Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

Trålere fra EU-land driver rovfiske utenfor kanadisk 200-mils sone. Flere fiskebestander har kollapset, men EU-fisket fortsetter slik at store mengder undermåls fisk blir tatt. Situasjonen utenfor kanadisk 200-mils sone er svært lik konflikten i « Smutthullet », utenfor norsk 200-mils sone.

Hvorfor støtter ikke norske myndigheter aktivt opp om Canadas aksjoner når Norge har tilsvarende interesser i å bevare ressursene som vandrer inn og ut av 200-mils sonene?

Statsråd Jan Henry T Olsen: Situasjonen utenfor den kanadiske fiskerisonen påkaller nå bred oppmerksomhet og illustrerer hvor viktig det er å finne fram til regler for fiskeriforvaltningen i områdene utenfor de nasjonale soner på 200 mil.

I løpet av de siste par tiår har vi sett en økende tendens til at fiskeressursene i slike områder blir for hardt beskattet i mangel på effektive og bindende reguleringsbestemmelser. Det er derfor allmenn oppslutning om at verdenssamfunnet har en oppgave å løse også i forhold til fiskeriforvaltningen på det åpne hav. Det er den erkjennelsen som ligger til grunn for den pågående FN-konferansen om fiske på det åpne hav, som nå går inn i en sluttfase.

Med utgangspunkt i sine erfaringer har Canada spilt en aktiv rolle på FN-konferansen. Canada erkjenner at effektive løsninger for fiske på det åpne hav vil måtte ta utgangspunkt i et internasjonalt regelverk, og at FN-konferansen vil være det egnede virkemiddel. Innenfor den såkalte kjernegruppen av land som arbeider for å ivareta kyststatenes interesser, har bl.a. Norge samarbeidet godt og aktivt med Canada og gjør det fortsatt.

Man kan ha forståelse for at Canada i en svært vanskelig ressurssituasjon og uten full internasjonal oppslutning om nødvendige forvaltningstiltak har funnet det nødvendig å innføre enkelte reguleringer utenfor sin sone på egen hånd, før FN-konferansen har kommet i mål.

Men det er en kjensgjerning at Canada med sine tiltak har beveget seg i forkant av havets folkerett. Det er - dessverre, kan man kanskje si i visse situasjoner - snevre grenser i folkeretten for hva stater kan foreta seg utover det som er hjemlet i den internasjonale rettsorden. Det gjelder selv for de beste formål og for presserende oppgaver. Det er ingen tvil om at det for et lite land som Norge er maktpåliggende å opptre strengt i samsvar med gjeldende folkerett. Vår ressurssituasjon i Barentshavet er heller ikke sammenlignbar med situasjonen utenfor Canadas kyst.

Kanadisk håndhevelse utenfor den kanadiske sonen berører dessuten et følsomt spørsmål som det samtidig arbeides med på FN-konferansen.

Etter norsk syn bør løsninger for å sikre fiskebestandene på åpent hav mot overbeskatning finnes gjennom de multilaterale forhandlinger i regi av FN og ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Det er derfor spesielt viktig å konsentrere seg om FN-arbeidet nå. Et resultat i FN vil definere rettigheter og plikter når det gjelder fiske på det åpne hav, og danne grunnlag for oppfølgende avtaler om reguleringstiltak i de ulike fiskerier i verden, inklusive Smutthullet.

Fra norsk side håper vi at partene i fiskerikonflikten ved Canada vil kunne enes om rimelige løsninger gjennom forhandlinger. Vi har også fra norsk side innenfor Fiskerikommisjonen for det nordvestlige Atlanterhav - NAFO - søkt å bidra til rimelige kompromisser. Det er tegn som tyder på at Canada og EU nå er innstilt på å finne en forhandlingsløsning. Vårt syn er at denne prosessen bør støttes.

Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg vil takke for svaret, som jeg er svært misfornøyd med. Det meste av Kyst-Norge er skuffet over Regjeringens og fiskeriministerens passive holdning og unnfallenhet ved ikke å gå ut og støtte Canadas kamp for å berge de siste restene av viktige fiskeslag mot EU-trålernes rovfiske. I fiskeriministerens eget hjemfylke, Troms, har et enstemmig fylkesting bedt Regjeringen gå aktivt ut, og det samme har Troms Arbeiderparti gjort, i likhet med Norges Fiskarlag. Alle har forlangt en langt mer aktiv holdning fra Regjeringens side.

Utakk er verdens lønn, sier et gammelt ord. Er denne øredøvende passiviteten fra Norge en takk for at Canada for en tid siden gikk ut og anerkjente norsk suverenitet over vernesonen? Mitt spørsmål er: Hvordan føles det for fiskeriministeren å være fullstendig på kollisjonskurs med Kyst-Norge i denne viktige saken for Norge? Er det en EU-tilpassing som ikke gagner Norge, men som bare gagner de internasjonale trålpiratene? Det er nemlig realiteten.

Statsråd Jan Henry T Olsen: Dette er ikke første gang jeg har hørt og heller ikke siste gang jeg kommer til å høre at vi til enhver tid er i utakt med kystens befolkning, selv om vi lager reguleringer som egentlig fungerer godt. Det som er veldig alvorlig, er at representanten Rolf Ketil Bjørn blander sammen vernesoneproblematikken med det som skjer utenfor Canadas 200-milssone. Det er to helt forskjellige ting. Utenfor Canadas 200-milssone er det et fritt internasjonalt havområde. Rolf Ketil Bjørn vet meget godt at vernesonen rundt Svalbard ikke er et fritt internasjonalt havområde - derav kommer at det er gitt kanadisk støtte til vår fortolkning av det problemområdet.

For øvrig må jeg si at hvis man skulle følge SVs forslag, nemlig gå til aksjoner i internasjonalt farvann overfor fartøy fra andre land, ville det være å ta seg til rette på en måte som vi fordømmer gang på gang at store nasjoner gjør, når man bruker nødrettsbegrepet på en uriktig måte. En liten nasjon må være svært forsiktig med å ta seg til rette i strid med internasjonale folkerettsregler, særlig fordi vi ikke ønsker at store nasjoner heller skal kunne gjøre det.

Rolf Ketil Bjørn (SV): Når Canada har aksjonert utenfor sin 200-milssone, er det ikke fordi det er en stor nasjon, men det er fordi de har havnet i en nødrettssituasjon hvor de ser at uansett hva de gjør innenfor sin egen 200-milssone, nytter det ikke så lenge rovfisket fortsetter utenfor. Derfor har de vært nødt til å aksjonere i kraft av nødretten. Det samme kan vi også bli nødt til i Smutthullet hvis fisket der ikke blir stoppet. Den norske regjerings mangel på støtte til Canada i deres kamp mot EU-flåtens rovfiske kan ramme vårt eget land i neste omgang. Dersom det uregulerte fisket i Smutthullet fortsetter, vil vi også om en tid kunne komme i samme nødsituasjon, med nedfisket fiskebestand.

Mitt spørsmål til fiskeriministeren er: Vil fiskeriministeren da sitte og se på at arbeid og bosetting langs kysten forsvinner uten å gjøre noe aktivt, samtidig som den internasjonale piratflåten ligger i Smutthullet? I tillegg er også flere av trålerne i Smutthullet utflagget fra EU-land, og spørsmålet mitt blir: Vil statsråden kunne forlange at det går ut over kvotene til vedkommende EU-land når deres egne trålere under bekvemmelighetsflagg fisker i Smutthullet?

Statsråd Jan Henry T Olsen: Det tør være kjent for representanten Rolf Ketil Bjørn at Norge og EU har helt klart sammenfallende interesser i å hindre at fartøy tar seg til rette i Smutthullet i Barentshavet. Det andre som Rolf Ketil Bjørn bør være oppmerksom på, er at Norge og Canada har et usedvanlig tett og godt samarbeid for å lage spilleregler for fiske på det frie hav under FN-konferansen. Vi har nylig avsluttet en sesjon i Genève, et mellomsesjonalt møte, hvor vi jobbet videre med dette, og om få dager møtes man på nytt i New York for forhåpentligvis å avslutte arbeidet med å få et regelverk som kan bli underskrevet i månedsskiftet juli/august. Ingenting er bedre enn å løse slike konflikter ved å etablere spilleregler gjennom FN-konferansen for fiske på det frie hav, istedenfor å gå til håndgripeligheter utenfor 200-milssonen i Smutthullet, hvis vi skulle gjøre det.

Det tør heller ikke være ukjent for representanten Rolf Ketil Bjørn at Norge har sympati for de problemene som har oppstått utenfor 200-milssonen til Canada, men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal gå ut og utbasunere den ene eller den andre holdning i forhold til en arrestasjon og oppbringelse av fartøy når de er i dialog med EU om å finne løsning.