Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:

Statens utdanningsdirektørers tilstandsrapporter om situasjonen i Skole-Norge avdekker at ulikhetene mellom kommunene er store og økende. Flere av direktørene kaller denne utviklingen urovekkende.

Deler statsråden denne bekymringen, og vil statsråden ta initiativ til å sette ned et utvalg for systematisk å kartlegge ulikhetene, og foreslå tiltak for å motvirke denne utviklingen?

Statsråd Gudmund Hernes: Et likeverdig skoletilbud har vært - og er - en sentral utdanningspolitisk målsetting. Et likeverdig skoletilbud betyr ikke at det skal være likt. Kvaliteten på skoletilbudet avhenger av en rekke faktorer - deriblant ressurser. Jeg har vært opptatt av at diskusjonen om ressursinnsatsen i grunnskolen skal bygge på et informasjonsgrunnlag som det er mest mulig enighet om. Innføringen av det nye inntektssystemet i 1986 har gjort det nødvendig å bygge opp informasjonssystemer som kan gi kunnskap om hvordan tjenesteytingen i de ulike kommunale sektorer utvikler seg, bl.a. for å kunne vurdere om kommunene oppfyller de krav som ligger i de lover og forskrifter som regulerer kommunenes virksomhet.

For å få et bedre grunnlag for vurdering av hvordan variasjonene mellom kommunene utviklet seg i perioden 1980-1992, finansierte departementet i 1994 et forskningsprosjekt som skulle vurdere om desentralisering gjennom større kommunal handlefrihet har gitt opphav til større forskjeller i skoletilbudet. En av konklusjonene her var: « Lite tyder på at rammetilskuddssystemet for kommunene (fra 1986) har ført til lavere prioritering av grunnskolen ». Spredningen i lærerårsverk pr. klasse økte noe i perioden 1980-1985, og har vært stabil i perioden 1986-1992. Det går også frem av rapportens sammendrag.

Dette avkler myten om at finansieringssystemet før 1986, sterkt preget av sentralt gitte normer for ressurstildeling, gav mindre variasjoner i ressursinnsatsen mellom kommunene enn den rammefinansiering vi senere har hatt. Det er min oppfatning at grunnlaget for en ønskelig ressursutvikling i skolen ligger i den strategi som har vært praktisert de to siste årene. Utdanningskontorenes vurdering av ressursinnsatsen, som også bygger på en tett dialog med kommunene, har bidratt til økt fokusering på kommunenes ressursbruk og til en mer kvalifisert vurdering av behovet for ressurser.

Det er ikke slik at enhver variasjon er uønsket eller urovekkende. Variasjoner kan også ha sin årsak i at enkelte kommuner prioriterer grunnskolen særlig høyt. Det må en kommune ha mulighet til. Det kommunale selvstyre forutsetter handlefrihet lokalt. Et vesentlig formål med inntektssystemet for kommunene er å gi alle kommuner økonomiske forutsetninger for å gi et forsvarlig tjenestetilbud. Hvorvidt inntektssystemet er bygd opp slik at det ivaretar sitt formål på en tilstrekkelig god måte, er til vurdering i det såkalte Rattsø-utvalget. Dette utvalget ser både på de enkelte fordelingsmekanismene i inntektssystemet og dets samlede fordelingsvirkninger.

I budsjettproposisjonen er det pekt på at departementet gjennom sitt informasjonssystem for grunnskolen vil følge utviklingen i kommunenes ressursbruk. De foreløpige analysene av utviklingen i skoleårene 1993/94 og 1994/95 tyder på at variasjonene i timeressurser til ulike undervisningsformål ikke er økende. Informasjon om lærertetthet og timeressurser til ulike undervisningsformål vil bli supplert med informasjon om ressurser til andre formål som er av betydning for undervisningstilbudets kvalitet, f.eks. lærebøker, undervisningsutstyr og fritt skolemateriell. Informasjon om dette ble samlet inn i forrige skoleår, men en del av disse utgiftene har karakter av investeringer, slik at variasjoner i ressursnivået ikke kan vurderes for ett enkelt år, men må ses over noe tid.

Etter min oppfatning er det departementets oppgave å følge ressursutviklingen i grunnskolen og utviklingen i kommunale variasjoner. Utdanningskontorenes kjennskap til utviklingen lokalt og deres nære dialog med kommunenivået vil fortsatt bli utnyttet gjennom en årlig rapportering om tilstanden i utdanningssektoren. I tilstandsrapportene vil analyse av kommunale variasjoner fortsatt stå sentralt og bli koordinert med de analyser som departementet selv gjør.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker statsråden for svaret, som var et underlig og passivt svar fra en ellers offensiv og handlekraftig minister - det var altså byråkraten i departementet som snakket her, og ikke politikeren. Hvis jeg forstår statsråden rett avviser han det de fleste utdanningsdirektørene påviser i sine tilstandsrapporter. Dette er altså ikke noe partsinnlegg til fordel for lærerlag eller elevorganisasjoner, det er statens egne utdanningsdirektører som påviser at forskjellene er store og økende, og mange bruker til dels svært skarpe ord. Bakgrunnen for mitt spørsmål er at dette bryter fundamentalt med statsrådens egen skolepolitikk. Jeg er helt enig i at ressurstilgangen ikke er den eneste indikasjonen på en god skole, men det er en pekepinn.

Statsråden har ikke svart på noen av de to spørsmålene som jeg stilte. Mener statsråden dette er urovekkende, og at den utviklingen som utdanningsdirektørene peker på, er et dårlig signal som Stortinget er nødt til å ta fatt i? Ser statsråden for seg at det må settes ned et statlig utvalg for å kartlegge utviklingen systematisk og foreslå tiltak for å motvirke utviklingen?

Statsråd Gudmund Hernes: Først når det gjelder hvorvidt denne utviklingen er urovekkende: Hvis en utvikling skal være urovekkende, må det faktisk være en utvikling. Og som jeg nevnte, er det slik at de foreløpige analysene vi har gjort av utviklingen de to siste skoleår, ikke tyder på at endringene er økende. Og det er vanskelig å si at det er urovekkende, gitt at det ikke er noen endringer til det verre.

Når det gjelder spørsmålet om vi skal nedsette et utvalg for systematisk å kartlegge ulikhetene, svarte jeg på det på to måter. For det første ved å si at vi har et utvalg, Rattsø-utvalget, som skal se både på systemet og fordelingsvirkningene, og da er det ikke nødvendig å nedsette et annet utvalg mens dette er i arbeid. Det andre er at vi fra departementets side har bygd opp et eget informasjonssystem både for grunnskolen og for videregående opplæring, og at begge disse systemene, slik jeg nevnte i mitt svar, faktisk stadig bygges ut med nye informasjoner. Å gjøre noe utover dette, kan jeg ikke se er nødvendig.

Øystein Djupedal (SV): Jeg finner det statsråden her sier, underlig. Det han i realiteten gjør, er å gi sine egne utdanningsdirektører en smekk over fingrene og si at det de skriver i rapporten, ikke er i samsvar med de data departementet sitter på. Så henviser han til Rattsø-utvalget, som skal se på inntektssystemet i kommunene, og later som om det er en sovepute, slik at man ikke skal gjøre noe i departementet.

Jeg har tillatt meg å gå gjennom samtlige tilstandsrapporter fra utdanningsdirektørene, og bildet er altså entydig - med noen få unntak. Jeg har en rekke sitater og kan godt komme med noen her. Utdanningsdirektøren i Buskerud: « Likeverdighet i grunnskoleopplæringen er i fare ». Utdanningsdirektøren i Nordland: « Variasjonen viste en klart stigende tendens. Ut fra idealet om en likeverdig skole, er disse data urovekkende ».

Jeg syns det er underlig å registrere at statsråden ikke ønsker å ta tak i dette før utviklingen har gått for langt. Vi vet også gjennom utallige avisoppslag og ikke minst gjennom de årlige statsbudsjetter og proposisjonene som gjelder både 6-åringene og Smith-utvalget, at man kan se for seg at denne utviklingen i Skole-Norge vil bli enda større. Statsråden mener det ikke er urovekkende, men jeg vil gjenta spørsmålet: Mener virkelig statsråden at Rattsø-utvalget og innsamlingen av data er tilstrekkelig for å motvirke denne utviklingen?

Statsråd Gudmund Hernes: For det første: Når det gjelder likeverdigheten, er det ikke slik at forskjeller i ressursinnsats er det eneste som spiller en rolle. Vi vet også lite om hvilken rolle det spiller f.eks. sammenliknet med de forskjeller man finner innen den enkelte kommune, og også de forskjeller man finner innen den enkelte skole mellom klasser. Så i den grad man ønsker å kartlegge i hvilken grad forskjeller slår ut, må også disse andre uavhengige variabler, som det heter teknisk, være med i analysen. Og jeg går ut fra at alle de som ønsker å se på ressursinnsatsen, også er villig til å ta med de andre faktorene.

Når det er sagt, er det altså rom for at kommunene kan ha en ulik ressursinnsats. Det jeg sa i mitt svar, er at de analysene vi har gjort de senere år, ikke tyder på 1) at det er noen større forskjell enn det var da man hadde øremerkede tilskudd, og 2) at det ikke er noen økning i forhold til situasjonen man hadde for et par-tre år tilbake. Vi følger denne utviklingen gjennom de datasystemer vi bygger opp, og vurderer den løpende ved siden av det som gjøres og kommer fra Rattsø-utvalget.