nær sagt alle departement, og som Regjeringen står ansvarlig for.

Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å trekke Aftenpostens undersøkelse i tvil. Rekken av forsømmelser og brudd på offentlighetsloven er etter hvert blitt lang nok.

Jeg vil stille statsråden et spørsmål på bakgrunn av at hun trekker fram dette med taushetsplikt. Problemet i dag er jo ikke mangel på fortrolighet, problemet i dag er mangel på åpenhet. Jeg er redd for at dette handler om holdningen til åpenhet i forvaltningen. Det er lett å føle det slik at bekvemmeligheten ved at noe er fortrolig rett og slett får lov å gå på bekostning av hensynet til åpenhet, på tross av at det betyr at en bryter loven.

Hvordan ser Regjeringen på det holdningsskapende: holdningen til lov om offentlighet og holdningen til åpenhet om forvaltningens arbeid?

Statsråd Grete Faremo: Jeg skal ikke forholde meg til alle de påstandene som lå implisitt i representanten Arnstads tilleggsspørsmål, til det er tida dessverre for kort.

Jeg kan ikke se at det umiddelbart er større mulighet for at journalist Johansens utvalg gir et bedre bilde når vi vet at det foreløpig ligger uklare journalistiske kriterier bak, i forhold til f.eks. den stikkprøvekontrollen som Statens informasjonstjeneste har gjennomført. Mitt utgangspunkt er gjensidig respekt for de ulike ståsted Stortinget, media og Regjeringen har. Og vi ønsker å bidra med tillitskapende tiltak. Det er behov for å styrke kunnskapen om de ulike reglene som ligger i offentlighetsloven, og det er noe av bakgrunnen for at vi også for forvaltningens del legger vekt på ikke bare å videreføre dagens opplæringstiltak, men også å etablere nye, hvor det, som jeg nevnte, vil bli lagt stor vekt på holdningsskapende tiltak.

Marit Arnstad (Sp): Når jeg nå hører statsråden og hennes omtale av Aftenpostens undersøkelse, må jeg stille meg spørsmålet om Regjeringen virkelig tar inn over seg den mangel på åpenhet som vi opplever, og den hovedregel en har i offentlighetsloven om at åpenhet er utgangspunktet. Aftenpostens undersøkelse bekrefter jo bare det vi lenge har visst gjennom en rekke enkelttilfeller av brudd på loven.

Statsråden pekte i sitt første svar på en del tiltak når det gjaldt opplæring og praktisering i forbindelse med loven. Flere av lovens unntak brukes i dag som sekkeposter for å hemmeligholde dokumenter. De tøyes langt utover det som var intensjonen ved loven. Det gjelder unntak om internasjonale organisasjoner, som ble formet i en tid da utenrikspolitikk bare var utenrikspolitikk, og unntaket om interne saksdokumenter, der vi har et ferskt eksempel med brev fra Arbeiderpartiet til departementene, den såkalte brevsaken.

Ser statsråden noe behov for, i tillegg til å bedre praktiseringen av loven, å endre loven, slik at en kan stramme inn og klargjøre unntakene i loven og unngå at de brukes i strid med lovens intensjon?

Statsråd Grete Faremo: Som jeg nevnte, er dette spørsmålet veldig mye et spørsmål om demokratiets infrastruktur. Det er ikke vanskelig å forstå et ønske - både fra en opposisjon i Stortinget og fra media - om størst mulig innsyn, og det er jo også noe av bakgrunnen for at loven tar utgangspunkt i åpenhet, om ikke noe annet er bestemt. Og nettopp i de saker hvor det foreligger en taushetsrett, men ikke -plikt, ønsker Regjeringen å møte dette gjennom å praktisere prinsippet om meroffentlighet. Likevel ber vi om forståelse for de hensyn som ligger bak reglene, slik de i sin tid ble utformet for interne dokumenter. Dette er regler som også er med på å sikre en grundig og skriftlig saksbehandling i tråd med de beste norske forvaltningstradisjoner. Og når disse hensyn ligger bak prinsippet om mer offentlighet, var det nødvendig også for lovavdelingens leder og lovrådgiver, Tor Mehl, i dagens kronikk i Aftenposten å gå gjennom den grunnleggende misforståelse som synes å herske hos journalisten Johansen rundt nettopp prinsippet om mer offentlighet.