Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

Mange kristne institusjoner for rusmiddelmisbrukere bruker daglig andakt som en del av sitt behandlingsopplegg. Oslo kommune legger Sosialdepartementets tolkning av forskriften til grunn når de avviser støtte til P 22 på grunn av dette.

Er sosialministeren enig i denne tolkning av forskriften?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Flertallet av institusjonene for rusmiddelmisbrukere eies av private organisasjoner, men har avtaler med og får driftstilskudd av fylkeskommunen. Mange av disse institusjonene drives med grunnlag i et kristent livssyn, eller med et kristent diakonalt siktemål. Disse institusjonene utgjør en viktig del av tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere.

Forskrift til sosialtjenesteloven Kapittel 5 slår likevel fast at beboere i institusjoner for rusmiddelmisbrukere ikke kan pålegges å delta i samtaler eller møter o.l. av religiøs eller partipolitisk karakter mot sin vilje. Dette innebærer også at slik deltakelse ikke kan stilles som vilkår for innleggelse, eller at manglende deltakelse er en utskrivningsgrunn.

Begrunnelsen for forskriftsbestemmelsen er hensynet til vern om den personlige integritet. Det følger av alminnelige rettssikkerhetshensyn og også av sosialtjenesteloven at beboere skal være sikret å ha visse verdier i fred. I heldøgns institusjoner blir dette behovet særlig påtrengende.

Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke betyr at det er i strid med regelverket å inkludere religionsutøvelse, herunder andakt, som ledd i institusjonens virksomhet, bare at den enkelte ikke kan tvinges til slik utøvelse. Dette innebærer også at det ikke kan kreves tilstedeværelse under slike møter eller samtaler selv om beboeren ikke selv aktivt deltar.

I enkelte institusjoner vises det til at det kristne innslaget utgjør en integrert del av helheten slik at det ikke bør være valgfrihet med hensyn til deltagelse. Slik jeg ser det, må den enkelte klient ha en absolutt bestemmelsesrett på dette området. Det er også dette som er nedfelt i forskriften.

Når det gjelder Oslo kommunes eventuelle støtte til P22, er dette opp til kommunen selv å vurdere. Slik eventuell støtte får likevel ingen betydning for institusjonens plikt til å følge regelverket.

Den aktuelle forskriften gjelder for alle institusjoner for rusmiddelmisbrukere, både dem som er tatt inn på fylkeskommunens planer, og de rent private institusjoner.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

Forskriftene kan jo tolkes, som vi vet, og Sosialdepartementet har i dette tilfellet tolket forskriftene overfor Oslo kommune. Da vil jeg stille spørsmålet: Hva er tvang og hva er frivillighet? Dersom en frivillig legger seg inn på et på forhånd kjent opplegg, må vel institusjonene få drive etter sin egenart. Det er frivillig å bruke disse institusjonene, og en godtar frivillig opplegget.

Disse institusjonene er et sårt tiltrengt supplement til annet behandlingstilbud til dem som har rusproblem, et supplement som gir et godt resultat. Dersom Oslo kommune fortolker forskriftene slik som det er gjort i dette tilfellet, til frivillighet, kan disse institusjonene da drives videre? Hvis ikke, står kanskje 31 institusjoner med over 500 klienter i fare for ikke å kunne gi sitt tilbud.

Jeg ber om at statsråden klargjør disse nyansene til tolkning om frivillighet i forhold til å legge seg inn, eller i forhold til når klientene allerede er innlagt.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg vil igjen få lov til å presisere at regelverket på ingen måte forbyr religionsutøvelse, heller ikke inkludert andakt. Og det er da heller ikke til hinder for at Oslo kommune eller andre fylkeskommuner skal kunne gi tilskudd til slike behandlingsinstitusjoner.

Jeg har heller ingen tro på at de forskriftene som vi her drøfter, kommer til å innebære at institusjonsplasser som er sårt tiltrengt, blir borte. Men dersom man på en måte ber om at myndighetene skal utforme et regelverk som tvinger folk til religionsutøvelse, da ber man om litt mer enn det jeg kan imøtekomme. Det er sagt meget presist i et skrift: « Tvang til Tro er Daarers Tale ». Jeg syns det er meget godt sagt.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Jeg takker videre for svaret, men jeg har lyst til å stresse dette litt mer. Det er jo slik at Oslo kommune på grunn av departementets tolkning har sagt nei til P 22. Det er det som er problemstillingen her. Og da vil jeg henlede oppmerksomheten på Vårt Land i dag, der de har et stort oppslag om Veksthuset i Oslo. Der er det obligatorisk behandling med yoga, og de har daglige yoga-øvelser. Det er en streng terapi hvor blant mye annet inngår daglige morgensamlinger med felles bekjennelse til samfunnets « husfilosofi », et fellesskap som et speil og en arena for « personlig frigjøring og selvstendiggjøring ». « Husfilosofien » fremsies som talekor i Valhall, Veksthusets sentrale samlingssted. En av dem som jobber der, sier: « - Du kan si vi har noen ritualer som er litt hellige og litt åndelige, uten at vi knytter det til noen bestemt religion. »

Hele denne artikkelen viser egentlig at det er ganske mye tvang ut fra en viss filosofi. De kaller det ikke religion, men noe som er ganske nærliggende. Da synes jeg det er merkelig at vi i et land som Norge, som har en tusenårig kristen tradisjon, skal si nei til dem som bruker en kristen andakt, men ja til dem som bruker en filosofi (presidenten klubber) som går langt utover hva de kristne gjør, der de også legger inn tvangselementet. Og jeg spør statsråden: Vil hun også vurdere Veksthuset? (Presidenten klubber igjen.) Jeg mener vi må ha plass til mangfoldet, vi må ha plass til Veksthuset, men vi må også ha plass til de kristne!

Beklager president.

Presidenten: Selv om det var dagens siste spørsmål, må presidenten presisere at tilleggsspørsmål skal holdes innen rammen av ett minutt.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg må få lov først å si at dagens spørsmål ikke omfattet Veksthuset, så jeg vil ikke gå dypt inn på det, men bare presisere at dersom vedkommende klient aksepterer slike aktiviteter som en del av et behandlingsopplegg, er det ingen ting i veien for at det kan foregå nettopp slik det er beskrevet.

Men jeg kan da heller ikke skjønne at det er et godt behandlingstilbud for noen dersom man skal tvinges inn i aktiviteter mot sin vilje, det være seg politiske, religiøse eller andre aktiviteter.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.