Dag C Weberg (H): Jeg skal få stille følgende spørsmål til nærings- og energiministeren:

Etter at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har støttet bedriften 3 H Vacuum AS på Notodden gjennom en produktutviklingsperiode, kreves nå virksomheten solgt til det tyske selskapet Knorr.

Mener nærings- og energiministeren at SNDs rolle som finansiell kilde for spesielle utviklingsprosjekter bør styrkes for å unngå at nyutviklet teknologi selges på billigsalg?

Statsråd Jens Stoltenberg: Nyskaping er nødvendig for at Norge skal få flere arbeidsplasser. Både utvikling av ny teknologi i etablerte bedrifter og etablering av nye bedrifter med ny teknologi er satsingsområder i SND. Innenfor de rammer SND har å forholde seg til, må det imidlertid være slik at lønnsomhet er en viktig del av vurderingsgrunnlaget ved tildeling av midler. Det har det også vært i SNDs engasjement i 3 H Vacuum. Vi vil alltid oppleve at bedrifter ikke har det lønnsomhets- eller markedspotensial som var forventet. I tilfellet med 3 H Vacuum har ikke resultatet svart til de forventninger man hadde til bedriften og produktet ved etableringen i 1992. SND gikk inn i selskapet i 1993 og ble største eier. SNDs egenkapitaldivisjon investerte 1,5 mill. kr ved nytegning i desember 1993, samtidig som SND avskrev 2,2 mill. kr i langsiktig gjeld og omgjorde 1,1 mill. kr til aksjekapital. Emisjonen ble foretatt etter at gammel aksjekapital var nedskrevet med 75 %.

Det er ikke mangel på finansiell styrke i SND som gjør at denne bedriften nå antakelig blir solgt, men en annen vurdering av bedriften og markedet enn den man hadde på det tidspunktet man gikk inn i bedriften.

Det har helt til det siste vært gjort forsøk på å gjøre produktet best mulig og gjort markedsframstøt for å få solgt produktet på det norske og det internasjonale markedet. Det har imidlertid vist seg at ordrene har uteblitt. Samtidig er det konkurrenter i markedet som kan levere tilfredsstillende produkter til en lavere pris. Det er også gjort forsøk på å finne andre norske investorer, uten at man har lykkes. Salg til det tyske selskapet Knorr-Bremse synes derfor etter SNDs vurdering å være den mest realistiske løsningen for om mulig å få videreført virksomheten.

Gjennom den rolle som SND har, vil vi også i framtiden oppleve liknende situasjoner som denne. Dette er en del av det å opptre i et konkurranseutsatt marked.

Jeg synes det er beklagelig at det ikke er grunnlag for fortsatt drift med nåværende eiere i 3 H Vacuum. Jeg trekker imidlertid ikke den konklusjonen at løsningen på denne og liknende situasjoner er et enda sterkere finansielt SND. SND skal bidra med kapital som er mer risikovillig enn den det private bankvesen kan frambringe, men jeg synes ikke at det er riktig å kanalisere statlige midler til bedrifter hvor eierne selv ikke finner at det er grunnlag for lønnsom drift.

Dag C Weberg (H): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg vil med en gang understreke at det er ingen saklig uenighet i måten den konkrete saken har vært behandlet på når det gjelder bedriften 3 H Vacuum AS. Jeg kan også i hovedsak slutte meg til statsrådens vurdering av SNDs rolle som finansieringskilde for næringsutvikling.

Når jeg har tatt frem denne saken, er det kanskje mer for å bruke den som et eksempel på noe som også ble understreket i en artikkel i avisen Nordlys nylig, at vi bruker relativt mye på forskning og relativt lite på kommersialisering av forskningen i form av resultater, i form av produkter. Jeg er da også for så vidt enig med statsråden i at det ikke er den finansielle styrken i SND som er hovedproblemet. Spørsmålet er jo om de midler som ligger inne i SND, ved en eventuell omdisponering i større grad kunne brukes f.eks. på egenkapital til de relativt få interessante utviklingsprosjekter, hvor vi altså ser at vi ikke alltid klarer å følge prosjektet til en lykkelig slutt.

Statsråd Jens Stoltenberg: Jeg er glad for at representanten Weberg understreket at han ikke er uenig i den konkrete vurderingen SND har foretatt i denne bestemte saken.

Hovedpoenget er jo ikke at SND i og for seg mangler penger. Hovedpoenget er at SND skal ta mer risiko, skal ta større sjanser enn det private bankvesenet. Det gjør SND, og derfor har de også større tapsavsetninger og større tap enn en vanlig bank. Men i noen tilfeller viser det seg at de prosjektene SND har gått inn i, ikke svarer til forventningene, at produktet ikke er godt nok, at markedet ikke er der. Det er tilfellet i denne saken. Her har man brukt en del penger, forsøkt å stable en bedrift på bena, gått inn med betydelige midler. Det har ikke båret fram. Det viser seg at bedriften ikke er i stand til å bli lønnsom, og da er den eneste riktige og mulige beslutningen å trekke seg ut. Spesielt er det riktig når de opprinnelige eierne heller ikke tror på bedriften og heller ikke er villig til å gå inn med nye midler. Da ville det være galt om staten bruker penger på et prosjekt som med svært stor sannsynlighet ikke kan være lønnsomt, men innebærer at man bruker penger på noe som gir verken inntekter eller varige arbeidsplasser.

Dag C Weberg (H): Det synes da å være enighet mellom meg selv og statsråden om at det ikke er den finansielle styrken som er hovedproblemet, men kanskje mer prinsipielt spørsmålet om noe mer av risikokapitalen burde flyttes over til en boks for større egenkapitalengasjementer i de spesielt interessante utviklingsprosjekter som fra tid til annen dukker opp i SND. SND er et svært godt egnet forum når det gjelder å være problemløser i slike sammenhenger, for SND har nærkontakt med ca 15.000 norske bedrifter hvor det skjer utvikling, og hvor jeg vet at det gjennom SNDs apparat kan gjennomføres interessante koblinger som kan bidra til at utviklingsprosjekter føres frem til et sluttresultat.

Mitt konkrete spørsmål blir da: Kan statsråden tenke seg, f.eks. i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, eventuelt i forbindelse med St.prp.nr.1 til høsten, å gi noen anbefaling i retning av at SNDs rammer for denne type virksomhet mykes opp gjennom en viss overføring fra risikokapital- til egenkapitaldivisjonen?

Statsråd Jens Stoltenberg: Egenkapitaldivisjonen og egenkapitalordningen er forholdsvis ny i SND, og det er helt klart at vi bør høste erfaringer med den før vi tar endelig stilling til hvor godt den har fungert og eventuelt tar stilling til å endre/justere ordningen. Vi bør løpende vurdere hele SNDs virkemiddelapparat og gjøre det så godt som mulig, også balansen mellom de ulike virkemidlene, som risikolåneordningen og egenkapitalordningen.

Men i denne saken tror jeg ikke mangel på egenkapital har vært problemet. SND har jo gått inn med 2,6 mill.kr og blitt den største eieren i bedriften med en eierandel på 36 %. Så heller ikke her tror jeg problemet i og for seg var at man hadde for lite penger i egenkapitalordningen i forhold til risikolåneordningen. Poenget var at prosjektet/bedriften ikke var lønnsom. Da kan en kalle poengene hva en vil, men det blir ikke lønnsomt for det, og det må man før eller siden erkjenne.