Ola D Gløtvold (Sp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

Dersom HSSO, tidligere Vanførehjemmet, Ottestad i Hedmark, nedlegges, mister blant annet pasienter over hele landet et tilbud når det gjelder rehabilitering for dysmelirammede barn og polioskadde.

Kan helseministeren være med på å revurdere planene for HSSO slik at man her kan få et fortsatt landsdekkende tilbud for blant annet disse, og et tilfredsstillende tilbud for pasienter i Hedmark, og bør ikke et slikt kompetansesenter innen rehabilitering også være kvalifisert for omstillingsmidler?

Statsråd Werner Christie: I St.meld.nr.41 (1987-1988), Nasjonal helseplan, ble det skissert hvordan rehabiliteringstjenesten burde organiseres. Dette er senere fulgt opp og utdypet i en veileder om denne tjenesten som Helsedirektoratet utgav på nyåret i 1992. Det ble her anbefalt en egen rehabiliteringsavdeling/enhet i hvert fylke. Det ble også anbefalt at denne avdelingen skulle lokaliseres til sentralsykehuset fordi en da kunne trekke veksler på et bredt fagmiljø og bl.a. ha håp om en bedre rekruttering.

Hedmark fylkeskommune har i samsvar med dette arbeidet med planer om modernisering og omorganisering av rehabiliteringsvirksomheten for å legge den til sentralsykehuset som en del av dette sykehusets virksomhet. Fylkeskommunen søkte i denne forbindelse om omstillingsmidler i 1994. Sosial- og helsedepartementet fant å kunne innvilge 60 % av søknadssummen. En ren videreføring av det tidligere etablerte tilbudet er det ikke søkt om, og det kan naturlig nok heller ikke fylle vilkårene for midler som er øremerket omstilling og kostnader forbundet med dette.

Det er i denne saken slett ikke snakk om å nedlegge et tilbud, men om å flytte og modernisere en avdeling som ligger isolert for seg selv i en nedslitt bygningsmasse. Det er ikke forutsatt at tilbudet skal endres selv om avdelingen flyttes.

Slik jeg kjenner denne saken, har Hedmark fylkeskommune i nærmere 20 år lett etter gode løsninger for tidligere Østlandske Vanførehjem, herunder bl.a. full rehabilitering av det eksisterende bygget der det nå ligger, nybygg og integrering med Hamar sykehus på ny tomt, og enkelte andre løsninger. Ingen av disse utredningene har ført frem til noe vedtak i fylkeskommunen.

For noen små grupper funksjonshemmede, bl.a. dysmelirammede barn, som nevnt i spørsmålet, har Regjeringen prioritert landsdekkende kompetanseoppbygging innenfor Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede. Sunnaas Sykehus har dermed fått ansvaret for å bygge opp et trenings- og rådgivningssenter for dysmeli, og fire andre små grupper som har lignende behov. Trenings- og rådgivningssenteret har egne kurslokaler hvor familiene kan samles, i tillegg til at treningsmulighetene på sykehuset, som er utmerkede, kan benyttes. Trenings- og rådgivningssenteret har allerede vært i full drift i vel ett år. I tillegg til å gi individuelle tilbud og gruppetilbud skal Trenings- og rådgivningssenteret spre sin kompetanse til rehabiliterings- og habiliteringsteam og andre aktuelle fagmiljøer der brukerne bor. Etter hvert vil mye av treningen i bruk av proteser kunne foregå nærmere hjemstedet med eventuell veiledning fra Trenings- og rådgivningssenteret og Statens senter for ortopedi.

Innenfor gruppen poliopasienter som fikk sykdommen under epidemiene på 1940- og 1950-tallet, finnes det i dag mange som har funksjonshemminger og senskader, såkalt postpoliosyndrom. Dette skaper behov for utrednings- og behandlingstilbud. Sunnaas Sykehus har i dag et arbeid i gang for å heve den nasjonale kompetanse på dette området.

Det er slått fast at alle regionsykehusene skal ha ansvar for følgetilstander og senskader etter poliomyelitt. I tillegg til Sunnaas Sykehus har også Haukeland sykehus arbeidet spesielt med slike problemstillinger. Med veiledning fra regionsykehusene - i dagens situasjon særlig Sunnaas Sykehus og delvis Haukeland sykehus - vil mye av opptreningen og rehabiliteringen i forhold til disse pasientene kunne foregå i kommunene eller ved sentralsykehusenes rehabiliteringsavdeling, slik som i Hedmark.

Jorunn Ringstad: hadde her teke over presidentplassen.

Ola D Gløtvold (Sp): Jeg takker helseministeren for svaret. Jeg synes det gav lite svar på mitt konkrete spørsmål om man kunne tenke seg å være med på å revurdere planene for HSSO, slik at man kunne få et sterkere kompetansesenter. HSSO har vært et kompetansesenter med et bredt fagmiljø, bl.a. har det her vært et tilbud til Parkinsons-rammede og MS-rammede. Muskel- og skjelettlidelser har vært tatt hånd om her, ved siden av dem som jeg har nevnt i spørsmålet mitt.

Det er riktig at det har vært mye diskusjon omkring denne institusjonen. Fylkeskommunen overtok den for mindre enn 20 år siden, etter hva jeg kan huske, men da lovet man den brukerorganisasjonen som tidligere hadde eid og drevet Vanførehjemmet, at man skulle gi et tilbud til de gruppene som inntil da hadde benyttet institusjonen. Det vil ikke være et tilsvarende tilbud som gis i dag, hvis det blir flyttet til sentralsykehuset.

Helseministeren sa at det ikke var søkt om videreføring av tilbudet på det grunnlag som jeg omtaler her - og det er vel riktig. Men jeg vil igjen spørre helseministeren om han kan tenke seg å se på disse brukergruppene kombinert, slik at en kan få en sterk institusjon her. Det er bl.a. en nedgang i senger som gjør at tilbudet vil bli dårligere bare for Hedmarks pasienter.

Statsråd Werner Christie: Som det vil ha fremgått av mitt svar, har det skjedd mye på de årene som er gått siden Hedmark fylkeskommune overtok institusjonen Østlandske Vanførehjem og de forpliktelsene som denne institusjonen hadde overfor mange pasientgrupper.

Rehabiliteringstilbud er bygd ut i mange fylker, og den regionale funksjonen som denne institusjonen i utgangspunktet hadde, er det nå et redusert behov for i forhold til tidligere. I tillegg har regionsykehusene og andre sykehus fått spesialoppgaver på dette området, som jeg i noen grad har utdypet.

Det insinueres også at tilbudet vil bli nedlagt, men vi må se forskjellen mellom en bygningsmasse og et tilbud. Tilbudet skapes av fagfolkene, og fagfolkene har nå rømt denne avdelingen på grunn av at det ikke er fattet endelige beslutninger om en modernisering og opprustning av denne avdelingen etter langtekkelige diskusjoner over mange år. Det vil kunne gis tilsvarende tilbud på Sentralsykehusets avdeling, og det vil kunne gis ved andre institusjoner i landet.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er riktig som helseministeren sier, at fagfolk nå er i ferd med å rømme institusjonen, men det skyldes jo først og fremst politisk vankelmodighet og en fram og tilbakeprosedyre uten at det blir tatt et ordentlig standpunkt slik at denne institusjonen blir gjort til det den burde være. Institusjonen ligger slett ikke som statsråden sier, « isolert og for seg selv ». Blant annet har den Norsk Teknisk Ortopedi som en av de nærmeste naboene, og Østo, som er en annen bedrift som jobber med proteser. Det er jo det som gjør at denne institusjonen har et spesielt omdømme hos bl.a. de brukere som er rammet av dysmeli og polio, og også amputasjoner. Innholdet i rehabiliteringen har nok endret seg på disse årene, men det er fortsatt et spørsmål om kapasitet for behandling, om institusjonsplasser, og også om dagplasser og for oppladning av batterier, som disse gruppene er så opptatt av. Statsråden bør forhåpentligvis, hvis han får en ny søknad fra Hedmark fylkeskommune, med det han har sagt her i dag, være positiv til en revurdering. Det er greit nok med utredninger både når det gjelder poliorammede og andre funksjonshemmede, men vi må ha kapasiteten. I sosialkomiteen har vi bl.a. snakket om institusjoner for unge funksjonshemmede og unge trafikkskadde. Den gruppen kan også ses i sammenheng her.

Statsråd Werner Christie: Jeg føler igjen behov for å presisere at man må skille mellom et tilbud og et antall senger. Det er en generell erfaring, som representanten Gløtvold vel vil vite, at svært mye moderne medisin, som han selv var inne på, nettopp kan gis som dagbehandling, og at dette er en generell trend for alle fag, også i noen grad innenfor rehabiliteringsfagene. Da blir det jo også en diskusjon om hva som er den mest hensiktsmessige lokalisering ut fra reiseavstander m.v. Det er riktig at enkelte hensyn tilsier at visse deler av et fagmiljø er lokalisert også i nærheten av den etablerte Ottestad-avdelingen, men disse vil også i full grad kunne betjene pasienter som er plassert på Sentralsykehuset.

Det jeg ytterligere vil nevne, når representanten Gløtvold tar opp spørsmålet om trafikkskadde og langvarig funksjonshemmede, er at det faktisk bor et antall slike på Østlandske Vanførehjem, og de har nettopp bedt om å få en ny institusjon utenfor den etablerte bygningsmasse som det her er så mye tale om.

Presidenten: Vi går så tilbake til spørsmål 6.