Paul Chaffey (SV): Jeg vil be statsråden besvare følgende spørsmål:

I november 1992 mente statsministeren at EFs foreslåtte oljedirektiv var uakseptabelt for Norge. I dag mener Regjeringen Brundtland at det samme direktivet er nødvendig for Norge.

Hvilke forandringer i direktivet er det som har fått Regjeringen til å skifte mening?

Statsråd Grete Knudsen: Representanten Chaffey viser til at statsministeren i november 1992 mente at EFs foreslåtte konsesjonsdirektiv var uakseptabelt for Norge. Dette er riktig, men det er da viktig å merke seg at det var et tidlig utkast man da stod overfor.

I perioden fra november 1992 til desember 1993 undergikk direktivutkastet betydningsfulle endringer. Som søkerland fikk Norge i denne perioden gjennomslag for viktige norske interesser. Direktivet stadfester nå bl.a. eksplisitt statens rett til å delta direkte i utvinningen av petroleumsressursene og til å utpeke en juridisk person til å ivareta den direkte deltakelsen. Videre kan ressursstaten utpeke operatør og sette sammen rettighetshavergruppene. Dette betyr at de endringer og tillegg som var nødvendige sett med norske øyne, ble foretatt i direktivet.

Slik direktivet nå er utformet, fastslår det ressursstatens overhøyhet over og suverene rettigheter til petroleumsressursene, at ressursstaten selv bestemmer hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for leting etter og produksjon av petroleum, og at den selv fastsetter vilkårene for petroleumsvirksomheten i samsvar med direktivet.

Direktivet vil kunne gjennomføres i norsk rett uten at dette vil skape behov for vesentlige endringer i lovverket. Norsk petroleumspolitikk kan i hovedtrekk videreføres når konsesjonsdirektivet blir en del av EØS-avtalen. Norge vil selv ha rett til å bestemme størrelsen på SDØEs andel i den enkelte utvinningstillatelse. Dette betyr at nivået på den samlede statlige deltakelse fortsatt vil bli fastsatt av norske myndigheter. Direktivet vil likevel medføre behov for enkelte endringer i dagens praksis, bl.a. vil Statoil måtte konkurrere om andeler i utvinningstillatelser, og SDØE pålegges visse stemmebegrensninger. Statoil vil fortsatt kunne være forretningsfører for SDØEs andel, men det må etableres et klart skille mellom Statoil som økonomisk deltaker i petroleumsaktiviteten og Statoil som forretningsfører.

Etter vedtakelsen av konsesjonsdirektivet i EU i mai 1994 har spørsmålet om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vært drøftet mellom avtalens parter. Det er enighet om at direktivet er relevant for EØS-avtalen. EØS-komiteen vil behandle spørsmålet om innlemmelse av konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen i sitt møte den 31. mars. Det er enighet mellom Norge og kommisjonen om en felles erklæring knyttet til vedtaket i EØS-komiteen. Erklæringen svarer i sitt innhold til Energiprotokollen, som var en del av Norges tiltredelsestraktat med EU, og som vi fremforhandlet som en del av grunnlaget for et norsk EU-medlemskap. Den felles erklæring er knyttet til den enkelte stats eiendomsrett, overhøyhet og suverenitet over petroleumsressursene, retten til statsdeltakelse og eneretten til ressursforvaltning og beskatning. Den felles erklæring gjengir partenes enighet om sentrale rettigheter. Når regjeringen nå vil anbefale at konsesjonsdirektivet innlemmes i EØS, er det vanskelig å knytte dette til en diskusjon om nødvendighet på den måten representanten Chaffey gjør.

For Regjeringen knytter anbefalingen seg til at norske interesser er ivaretatt, og at direktivet er akseptabelt for Norge. En innlemmelse av konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen må derfor ses som en del av det gjensidige samarbeid i EØS om felles regelutvikling. Regjeringen vil på dette grunnlag gå inn for at direktivet integreres i EØS-avtalen.

Paul Chaffey (SV): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg må innrømme at jeg faktisk fortsatt har problemer med å se hvordan det som for en stund siden ble karakterisert som fullstendig uakseptabelt for Norge - det var vel folk i Regjeringen som til og med gikk så langt som til å antyde at det var en fiendtlig handling overfor Norge fra EUs side - nå er blitt om ikke nødvendig, så i hvert fall uproblematisk.

Med unntak av at staten nå kan sette sammen rettighetshavergruppen i lisensene, er det vanskelig å se at det har skjedd noen vesentlige endringer. Det står fortsatt fast at det er forbudt å gi fordeler til Statoil eller andre norske selskaper f.eks. ved tildeling av lisenser, og det står fast at staten ikke lenger har avgjørende innflytelse over beslutninger som gjelder lisenser som har avgjørende samfunnsmessig betydning, slik det er i lovverket i dag.

Mitt oppfølgingsspørsmål er: Siden dette er et direktiv som bare gjelder for Norge og ikke noen av EU-landene, hadde det ikke vært en fordel å si at EØS-avtalen gjelder medlemslandenes territorier og ikke norsk kontinentalsokkel?

Statsråd Grete Knudsen: Det er riktig som representanten Chaffey sa, at vi på et tidligere tidspunkt ikke var fornøyd med det utkastet som forelå. Men vi fikk anledning til å være med og utarbeide det som til slutt lå på bordet. Det var akseptabelt for Norge. I tillegg er det en politisk erklæring fra begge sider om at vi har den samme forståelsen av hva direktivet inneholder. Med dette har vi sikret at man har akkurat den samme forståelsen på den andre siden som vi har selv.

Så spør Chaffey om det ikke var bedre om man fikk en avtale som ikke gjelder sokkelen. Vi har ikke gått inn på den spørsmålsstillingen. Dette er en praktisk forordning, fordi det dreier seg om økonomisk virksomhet og næringsvirksomhet. På samme måten har vi akseptert et direktiv om offentlig anbud og også et direktiv som gjelder arbeidstakernes rettigheter på sokkelen.

Paul Chaffey (SV): Det stemmer nok at man har godtatt litt av hvert inn i EØS-avtalen. Men det står fortsatt fast at avtalen har en territoriell definisjon, og at det er saksområder som er utenfor avtalen. Det gjelder i prinsippet og i utgangspunktet i hvert fall landbrukspolitikken og fiskeripolitikken. Den eneste delen av energipolitikken som er med så langt, er oljepolitikken, mens gass og elektrisk kraft ikke er med på grunn av sterke nasjonale interesser i en del EU-land, selv om det sannsynligvis vil komme inn.

Nå blir det sagt fra statsråden at denne felles erklæringen er svært viktig. Under medlemskapsforhandlingene diskuterte vi en protokoll, en juridisk protokoll, som ville være vedlagt medlemskapsavtalen. Jeg vil gjerne spørre statsråden nå om hva forskjellen er på en felles erklæring og en protokoll når EØS-domstolen, eventuelt EU-domstolen, skal behandle en sak som gjelder om den norske stat f.eks. har forskjellsbehandlet til fordel for et norsk selskap.

Statsråd Grete Knudsen: Først til dette med territorium. Det dette direktivet dreier seg om, er hvilken type aktivitet som bedrives, og det er også det som selve konsesjonsdirektivet skal regulere.

Så til spørsmålet om en protokoll. I det alt vesentlige er innholdet i denne politiske erklæringen identisk med den protokollen som ble utarbeidet i forbindelse med medlemskapsforhandlingene. Når det er spørsmål om status på en politisk erklæring, er ikke det et juridisk dokument. Men begge sider har den samme oppfatning av hva direktivet omhandler. Og det ville være en merkelig situasjon - for å trekke en forlengelse av dette - om kommisjonen, som har akkurat den samme forståelsen som vi har, i tilfelle skulle gå til rettssak mot sin egen forståelse.