Arne Haukvik (Sp):

Det er vedtatt at arbeidsmarknadsetaten skal redusere talet på tilsette med om lag 300 stillingar. For Oslo og Akershus er dette alt gjort (minus 54 stillingar). Senterpartiet tar til etterretning at arbeidsmarknadsetaten blir dimensjonert etter behov. Arbeidsløysa på landsbasis har gått ned, men ikkje i Oslo/Akershus, der arbeidsløysa tvert imot har gått opp.

Bør ikkje dette tilhøvet kome til uttrykk i mannskapsstyrken - slik at ein ikkje minkar styrken i dei områda der arbeidsløysa stig?

Statsråd Gunnar Berge: I spørretimespørsmål fra Børre Rønningen 8. februar gjorde jeg rede for ressurssituasjonen i arbeidsmarkedsetaten. Antall årsverk i arbeidsmarkedsetaten skal reduseres med knappe 250 i 1995, ikke med 300 som det hevdes i dagens spørsmål. Dagens spørsmål tar opp ressurssituasjonen i Oslo og Akershus spesielt.

Ansvaret for fordeling av etatens ressurser mellom fylkene er delegert fra departementet til Arbeidsdirektoratet. Fylkesarbeidskontorene får tildelt administrative ressurser for ett år om gangen. Tildelingen tar utgangspunkt i vedtatt budsjett. Ved fordelingen av midler til det enkelte fylkesarbeidskontor tar Arbeidsdirektoratet hensyn til arbeidsmarkedssituasjonen i fylkene. Det tas også hensyn til at rimelig grad av administrativ stabilitet er til fordel for de ansatte og for produksjonen i etaten. Jeg har tillit til at Arbeidsdirektoratet sikrer en fornuftig fordeling mellom fylkene.

Representanten Haukviks utgangspunkt for spørsmålet er at ledigheten har gått opp i Oslo og Akershus den senere tida. Det har vært en sesongmessig økning i vintermånedene. I gjennomsnitt for januar/februar i år gikk imidlertid ledigheten ned med 3,2 % sammenlignet med året før. Men for Oslo by har det vært en liten økning. Ressursene til Oslo/Akershus tildeles imidlertid ut fra arbeidsmarkedssituasjonen i Oslo og Akershus samlet. Det er naturlig så lenge de er underlagt samme fylkesarbeidskontor. Utviklingen i ledigheten i begynnelsen av dette året var noe svakere i Oslo/Akershus samlet enn i resten av landet. Men de siste ukene har bedringen i arbeidsmarkedet også vært markert i Oslo og Akershus.

Arbeidsmarkedspolitikken styres etter prinsipper for mål- og resultatstyring. Det innebærer at vi stiller krav til hva etaten skal oppnå, bl.a. overfor viktige målgrupper som ungdom og langtidsledige. Men det må samtidig innebære at vi gir arbeidsmarkedsetaten en viss frihet til å disponere virkemidlene, herunder personellressurser som er tilgjengelige. Dette og situasjonen på arbeidsmarkedet i Oslo og Akershus tilsier etter min vurdering ikke at departementet skal gripe inn i prioriteringen av stillingsressursene.

Arne Haukvik (Sp): Eg takkar for svaret. Det er hyggeleg å høre at det lysnar. Det er me glade for alle saman.

Mange hevdar at arbeidsformidlinga er flink til å registrere arbeidslause, men ikkje alltid like ihuga til å formidle arbeid. Mange leitar etter arbeidshjelp utan å få det. Seinast i Aftenposten i går står det fram ein representant for blomsterkjeden Mester Grønn som stiller spørsmålet:

Er det kanskje ikke fint nok for Oslo-folk å påta seg slikt arbeide?

Og arbeidsdirektør Ted Hanisch seier:

Noen synes kanskje ledighetstrygden er en behageligere måte å tjene penger på, enn å arbeide fra morgen til kveld

Kan og bør statsråden gjere noko med dette?

Statsråd Gunnar Berge: Dette kan og vil statsråden gjøre noe ved.

Det er selvfølgelig viktig at arbeidskontorene prioriterer formidlingsarbeid. Her kan jeg nevne at jeg besøkte tilfeldigvis i går et arbeidskontor, nemlig arbeidskontoret for Dalane, altså ikke for Oslo, men for Dalane, som ligger i Egersund, og som dekker kommunene Eigersund, Lund, Sokndal og Bjerkreim. Der spurte jeg om dette og fikk forsikring om at hvis de fikk et konkret formidlingsoppdrag, slapp de alt de hadde i hendene og prioriterte nettopp det. Det tror jeg stort sett er holdningen ellers også i arbeidsmarkedsetaten. Er det mulighet til å formidle arbeid til noen av dem som er arbeidsledige, griper de sjansen med en gang. Men så er der selvfølgelig også en del andre viktige oppgaver, bl.a. utbetaling av dagpenger, attføring osv., som arbeidskontorene og arbeidsmarkedsetaten skal ta seg av. Det må selvfølgelig heller ikke forsømmes, men det er mitt inntrykk at formidling blir prioritert.

Arne Haukvik (Sp): Eg takkar for nok eit svar.

Men det som eg spurde om, var om statsråden og arbeidsmarknadsetaten kan gjere noko med å setje folk i arbeid endå dei kanskje ikkje vil, men når det er behov for det i arbeidsmarknaden. Har vi høve til å gjere noko, seie at det er mykje betre å kome ut i arbeid enn bare å gå og heve trygd, særleg når samfunnet har bruk for folk i arbeid? Kan vi gjere noko meir for å få dei i gang?

Statsråd Gunnar Berge: Dette er et spørsmål som har vært diskutert i denne sal før. Vi har i mange år hatt en diskusjon om hvorvidt en har rett til arbeid i Norge, f.eks. i henhold til Grunnlovens bestemmelser. Men det har aldri vært lovhjemlet en plikt til å arbeide. Det må i og for seg være opp til den enkelte sjøl, slik som lovverket er.

Men - og det var vel det representanten Haukvik spurte etter - hva kan arbeidsmarkedsetaten gjøre? Jo, de kan selvfølgelig tilby arbeid, men det maktmidlet eller pressmidlet de har, er at hvis den arbeidsledige har dagpenger og nekter å ta tilvist arbeid, da kan dagpengene stenges av. Det blir gjort i større og større utstrekning. Det skulle bare mangle! Hvis man kan få tilvist rimelig høvelig arbeid og nekter å ta det, er det klart at man ikke kan forvente å få dagpenger. Det ville også være i strid med lov- og regelverk.