Arne Haukvik (Sp):

Nye Carte Blanche og Nasjonalballetten på Den Norske Opera har etter kvart lagt seg til den vane å tilsette stadig fleire utanlandske kunstnarar. På alle desse områda har vi godt tilgjenge på fullverdige norske kunstnarar. Statsråden er truleg heller ikkje nøgd med denne utviklinga.

Har statsråden tenkt å gjere noko for å sikre fornuftig norsk « kvote » av dei tilsette?

Statsråd Åse Kleveland: Dans som kunstgenre har ikke de samme lange tradisjoner i Norge som f.eks. musikk og teater. Lenge var det bare Den Norske Opera som kunne tilby stillinger for dansere, og Operaballetten - nå Nasjonalballetten - var landets eneste faste ballettkompani helt frem til 1989. Da ble Carte Blanche etablert som det første faste danseensemble utenfor Oslo.

I St.meld.nr.61 (1991-1992) Kultur i tiden slo Regjeringen fast at dans har vært et stebarn i norsk kulturpolitikk. Som en konsekvens av dette er dans nå et av de tre kunstområder som skal prioriteres fra statens side, noe som har bidratt til en synliggjøring av dans i vårt kulturlandskap de siste årene.

Det la bl.a. grunnlaget for den landsomfattende markeringen Dansens År i 1993, som ble en stor suksess, og til den videre oppfølging med etableringen av Norsk Senter for Dansekunst. Den Norske Operas store landsdelsomfattende turné i Nord-Norge sommeren 1994 var en viktig satsing som gav økt aktivitet på området og en fokusering på dansen. Jeg vil også nevne at Riksteatret har fått økt støtte til turnévirksomhet med dans, og at driftstilskuddet til frie sceniske dansegrupper er økt i 1995.

Disse tiltakene har først og fremst kommet norske dansere til gode. Rekrutteringen av nye dansere skjer gjennom flere utdanningsinstitusjoner i Norge, men først og fremst ved Statens balletthøgskole.

Nå har vi gjennom årene hatt en rekke fremragende norske dansere både ved Den Norske Operas ballett og i Carte Blanche, nå Nye Carte Blanche, i Bergen. Flere har også vært ansatt eller har gjestespilt med utenlandske ensembler. Likevel viser det seg altså at de to norske ensemblene i dag langt på vei er dominert av utenlandske dansere.

Fordi mulighetene til kunstnerisk utvikling i så sterk grad er knyttet til de oppgavene som en utøvende kunstner gis, betyr det at kun et begrenset antall norske dansere får anledning til å utvikle seg innenfor rammene til et fast ensemble. Det er selvsagt svært beklagelig, fordi en utvikling av dansen i Norge uvilkårlig vil være knyttet til norske danseres utviklingsmuligheter.

I den pågående debatt har forslag om rent norske ensembler eller kvotering av nordmenn vært brakt på banen. La meg først fastslå at begge deler ville være i strid med EØS-avtalens bestemmelser. Men selv om så ikke var tilfellet, tror jeg ikke det ville være gode løsninger for utviklingen av norsk dans. Norske danseensembler må ikke fremstå som vernede arbeidsplasser. Det er et faktum at innslaget av utenlandske kunstnere i våre symfoniorkestre så vel som innen opera og andre kunstarter har vært med på å heve norsk musikkliv til det internasjonale toppnivå det i dag befinner seg på.

Høy kunstnerisk kvalitet må man heller ikke gi avkall på på dansens område. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad institusjonene virkelig legger seg i selen for å skape ensembler med en så norsk profil som mulig, og i hvilken grad man setter ensemblenes virksomhet inn i et norsk kulturpolitisk perspektiv.

Personlig tror jeg at en debatt som den vi nå har sett starten på, kan spille en viktig rolle for den videre utvikling. Jeg vil også ta initiativ til en konferanse kommende høst hvor vi setter søkelyset på veien fremover for dansen i Norge.

Til sist vil jeg vurdere å styrke signalene om de nasjonale kulturpolitiske forpliktelsene som også påhviler våre to faste ensembler for dans, i de styringsdokumenter som departementet sender ut i forbindelse med budsjettet.

Morten Lund: hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Haukvik (Sp): Eg takkar for eit positivt og interessant svar.

Eg er glad for satsinga på dansen framover, for at statsråden vil ta eit initiativ til ein konferanse for å diskutere situasjonen, og for at statsråden har slått fast dei forpliktingane desse ballettinstitusjonane har. Det er trass i alt ikkje småpengar staten satsar. Operaen får 120 mill. kr. Av dette går 40 % til Nasjonalballetten, og Nye Carte Blanche får 13,3 mill. kr i året.

Etter det Anne Borg seier, som ikkje er nokon nybegynnar i dansen, har ho mange gode norske dansarar som har kvalitet, og som vil kunne gjere full nytte for seg. Ho synest at ein forsømmer si plikt til også å la dei norske dansarane få ein sjanse, og meiner at så lenge dei kan tevle på lik linje med utlendingar, bør ein føretrekkje norske. Ho seier at det i alle høve alltid vil vere nokon som er betre. Det er sjølvsagt slik her i verda, men skal me ta ansvaret for norsk dans og skaffe rekruttering, må dansarane få arbeidsoppgåver. Eg vil høyre med statsråden om ho kan tenkje seg å gå aktivt inn og snakke litt med dei folka det gjeld.

Statsråd Åse Kleveland: Jeg vil gjenta det jeg sa, at det vi nå gjør, er å vurdere om vi skal gi noen sterkere signaler i de styringsdokumentene som følger bevilgningene ut til institusjonene når det gjelder akkurat dette, men samtidig understreke den balansegang vi har her i forhold til ikke å gi avkall på kvalitetskrav. Men jeg mener at den debatten vi har nå, viser at man kanskje kan ta sterkere hensyn til nødvendigheten av å gi norske dansere mulighet til virksomhet innenfor de faste ensemblene.

Arne Haukvik (Sp): Eg takkar for nok eit bra svar. Eg er klar over at dette er ein balansegang der det ikkje alltid er like lett å vite kva ein skal gjere. Men i alle fall er eg glad for at statsråden er medveten om dette, og at ho vil presisere at det blir tatt sterkare omsyn til norske dansarar.

Eg har også høyrt og sett at det er omtrent same situasjonen når det gjeld sangarar, musikarar og dirigentar. Eg vil be statsråden vurdere kva som kan gjerast for at norske kvalifiserte sangarar, musikarar og også dirigentar får rimeleg god sjanse til å få oppdrag på Operaen og i den norske teaterverda. Eg vil gjerne ha eit svar frå statsråden på det.

Statsråd Åse Kleveland: Jeg kan heldigvis avkrefte at balansen mellom norske og utenlandske utøvere er den samme når det gjelder f.eks. musikere. Når det gjelder musikere, er det i dag en overveiende del norske musikere i vårt miljø. Men vi skal ikke glemme at det ikke er så mange år siden vi i stor grad var nødt til å forlite oss på musikere som kom fra utlandet, rett og slett fordi vi ikke hadde en god nok utdanningssituasjon.

Når det gjelder sangerne, har Den Norske Opera på den ene siden et fast ensemble, og der er det i stor grad norske sangere som er ansatt. Men så har man i likhet med alle andre operahus en stor grad av gjestende sangere, og det ligger i sakens natur at der er det mange utlendinger som kommer inn. Men nå må vi huske at kunsten - om noe - er grenseoverskridende, og det er viktig sånn sett at også et norsk publikum får anledning til å oppleve utenlandske toppkunstnere innenfor en kunstart som er så internasjonal som operakunsten er.