Arne Haukvik (Sp): « Etter norske lovvedtak skal det innkrevjast 3 % av omsetjing av biletkunst, og desse midla skal gå inn på Bildende Kunstneres Hjelpefond. Fondet skal brukast til støtte for norske biletkunstnarar, deira etterlatne og andre formål til fremme av norsk biletkunst. Dei som vel å ikkje vere organiserte, hevdar dei sjeldan får stønad frå fondet, og at dei ikkje får tevle om nye oppdrag.

Meiner statsråden dette er ei rettferdig ordning? »

Statsråd Åse Kleveland: Den såkalte 3 %-loven om avgift på omsetning av billedkunst ble vedtatt av Stortinget i 1948. Formålet med denne loven var å bedre billedkunstnernes økonomiske situasjon ved å la kunstnerne få del i kunstverkenes eventuelle verdiøkning ved videresalg. I praksis gir dette billedkunstnerne et vederlag som kan sammenlignes med det som tilkommer komponister og forfattere i form av vederlag ved offentlig fremførelse og utgivelse av deres verk.

Norske billedkunstnere er godt fornøyd med denne ordningen fordi den gir mer penger til kunstnerne enn i land der man har valgt andre former for beskyttelse av billedkunstnernes interesser. Samtidig blir pengene omfordelt slik at de som trenger det mest, får støtte fra fondet.

Selv om folketrygden forandret situasjonen for eldre kunstnere og deres etterlatte, er dette fremdeles en gruppe der enkelte har det vanskelig. Prinsippene for tildelingene fra fondet er i hovedsak de samme som i 1948: Først og fremst skal midlene deles ut til eldre kunstnere og deres etterlatte. Samtidig skal noe støtte gå til de unge og talentfulle.

Støtten blir utdelt etter to prinsipper: På den ene side sosiale kriterier, som hovedsakelig legges til grunn ved tildeling av varig støtte til eldre kunstnere og deres etterlatte. På den annen side kunstfaglige kriterier, som i hovedsak legges til grunn ved tildeling av forskjellige stipend.

For ingen av disse støtteområdene er det krav om medlemskap i kunstnerorganisasjonene. For støtte som gis etter sosiale kriterier, må en etter loven være billedkunstner eller etterlatt etter billedkunstner. Fondets styre har dessuten fastsatt en grense for den inntekt man kan ha for å få støtte.

I henhold til retningslinjer fastlagt av fondets styre, regnes som billedkunstner kunstnere som er medlemmer av kunstnerorganisasjonene - og andre som fyller kravene til slikt medlemskap. Medlemskapskravene er i hovedsak knyttet til kunstnerisk aktivitet på et profesjonelt nivå.

De siste ti årene har to av totalt ca 140 søkere ikke vært medlemmer av organisasjonene. Ca 160 billedkunstnere mottar såkalt varig støtte. 15 % av disse er i dag ikke medlemmer i organisasjonene. I tillegg kommer 40 etterlatte. For stipend som gis etter kunstfaglige kriterier, er det bare kunstverkene som gir grunnlag for tildeling, ved juryering av innsendte arbeider.

Etter de opplysninger som Kulturdepartementet har, er det ikke grunnlag for å si at billedkunstnere som ikke er organisert, blir diskriminert når det gjelder støtte fra fondet. En annen sak er at de aller fleste aktive og profesjonelle billedkunstnere i Norge er organisert.

Jeg vil minne om at man må søke og legge frem den dokumentasjon som kreves for å få støtte eller stipend. De tildelingsreglene som Bildende Kunstneres Hjelpefond praktiserer, synes å være i overensstemmelse med de krav loven setter til fordeling, og beskytter derfor de interessene som loven skal ivareta.

Når det gjelder oppdrag og konkurranser, arbeider ikke Bildende Kunstneres Hjelpefond med dette, bortsett fra at det etter den 1. januar 1990 også innkrever avgift av slik omsetning.

Arne Haukvik (Sp): Eg takkar statsråden for svaret.

Eg trur ho på det ho seier, at ordninga verkar rimeleg bra. Me er glade for at me har fått ei ordning som gjer at ein sikrar framtida til kunstnarar og til dei som er pensjonistar, anten dei er medlemer i kunstnarorganisasjonane eller ikkje. Det er jo det som er meininga.

Når eg først har ordet, har eg lyst til å spørje: Når det gjeld medlemskap og innkjøpsordning, er det grunn til å tru at ein favoriserer eigne medlemer? Korleis skjer utveljing av kunst til utstillingar, poengsanking og slikt? Er det nokon grunn til å vere på vakt med omsyn til at ikkje-medlemer ikkje får same sjanse som dei som er organiserte? Nå skal det ikkje vere noka organisasjonsplikt her i landet. Eg har ikkje noko imot at folk organiserer seg, tvert imot, det er svært ofte nødvendig, men kan dette t.d føre til eit grenseland ved bygdeutstillingar når det gjeld kva som er kunst og kva som ikkje er kunst? Det er ofte ei grense der, er dei amatørar eller er dei kunstnarar? Det skal bli artig å høyre om statsråden kan orientere om det.

Statsråd Åse Kleveland: Jeg vil understreke at de ordningene vi her snakker om, helt utvilsomt gjelder profesjonelle kunstnere. Det foreligger sjelden problemer med grensedragning mellom amatører og profesjonelle kunstnere. Her finnes det en rekke definisjoner, både ut fra bakgrunn, utdannelse, aktivitet osv. Jeg vil også understreke at når det gjelder innkjøp, er det ikke organisasjonene som har flertall i innkjøpskomiteene. Organisasjonene har representanter. Det er et flertall av kunstfaglige representanter, dvs. også folk som ikke direkte er knyttet til organisasjonene.

Når det gjelder konkrete utstillinger, som f.eks. Høstutstillingen her i Oslo eller landsdelsutstillingene rundt om i landet, blir utvalget der basert på innsendte arbeider som konkret blir vurdert. Så er det kvaliteten på disse som avgjør hvem som får delta.

Arne Haukvik (Sp): Eg takkar for svaret. Eg tolkar statsråden slik at ho ikkje meiner det hemmar eller verkar øydeleggande på små og store utstillarar av kunst og husflid og kan føre til at mange gir opp. Korleis harmonerer dette med bygdeutvikling, reiseliv og fleire lokale opplevingstilbod? Kan me bruke ordninga til å vere enda meir aktive på det området, eller set ho visse grenser?

Statsråd Åse Kleveland: Støtte og stimulans til billedkunst og kunsthåndverk skjer på mange plan. Det skjer på statlig nivå, på fylkeskommunalt nivå og på lokalt nivå. Når det gjelder den ordningen vi her snakker om, 3 %-ordningen, blir midlene generert ved omsetning av først og fremst profesjonell kunst, så det er helt åpenbart at vi her i første rekke snakker om de profesjonelle kunstnerne.

Når det så gjelder utvelgelseskriterier i forhold til aktiviteter på lokalt plan, kan det være organisasjoner, det kommunale kulturkontoret eller en rekke forskjellige initiativtakere som står bak, og hvilke kriterier de legger til grunn, er det vanskelig for oss i departementet å ha noen styring med. Men det faktum at både kunstnere og delvis også kunsthåndverkere er godt organisert, gjør - det er mitt inntrykk - at de er med og ivaretar disse interessene på alle plan.