Terje Sandkjær (Sp): Følgende spørsmål er stilt til miljøvernministeren:

Ivrige forkjemparar for turisttrafikk med dei gamle Tinnsjøferjene og Tinnosbanen har i lengre tid venta på eit klarsignal frå Miljøverndepartementet om at dei kan få driftsstøtte.

Kan vi håpe at statsråden kjem med eit positivt svar nå snart, slik at dei kjem i gang alt nå i sommar?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Transportsystemet mellom Notodden og Rjukan - Rjukanbanen, Tinnsjøfergene og Tinnosbanen - utgjør en viktig del av minnene fra industrialiseringen av Rjukan. Transportsystemet er sammen med Telemarkskanalen foreslått som verneobjekter av nasjonal interesse fra Telemark i Riksantikvarens plan for bevaring av tekniske og industrielle kulturminner. Transportsystemet er både omfattende og komplisert og vil kreve store ressurser til istandsetting og drift. Systemet omfatter bygninger, faste anlegg, fartøyer, rullende materiell og løse gjenstander.

Vern og istandsetting av prioriterte tekniske kulturminner og fartøyer er klart Miljøverndepartementets ansvarsområde i samarbeid med aktuelle bransjer.

I en tilstandsrapport utarbeidet av Multiconsult AS i samarbeid med Norsk Industriarbeidermuseum i 1994 er de samlede kostnadene anslått til 14 mill. kr til sikring og istandsetting av hele transportsystemet. Årlige drifts- og vedlikeholdskostnader er beregnet til 4,2 mill. kr, eksklusiv midler til museumsdriften.

Dette er kostnader som riksantikvaren ikke kan dekke alene. I budsjettet for 1995 er det bevilget 5 mill. kr til bevaring av tekniske og industrielle kulturminner totalt for hele landet. Riksantikvaren kan bidra med midler til istandsetting av fartøyer, bygninger, anlegg og produksjonsutstyr. Drift, tilrettelegging for museal virksomhet og formidling samt istandsetting av rullende materiell må derfor løses utenfor Miljøverndepartementets budsjettposter i en samordnet innsats fra en rekke aktører.

Miljøverndepartementet har innkalt berørte interesser til et møte den 8. juni for å drøfte saken. Det er likevel grunn til å understreke at staten alene ikke kan påta seg ansvaret for å få prosjektet i havn. Hovedansvaret for dette må ligge lokalt: hos Hydro på Rjukan, NSB, fylkeskommunen, kommunene og organisasjonene.

Terje Sandkjær (Sp): Nå redegjorde jo statsråden glimrende for hvilke verdier vi her har, både når det gjelder kulturhistorie og da inkludert transporthistorie.

Damskipsklenodiet « Ammonia », som er den ene av de to Tinnsjøfergene, representerer en historisk verdi, sannsynligvis i verdenssammenheng, i og med at det meg bekjent bare fins en jernbaneferge til som drives med damp, og det skal være i Sør-Amerika et eller annet sted.

Samtidig har man altså en gruppe entusiastiske mennesker som har organisert seg i venneforeninger, dannet Stiftelsen Norsk Transportaktieselskap og arrangert prøvedrift både sommeren 1993 og 1994. Så både konseptet og det menneskelige materiell for å bakke opp dette er de beste. Alt ligger til rette for å gjøre en satsing, men det koster for mye.

Statsråden var også inne på Multiconsults kostnadsoverslag og vurderinger. Og da vil jeg spørre: Så vidt jeg vet, er dette vurdert av Riksantikvaren, som antyder at ambisjonsnivået her er høyt, og at man ikke tar hensyn til at tiltak kan skyves ut i tid. Kan statsråden antyde noe om hva man har å gå på her?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Nei, jeg kan ikke antyde noe mer konkret enn det jeg har gjort.

Som jeg nevnte, har vi for budsjettet for inneværende år fått avsatt 5 mill. kr til bevaring av tekniske og industrielle kulturminner totalt for hele landet. Og det er innenfor den rammen vi også er nødt til å bidra til et eventuelt prosjekt her. Vi har jo mange slike prosjekter - og jeg vil understreke, meget viktige prosjekter - som det er viktig å få brakt i havn. Og jeg er veldig glad for den store entusiasmen som ikke minst enkeltpersoner og frivillige organisasjoner legger for dagen. Det har vist seg i mange andre sammenhenger at vi ved å gå sammen og lage det som jeg ofte kaller spleiselag, bestående av ulike elementer, har greid å løse oppgaver som i utgangspunktet så nokså håpløse ut.

Det er noe av dette vi derfor vil prøve å diskutere på det møtet vi har innkalt til, bl.a. på hvilken måte vi kan lage et sånt spleiselag og få dette prosjektet best mulig i havn. Og så får vi se om vi kan lykkes med det.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg glemte i sted å takke statsråden for svaret. Det gjør jeg nå og også for svar på tilleggsspørsmålet, fordi jeg oppfatter dem egentlig som positive.

At det er svære saker man snakker om, ligger i kortene, og at det er økonomi som kan være problematisk, ligger også i kortene, men jeg forstår det slik at det er vilje her til å gjøre noe nettopp fordi de verdiene man snakker om, er så store.

Venneforeningene har nå gjennomført prøvedrift i 1993 og 1994, og de er beredt på det i 1995, men man mangler penger. Først og fremst mangler man et signal på at man kan kjøre videre.

Jeg har da lyst til å spørre - selv om det kanskje blir litt preg av mas, vil jeg gjerne benytte anledningen til det: Hvilke signal kan statsråden i dag gi når det gjelder sannsynligheten for at man vil få dette i havn og at disse venneforeningene kan arrangere prøvedrift også sommeren 1995?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg kan ikke gjøre noe mer konkret enn det jeg har gjort. Det som antakelig er det langsiktige problemet her, er de ganske store driftskostnadene, som ifølge anslagene er på 4 mill. kr. Og det er jo det som er problemet med så å si alle sånne opplegg: Vi har muligheten til og har ofte vist at vi greier å ta investeringskostnadene, det får vi til bl.a. gjennom sånne spleiselag, men det er driften som blir problemet. Men det jeg kan si, er at jeg for mitt vedkommende iallfall neste år ønsker å forsøke å opprioritere arbeidet med kulturminnevernet, og derved selvfølgelig omprioritere en del ressurser i Miljøverndepartementet, men vi skulle gjerne hatt noen flere. Dette gjelder også de industrielle kulturminnene, for de har til nå fått altfor liten plass i forhold til det totale og - skal vi si - langsiktige arbeidet med kulturminnene i Norge. Industrikulturminner og kulturminner fra kystkulturen vår har fått bare om lag 2 % av de totale ressursene vi har brukt på kulturminnene opp gjennom årene.