Terje Sandkjær (Sp): Jeg har stilt følgende spørsmål til miljøvernministeren:

I Innst.S.nr.124 (1992-1993) uttaler kommunal- og miljøvernkomiteen seg blant annet om forvaltningsmodeller for nasjonalparker mv. Komiteen understreker verdien av lokal medvirkning i forvaltningen. Komiteen finner det naturlig at departementet - senest våren 1995 - kommer tilbake til Stortinget med endelige forslag til folkevalgt medvirkning og medbestemmelse på bakgrunn av Stortingets behandling.

Vil statsråden sørge for at komiteens ytring snart blir oppfylt?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ved Stortingets behandling av nasjonalparkmeldingen i 1993 ble Regjeringen bedt om å komme tilbake til Stortinget med forslag til ulike forvaltningsordninger der lokal medvirkning ivaretas ved folkevalgt deltakelse. Jeg viser her til Innst.S.nr.124 (1992-1993), side 12. Jeg sa under debatten den gang at Stortinget skulle bli holdt orientert om framdriften i arbeidet med nasjonalparkmeldingen, og at dette best kunne skje gjennom den årlige behandling av statsbudsjettet og den årlige miljøpolitiske redegjørelse. På denne måten får Stortinget anledning til å drøfte forvaltningsspørsmålet.

Saken ble også tatt opp under behandlingen av representanten Ranveig Frøilands interpellasjon om Hardangervidda den 18. mai i år. Jeg nevnte da at vi ønsket å avvente evalueringen av en del forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder før vi gikk tilbake til Stortinget. Disse evalueringene vil foreligge i løpet av inneværende år. Min konklusjon da var at jeg ville ta saken opp med Stortinget på egnet måte, slik at Stortinget vil få anledning til å drøfte ulike sider ved forvaltningen av våre verneområder i samsvar med det ønsket som ble framsatt under debatten om nasjonalparkmeldingen.

Regjeringen arbeider for tiden med en nasjonal handlingsplan for bevaring av biologisk mangfold. Vi har funnet det hensiktsmessig at spørsmålet om lokal medvirkning i forvaltningen av våre verneområder tas opp i denne planen, som vi tar sikte på å legge fram for Stortinget i 1996.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg takker for svaret, som i og for seg var klart. Jeg har lyst til å komme med noen betraktninger. Det jeg etterlyser, er forvaltningsmodeller for kjempestore arealer. Det dreier seg om store verdier både for involverte lokalsamfunn og ikke minst sett i en samfunnsmessig sammenheng, og da blir det et hovedpoeng å få til en forvaltning som fungerer. Skal dette skje, må etter min mening lokalbefolkningen aktivt inn i bildet. Det må være en oppfatning lokalt av at det som skjer, er fornuftig, og det oppnår en som kjent best ved å trekke folk med. Antakelig snakker vi her om de virkelige ekspertene, i og med at det er bygdefolk og grunneiere som har forvaltet utmarka opp gjennom alle tider. Jeg synes det er rimelig maktpåliggende at representanter for lokalbefolkningen blir nøkkelspillere på det laget som skal forvalte disse områdene.

Jeg vil sitere fra Innst.S.nr.124 (1992-1993), hvor en samlet komité sier:

Komiteen mener man gjør natur- og kulturvernet en bjørnetjeneste ved å gjennomføre forvaltningsmodeller og -regler som resulterer i lokal fremmedgjøring.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om hans oppfatning av disse synspunktene.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Selvsagt skal man i disse forvaltningsplanene for bl.a. nasjonalparker også ha med lokale interesser, både politiske og andre. Men disse nasjonalparkene er jo nasjonalparker. Vi må ha en forvaltningsmodell som i utgangspunktet har et likt forvaltningsprinsipp til grunn, og så må dette tilpasses i de enkelte tilfeller på en fornuftig måte.

Det er mange forskjellige problemstillinger som er knyttet opp til dette. Jeg skal nevne et annet eksempel som er relevant. Vi har en strandplanlov som setter forbud mot bygging i 100-metersbeltet. Men det er gitt en kommunal dispensasjonsadgang, og den kommunale dispensasjonsadgangen har ført til at denne strandsonen nå snart er bygd helt ned. (Presidenten klubber.) Derfor er vi nødt til å ha nasjonale regler som håndhever en del nasjonale overordnede interesser, for ellers kan vi risikere på mange andre områder også å komme i nøyaktig samme situasjon, at den lokale forvaltningen og de lokale ekspertene finner ut at dette ikke er så veldig farlig, og plutselig er det ingen nasjonalpark igjen - (presidenten klubber) - for å sette det på spissen. Så det er en balanse mellom de forskjellige interessene vi er nødt til å komme fram til - .

Presidenten: Taletiden er for lengst omme.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg takker igjen for svaret, som jeg nær sagt som vanlig synes inneholder mye fornuftig. Men jeg vil gjerne ha en tilleggsbetraktning i forbindelse med statsrådens forrige svar, om at aktuelle vurderinger er ferdig i 1995.

Det er viktig at ting skjer i riktig rekkefølge, og da er det slik at vi nå har ute til høring en kjempesak om vern og bruk av svære heiområder i grensetraktene mellom Aust-Agder og Vest-Agder og Rogaland, de såkalte Setesdal Vesthei/Ryfylkeheiene. Det er enorme arealer det snakkes om her, planene overgås bare av Hardangervidda nasjonalpark, og mitt spørsmål til statsråden er da om han vil sørge for at vi nå får saken om forvaltningsmodellene i forkant av at vi skal ta standpunkt til bruk og vern av Setesdal Vesthei/Ryfylkeheiene?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Vi vil ikke legge fram hele opplegget med hensyn til statlig forvaltning, som også går på de nasjonalparkene vi har, og hvor vi delvis har forvaltningsplaner; det gjelder Hardangervidda for eksempel, som er den største. Vi skal i løpet av 10 år, for å holde meg til det, gjennomføre over 40 andre verneområder, herunder en betydelig del nasjonalparker. Det er klart at vi i forbindelse med det arbeidet er nødt til å ha et bedre opplegg for forvaltningsplaner, et opplegg som på en måte er mer helhetlig enn det vi har i dag. Hvordan Setesdal Vesthei/Ryfylkeheiene kommer inn tidsmessig her, kan jeg ikke si her og nå, men det er klart at det må bli et sammenfall mellom de verneregler som i tilfelle blir lagt opp der, og dem som vi i tilfelle vil komme til å foreslå i forbindelse med stortingsmeldingen om biologisk mangfold. Jeg er enig i at vi må få en samkjøring i alle tilfelle på realitetene, og så får vi prøve å finne den mest fornuftige eller holdbare rekkefølgen.