Annelise Høegh (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

Øltilvirkningsloven § 17 av 1912 forbyr innenlandsk tilvirkning og import av øl med mer enn 7 % alkohol.

Tatt i betraktning at sterkøl nå omsettes på Vinmonopolet, som jo selger vareslag med langt høyere alkoholinnhold, vil finansministeren gå inn for å oppheve forbudet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Øltilvirkningsloven administreres av Finansdepartementet. Forbudet mot tilvirkning og innførsel av øl med mer enn 7 volumprosent alkohol har imidlertid også en alkoholpolitisk begrunnelse. Svaret mitt er derfor utarbeidet i samarbeid med sosialministeren.

Slik representanten Annelise Høegh har formulert spørsmålet, synes det å være forutsatt at drikkevanene for vin og øl er de samme. Hun synes å mene at omsetningen av sterkøl på Vinmonopolet i seg selv er et argument for å åpne for tilvirkning og innførsel av sterkere øl enn med 7 volumprosent alkohol. Etter mitt syn er situasjonen imidlertid ikke slik at forbruket av f.eks. vin og øl følger det samme mønsteret. Nærmere 60 % av det totale alkoholforbruket omfatter øl. Vinens rolle som rusdrikk er til sammenlikning relativt beskjeden. Serveringsnæringens andel av ølomsetningen har blitt nesten fordoblet i perioden 1975-1995, og ligger nå et sted mellom 25 og 30 %. Når representanten knytter sitt spørsmål bare til at sterkøl er monopolisert ved detaljsalg, er dette etter min mening et for snevert perspektiv.

Innføring og tilvirkning av sterkere øl enn med 7 volumprosent alkohol sett i lys av våre drikkevaner, vil, slik jeg ser det, kunne bety en uønsket økning i forbruket og i problemene knyttet til beruselse generelt, men spesielt knyttet til ungdom.

Øl framstår i dag som en utpreget ungdomsdrikk. Undersøkelser foretatt av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning viser at de yngste alkoholforbrukerne, dvs. de under 30 år, relativt sett drikker mest øl. Allerede som 18-20-åringer har mange sitt høyeste forbruk av øl. Øl representerer med andre ord en betydelig kilde til misbruk blant ungdom med de sosiale og helsemessige problemer som følger av dette.

På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det forholdet at sterkøl nå omsettes av Vinmonopolet, tilsier at forbudet mot tilvirkning og innførsel av øl som inneholder mer enn 7 volumprosent alkohol, bør oppheves.

Annelise Høegh (H): Jeg takker statsråden for svaret, men hvis presidenten tillater, må jeg si at det tyder på at finansministeren naturlig nok kanskje har hatt andre og viktigere ting å stelle med i dag. Han mener at mitt spørsmål har et for snevert perspektiv, fordi forbudet mot å produsere og selge øl med over 7 % alkohol skal være alkoholpolitisk begrunnet. Ja, mon det? Jeg tror nå snarere at dette forbudet i sin tid hadde en næringspolitisk begrunnelse, muligens for å beskytte norske bryggerier.

Selvsagt vet jeg at drikkevanene - og det tror jeg de fleste vet - med hensyn til øl og vin ikke er de samme, og at øl er en ungdomsdrikk. Men hva er øl? Det er iallfall nytt for meg at det skulle være ungdommen som løp ned butikkene, eller i dag Vinmonopolet, for å kjøpe bayer og eksport. Jeg trodde det var andre. Ungdomsdrikken er pils, ikke sterkøl. Jeg vil spørre finansministeren om han kan legge frem dokumentasjon som viser at det er ungdom som står for en stor del av forbruket av sterkøl. Hvis ikke slik dokumentasjon finnes - noe jeg tviler på - ber jeg om begrunnelsen for å opprettholde dagens forbud.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Det er to ting jeg har lyst til å peke på. For det første er den bestemmelsen vi har i norsk lovgivning, en ikke-diskriminerende bestemmelse, dvs. den rammer både tilvirkningen av norsk øl og eventuelt import av tilsvarende øl fra utlandet. Jeg har faktisk også tenkt en god del gjennom dette svaret, fordi jeg mener at det ut fra en alkoholpolitisk begrunnelse ikke er et godt forslag å oppheve dette forbudet. Men selvsagt kan en vurdere det på en annen måte enn det jeg gjør. Jeg vil holde fast ved det svaret jeg her har gitt i samråd med sosialministeren om at dette først og fremst fra min side og fra sosialministerens side har en alkoholpolitisk begrunnelse.

Annelise Høegh (H): Jeg merker meg at finansministeren mener at det har en alkoholpolitisk begrunnelse, og en viss dreining i forbruket vil sikkert det å oppheve forbudet kunne medføre. Men jeg har vondt for å se det som jeg oppfatter som en hovedbegrunnelse fra finansministerens side, nemlig hensynet til ungdommen, som er de som har lettest tilgang til sine rusmidler, for å kalle det det, nemlig ved i enhver butikk på hjørnet å kunne kjøpe pils. At en oppheving av forbudet skal ha noen store konsekvenser for dem og noen merkbar innflytelse på det totale alkoholkonsum - for forbruket av sterkøl har vel gått ned både før og etter at det ble overført til Vinmonopolet - har jeg vondt for å se, dersom ikke finansministeren kan fremlegge dokumentasjon på at dette forbruket har økt, og at det spesielt er ungdommen som har dette forbruket. I Sverige, som vi ellers sammenligner oss med, og som overførte sterkøl til Systembolaget lenge før oss, har de ikke dette forbudet, og jeg er ikke kjent med at ungdom der løper ned dørene for å få kjøpt sterkøl. Men som sagt, den dokumentasjonen etterlyser jeg, og jeg vil gjerne ha et svar.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Jeg kan nok gi representanten Høegh rett i - og nå sier jeg det uten at jeg er noen spesiell ekspert på alkoholpolitiske spørsmål, det finansministre ofte er mest opptatt av, er den avgiftspolitiske siden av disse tingene - at ungdomsdrikken nok først og fremst er pils, som en får kjøpt i butikkene. Jeg er heller ingen spesiell ekspert på øl selv. Men jeg vil holde fast ved at det er viktig at en har en klar alkoholpolitisk begrunnelse, og jeg finner ingen grunn til å betvile de vurderinger som en bl.a. her gjør i Sosialdepartementet når en nå legger så stor vekt på å gi dette forbudet en alkoholpolitisk vinkling og en alkoholpolitisk begrunnelse.