Unn Aarrestad (Sp): Eg vil få stilla statsråden følgjande spørsmål:

Læreplan for VK II av februar 1995 blokkerer for sjansen til å oppnå tilleggspoeng for studieretning for idrettsfag. Grunnkurselevar føler seg førte bak lyset med desse nye signala.

Når vil statsråden føreta naudsynte justeringar for at idrettsfag igjen skal gi opptakspoeng?

Statsråd Gudmund Hernes: Spørsmålet er viktig fordi det berører sentrale prinsipper. Holder man ikke fast ved dem, vil vi fort få et system som blir helt uhåndterlig. For å forstå prinsippene må man gå tilbake til det system man hadde, og som ikke fungerte. Problemet var i korthet dette:

Blegen-utvalget slo fast at elever på allmennfaglig studieretning fikk mer uttelling for mindre innsats: Tok de laveste eksamen i et fag, f.eks. matte, var sjansen stor for å få en høy tellende karakter. Tok de mer og mer krevende matte, var sjansen stor for at de ville få lavere karakter og dermed bli dårligere stilt ved opptak til høyere utdanning.

Resultatet var dette: Elevene valgte det som krevde minst. Den ekstra innsatsen straffet seg. De som valgte fordypning, gikk ofte ned i tellende karakter. Dermed valgte elever på studieretning for allmenne fag bort det som gav dem bedre kvalifikasjoner for studier. De som tok en større belastning, ble straffet. Selv om de ytet ekstra, gikk de ned i karakter.

Kort sagt: De som valgte fordypning, stod svakere i konkurransen om studieplasser, selv om de i realiteten faktisk i større grad forberedte seg til høyere studier.

Ekstra poeng for slik fordypning skulle altså ikke være tilleggspoeng på linje med dem som gis for alder eller militærtjeneste. Fordypningen skulle gi kompensasjonspoeng for å velge fagkombinasjoner som gir lavere karakter med samme evner og arbeidsinnsats, og dermed stille elevene likt.

Derfor ble ordningen med kompensasjonspoeng innført:

• Der elevene kunne gjøre et valg - å velge til eller velge bort mer krevende fagkombinasjoner.
• For å stimulere til å ta tyngre fag og altså motivere til reell fordypning.
• For å ta fag som gir bedre grunnlag for akademiske studier.

Kompensasjonspoeng har altså bare mening der elevene selv kan velge - ikke der undervisningen til et gitt nivå er obligatorisk. Kompensasjonspoeng har bare mening der tilvalgene gir bedre forutsetninger for akademiske studier.

Denne ordningen har virket, og virket meget godt. Over 70 % av elevene i allmennfaglig studieretning tok allerede i 1992 fordypning utover minstekravet og valgte mer enn ett fag med full fordypning. Nesten 20 % valgte tre eller flere fag. Kort sagt: Virkemidlet har virket - kompensasjonspoengene har fått elevene til å velge brattere bakker og dermed skaffe seg bedre forutsetninger for akademiske studier. Det faglige nivået har fått et stort løft.

I Rundskriv F 35-95 datert 10. mars 1995 legges grunnlaget for å få tilleggspoeng for elever som fullfører treårig videregående opplæring etter Reform 94.

Følgende prinsipper legge til grunn:

• Det er bare elever innen studieretningen for allmenne, økonomiske og administrative fag som gis mulighet for kompensasjonspoeng. Elevene må bl.a. lese 60-64 uketimer felles allmenne fag som grunnlag for kompensasjonspoeng innen studieretningsfagene - altså i tråd med prinsippene overfor.
• Elever som fullfører treårig videre opplæring fra andre studieretninger, får generell studiekompetanse dersom de tar 35 uketimer felles allmenne fag innenfor eller i tillegg til det treårige løpet. Elever fra andre studieretninger - inklusive idrettsfag - får tilleggspoeng for studieretningsfag fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag dersom disse kommer i tillegg til full fag- og timefordeling i det treårige løpet, og kravet til generell studiekompetanse - 35 uketimer - er oppfylt.

Jeg mener at denne ordningen bør opprettholdes, i tråd med Blegen-utvalgets anbefaling. Den stimulerer til den økte innsats vi ønsket.

Å velge mer av andre fag, kan i seg selv være verdifullt, men det er ikke hensikten med ordningen. Holder man ikke fast ved prinsippene, kommer man fort på avveier, og hele ordningen blir kontraproduktiv.

Unn Aarrestad (Sp): Eg takkar for svaret. Eg må seia eg er kjend med at endringane verkar godt når det gjeld allmennfag. Men når det gjeld studieretning for idrettsfag, har den utvikla seg til å verta eit svært omfattande opplæringstilbod med mange interesserte søkjarar, ikkje minst dei siste åra. Mange av elevane som søkjer idrettsfag, ønskjer å nytta valfagtimane til fordjuping i allmenne fag framfor enda meir idrettsaktivitetar. Det er vel òg i grunnen ei grense for kva kroppen toler av dette. Studieretning for idrettsfag gir generell studiekompetanse, men ingen yrkeskompetanse. Det gjer det svært viktig med fagleg teoretisk fordjuping - òg utanom idrettsfag - for å få tilleggspoeng for dei elevane som har interesse for vidare studium. Eg kan ikkje heilt forstå at det ikkje skal kunna gå an å differensiera poenggjeving for lett og sterk fordjuping i fag. Eg vil spørja: Vil statsråden med bakgrunn i dette regulera valfaga for VK II, slik dei nå er regulerte i VK I?

Statsråd Gudmund Hernes: Som representanten tør være kjent med, var det opprinnelige forslaget vi hadde når det gjaldt idrettsfagene, at de skulle kunne tas som en del av den allmennfaglige studieretning. Fra mange miljøer, og særlig fra idrettsmiljøet, ble det reist krav om at man måtte ha en egen studieretning for idrettsfag. Det ønsket ble imøtekommet av Stortinget. Så har man senere ønsket mer av allmennfag, altså det man i utgangspunktet sa at man ikke ville ha, da man ikke aksepterte at grunnkurset i allmennfag og den allmennfaglige linjen skulle gi idrettsfaglig fordypning. Det er helt nytt for meg at man nå sier at det er grenser for hva en kan tåle av tilvalg i idrettsfag, gitt at det var det man ønsket i første instans. Jeg tror at hvis man her skal presse på for et større innslag av allmennfag, som også innebærer en større grad av teoretisering, som mange argumenterer mot i andre sammenhenger, vil hele grunnlaget for denne studieretningen falle bort. Da vil det bli så liten forskjell mellom allmennfaglig studieretning og idrettsfaglig studieretning at det blir problematisk å opprettholde den.

Unn Aarrestad (Sp): Igjen takk for svaret. Ein skal vere klar over at idrettsfag kanskje har vorte ei av dei mest vellukka studieretningane i Reform 94, med Stortinget si påplussing her. Då er det urett at den såkalla presiseringa av departementets intensjon, som det heiter, som er utsend til fylkeskommunane, kjem på eit tidspunkt som gjer at to årskull kan ha valt studieretning på feil premissar. Dei som nå går på grunnkurs i inneverande år, vil rett nok kunna velja allmennfag i VK I, men ikkje i VK II, slik dei var førespegla. Og for dei som er i ferd med å søkja grunnkurs frå hausten 1995, har orienteringa forlengst gått ut om kva fag og timefordeling dei vil få på idrettslinja. For begge desse årskulla ville denne endringa nå få ei form for tilbakeverkande kraft. Så vil eg spørja med bakgrunn i dette: Har fagmiljøa fått høve til å uttala seg om ei så djuptgripande endring?

Statsråd Gudmund Hernes: Det som er problemet i denne saken, er at man opprinnelig argumenterte mot at man skulle ha idrettsfag som tilvalg til allmennfaglig studieretning. Det man nå ønsker etter at man har fått en egen linje, er å ha mulighet til å velge så mye allmennfag at forskjellen i omfanget av allmennfagene blir så liten at det ikke lenger blir en reell forskjell eller kanskje bare blir en reell forskjell på et par timer over tre år mellom allmennfaglig studieretning og den idrettsfaglige studieretning. Det er det problemet vi står overfor, og da er selve premissene og utgangspunktet for denne studieretningen undergravd, etter mitt skjønn.

Det som her er gjort, er at man har opprettholdt en ordning som har stimulert elevene på den allmennfaglige studieretning til å velge de fordypninger som de av taktiske grunner tidligere unnlot å velge - altså at de tok opp igjen eksamener på grunnkurset. Det var motiveringen for denne ordningen, og det er også grunnen til at vi reserverer ordningen for at den skal ha den virkning den faktisk har vist seg å få.