John Alvheim (Frp): Jeg skal få stille den ærede sosialminister følgende spørsmål:

I henhold til gitte forskrifter til sosialtjenesteloven § 7-11 er det ikke lenger anledning til uten særlig mistanke, å ransake klienter med tanke på medbringelse av stoff og alkohol ved akuttinnleggelser.

Mener sosialministeren at dette er forsvarlig?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Ifølge § 5-5 i forskrift til lov om sosialtjenester, som er gitt med hjemmel i lovens § 7-11, har ansatte på institusjonen bare rett til å foreta kroppsvisitasjon eller ransaking av beboerens rom når det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander. Kroppsvisitasjon eller ransaking kan skje både ved innkomsten og senere under oppholdet ved institusjonen. Forskriftens § 5-5 gjelder alle innleggelser på institusjoner for rusmiddelmisbrukere etter lov om sosiale tjenester og er ikke begrenset til akuttinnleggelser.

Det følger av legalitetsprinsippet at inngrep i borgernes private forhold må ha hjemmel i lov. Dette innebærer at det heller ikke før sosialtjenesteloven trådte i kraft, var fri anledning til å kroppsvisitere eller ransake beboere på institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Dersom en person kroppsvisiteres eller vedkommendes rom ransakes uten at det er hjemmel til det i lov eller forskrift, vil det kunne rammes av regler i straffeloven.

Av hensyn til beboernes rettssikkerhet er det bestemt at det må være skjellig grunn til mistanke før kroppsvisitasjon eller ransaking kan skje. Det vil si at det må være overveiende sannsynlig at beboeren oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander, før ransaking kan skje. Jeg antar at det i de fleste tilfeller hvor det skjer en akuttinnleggelse i institusjon, vil være skjellig grunn til å mistenke vedkommende for å bringe med seg rusmidler inn på institusjonen. Alle vedtak om kroppsvisitering eller ransaking skal begrunnes, og det skal føres protokoll. Beboeren kan påklage ransakingsvedtaket til fylkesmannen eller ta det opp med tilsynsutvalget.

Bestemmelsen er gitt av hensyn til institusjonens behov for å føre kontroll med at rusmidler eller farlige gjenstander ikke bringes inn. Jeg mener at forskriften ivaretar dette på en tilfredsstillende måte. Samtidig har beboerne et behov for ikke å bli utsatt for kontroll som kan oppleves som krenkende, uten at det foreligger skjellig grunn for det. Etter det jeg her har gjort rede for, er det etter min oppfatning ingen grunn til å endre dagens bestemmelser.

John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det har vært ganske stor frustrasjon og engstelse blant personalet ved de akuttinstitusjonene vi har innen rusmiddelomsorgen, etter at de nye forskriftene kom. Det er derfor gledelig å registrere at sosialministeren og jeg er helt enig i at det er « skjellig grunn » til mistanke ved ethvert inntak i akuttavdeling i en rusmiddelinstitusjon. Det ikke bare « kan være », men det « skal være » mistanke. De av oss som har hatt nær tilknytning til denne type institusjoner, vet av personlig erfaring hva som bringes inn ved første innleggelse som et forsøk på ikke å etterleve behandlingsopplegget.

« Alle vedtak », står det, om kroppsvisitering eller ransaking skal begrunnes. Mitt tilleggsspørsmål til sosialministeren er: Hvem er det som skal fatte dette vedtaket? Er det ikke tilstrekkelig slik det er i dag, at det er de som er på vakt og tar imot pasienten, som bestemmer om det skal foretas ransaking eller ikke?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det må være slik at det er de ansvarlige på den aktuelle institusjon som har ansvaret i forhold til bestemmelsene omkring kroppsvisitering og ransaking. Da vil det vel følge naturlig ad at de som til enhver tid utøver arbeidet i institusjonen, er de som må ta beslutningen der og da. Men så er det viktig, som det også fremgår, at det føres protokoll der det fremgår hvorfor personalet hadde en skjellig grunn til mistanke.