Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

Regjeringen har høg profil i internasjonaliseringen av norsk næringsliv, blant annet for å sikre tilgang til nye markeder på en tjenlig måte. Det festner seg imidlertid et inntrykk av at hensynet til menneskerettigheter tones ned.

Hvordan vurderer Regjeringen dette, og hva vil Regjeringen foreta seg når det gjelder norsk næringslivs engasjement for eksempel i Nigeria?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Jeg vil få be om litt lengre tid enn den fastsatte taletid for å svare på dette spørsmålet.

Presidenten: Med forsamlingens tillatelse vil presidenten gi tillatelse til det.

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Internasjonaliseringen er det mest iøyenfallende trekk i den tid vi lever i. Den påvirker oss alle og alle land. En rekke internasjonale avtaler som er inngått de senere år gjenspeiler bredden i dette, som avtalen om Verdens Handelsorganisasjon, Klimakonvensjonen og konvensjonene om barns og minoriteters rettigheter.

Norske myndigheter arbeider med dette på en rekke områder, ikke bare når det gjelder tilgang til nye markeder. Miljøpolitikken, arbeidet med arbeidstakerrettigheter, menneskerettigheter og kulturelt samarbeid er eksempler på områder som er sterkt internasjonalisert, og som også synliggjøres på en ny måte gjennom en verdensomspennende nyhetsdekning.

Det er ikke minst omfanget av og tempoet i internasjonaliseringen som gir nye dimensjoner. Men internasjonaliseringen av verdensøkonomien er ikke noe nytt fenomen. Hele vårt århundre har vært preget av en internasjonal regelutvikling av betydning for handel, økonomi, demokrati, menneskerettigheter og miljø, fra det internasjonale forbudet mot farlig svovel i fyrstikker fra 1906, gjennom opprettelsen av ILO i 1919, arbeidet med tollreduksjoner og med menneskerettigheter, som for alvor kom i gang i GATT og i FN etter krigen, til miljøet for alvor kom på dagsordenen i løpet av de siste par tiår.

Handelspolitikken har aldri vært løsrevet fra andre politiske forhold og er det selvfølgelig heller ikke i dag. Ofte vil et økonomisk samarbeid som kommer norske bedrifter til gode, også støtte opp om andre og overordnede politiske mål. I dag er vi f.eks. i den heldige stilling at norske bedrifter er verdensledende på en lang rekke områder som er av stor betydning for utsiktene til å skape en bærekraftig utvikling. Det er også dette det handler om når et norsk firma har fått i oppdrag å kartlegge Indonesias farvann og kontinentalsokkel. Et slikt arbeid vil være livsviktig for dette enorme øyriket, som er verdens fjerde mest folkerike stat. Det vil bidra til økt sikkerhet for sjøtransport i et område som fra før har hatt altfor mange skipsulykker, og der kartene blir et viktig redskap i en forsvarlig ressursforvaltning.

Det er også slike bredere synsvinkler som vi legger til grunn når Norge og norsk nærings- og arbeidsliv engasjerer seg i Asia for å delta i energiutvikling, vannrensing, industriell kvalitetskontroll, arbeid med faglige rettigheter og miljø og ressursforvaltning.

Omsorgen for det internasjonale menneskerettsvern er dypt forankret i norsk opinion og i norske politiske tradisjoner. Det er ikke aktuell norsk politikk å tone ned dette engasjementet - tvert imot.

Når vi i andre land blir oppfattet som interessante og til stede, da får vi også nye muligheter som vi ellers ikke ville hatt til en bred dialog om menneskerettigheter, minoritetsspørsmål, faglige rettigheter, ytringsfrihetens vilkår, miljø- og ressursspørsmål og sikkerhetspolitikk, slik vi hadde både i Indonesia og i Kina.

I det hele har Norge ikke tidligere hatt et så bredt engasjement for fred, demokrati, og menneskerettigheter som vi har nå.

De økonomiske og sosiale forhold i Asia, som i andre deler av verden, inkludert menneskerettighetene, opptar oss alle. Viktige deler av livsvilkårene for kvinner stod i fokus under FNs kvinnekonferanse i Beijing i september, liksom barnearbeid har opptatt oss alle sterkt på bakgrunn av rapporter tidligere i år. Dette er forhold som gjør det naturlig med mer snarere enn mindre kontakt.

Regjeringen har lagt og legger stor vekt på nær kontakt også med fagbevegelsen og frivillige organisasjoner når norsk politikk utformes. Det var også tilfellet før de omfattende norske delegasjonsreisene til Asia denne høsten.

Henrettelsene av de politiske opposisjonelle i Nigeria er tragisk i et land der utviklingen lenge har gått i en negativ retning. Omverdenens fordømmelser har vært klare, også de norske. Vi er ikke engasjert med stat til stat-bistand i Nigeria, og vi er blant de land som har hjemkalt vår ambassadør.

Saken behandles nå i FN. Norge støtter opp om EUs straffetiltak mot landet, og vi vil støtte andre internasjonale tiltak som kan få bred oppslutning.

Norge har gått inn for at økonomiske boikottaksjoner bør være vedtatt i FN eller for øvrig ha bred internasjonal oppslutning, som tiltakene mot S 8ír-Afrika, mot Argentina under Falklandskonflikten, mot Iran tidlig på 1980-tallet og i de senere år mot Irak og land i det tidligere Jugoslavia. Det er gjennom slik felles opptreden at tiltak blir virkningsfulle. I Nigeria står vi nå overfor en utvikling som går i så negativ retning at det berettiger til slike felles internasjonale tiltak, som utenriksministeren vil komme inn på senere i denne spørretimen.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg vil takke statsministeren for et omfattende svar, og vil i min tilleggsmerknad konsentrere meg om menneskerettighetssituasjonen.

Statsministeren gjør utvilsomt en viktig innsats som døråpner og pådriver i internasjonaliseringen av norsk næringsliv. Det gis også statlig økonomisk støtte bl.a. i form av blandede kreditter. Dilemmaet oppstår når dette skjer i land der det reises berettiget kritikk om myndighetenes holdning til og praktisering av menneskerettigheter. Jeg tenker her bl.a. på Kina, Indonesia og Nigeria.

Norge har alltid hatt en høy profil når det gjelder spørsmål knyttet til menneskerettigheter. For å påvirke har vi lagt vekt på å koble krav til menneskerettigheter med handel, bistand og investeringer. Jeg tviler ikke på at statsministeren tar opp slike saker i samtaler med vedkommende lands politiske lederskap. Det skulle bare mangle.

Jeg er også klar over at vi står overfor et dilemma og en balansegang hvor næringslivet har et ansvar, samtidig som det først og fremst er et ansvar som må ivaretas av våre politiske myndigheter. (Presidenten klubber.)

Ærede president, hvis jeg får komme med et tilleggsspørsmål, vil jeg si at Senterpartiet er urolig dersom de norske krav om respekt for menneskerettigheter tones ned fordi vi samtidig legger krefter i å ivareta norske økonomiske interesser i disse landene. (Presidenten klubber.)

Etter å ha hørt statsministeren må jeg derfor spørre om hun ser dette dilemma, og om hun kan forsikre om at økt internasjonalisering av norsk næringsliv ikke innebærer at Norges stemme for menneskerettighetene tones ned.

Presidenten: Presidenten vil presisere at også spørsmålene skal ligge innen rammen av tiden for tilleggsmerknader.

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Det er, slik jeg ser det, politikkens utfordring ikke bare å reise dilemmaer, men å gi svar på dem. Vi er nødt til å forholde oss til en verden som ikke er perfekt i våre øyne. Det er dessverre ikke slik at det er helt eksepsjonelt i den verden vi så langt har å forholde oss til, at det vi oppfatter som menneskerettigheter, ikke følges, og at det kan reises berettiget kritikk.

Jeg skal ikke gi meg til å tallfeste hvor mange land som ville komme på min liste hvis jeg skulle lage en slik. Men den er lang, det kan jeg forsikre om.

Derfor er det heller ikke tilfellet at norske krav om kamp for menneskerettigheter tones ned. Tvert om er det slik at FNs kommissær for menneskerettigheter er i ferd med å inngå sin første rammeavtale for bistand med ett medlemsland. Det landet er Norge, og det er ingen tilfeldighet.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Igjen vil jeg takke statsministeren for svaret. Jeg vil følge opp den norske reaksjonen på situasjonen i Nigeria litt mer spesielt.

Som statsministeren nevnte i sitt svar, er den norske ambassadøren hjemkalt for konsultasjoner, og Norge har i FN reist spørsmål om internasjonale sanksjoner. Samtidig ser vi bl.a. at Den norske stats oljeselskap, Statoil, fortsetter som om ingenting er hendt. De norske signaler overfor det nigerianske terrorregimet blir derfor svært utydelige. Å fortsette næringsvirksomhet etter den siste tids grusomme henrettelser kan oppfattes som en legitimering av regimet.

Bør det ikke i dette konkrete tilfellet kreves at hensynet til norsk statseid næringslivs økonomiske interesser må vike for kravet om menneskerettigheter?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Som jeg nevnte i mitt første svar, er det stilt et spørsmål til utenriksministeren direkte om de spørsmålene som dreier seg om Nigeria.

Jeg vil bare si det slik nå at det ikke er en enkel problemstilling. Vi er aktive nå for å få til en boikott av Nigeria, og det vil utenriksministeren komme tilbake til. Men det er ikke lett å oppsummere totalt sett hvordan norske interesser står i den saken. Blant annet er det slik at vi som oljenasjon ikke uten videre vil få svekket våre økonomiske interesser ved en oljeboikott.