Eva Lian (Sp): « Det er kommunene som har ansvaret for den praktiske bosettingen av flyktninger. I de fleste tilfeller dekker det statlige tilskuddet de utgifter kommunene har. I noen helt spesielle tilfeller vegrer kommuner seg på grunn av særlig ressurskrevende personer.

Hva kan gjøres fra statens side for å unngå en uverdig situasjon som gjør disse ytterst få personene til kasteball mellom stat og kommune? »

Statsråd Gunnar Berge: Da integreringstilskuddsordningen ble innført i 1991, ble det samtidig etablert et ekstra engangstilskudd for personer med kjente funksjonshemminger. Rammen for det ekstra engangstilskuddet er pr. i dag 250.000 kr. Ekstratilskuddet skal kompensere for merutgifter ved bosetting av funksjonshemmede og komme i tillegg til det ordinære integreringstilskuddet, som bygger på gjennomsnittsbetraktninger. Men det er viktig å huske på at også utgiftene til funksjonshemmede inngår i den årlige kartleggingen av gjennomsnittsutgiftene.

Fra og med 1994 ble det innført ytterligere en ekstra tilskuddsordning på inntil 500.000 kr hvert år i inntil tre år, til sammen inntil 1,5 mill. kr ved bosetting av personer med særlig alvorlige funksjonshemminger.

Ut fra dagens rammer vil en spesielt ressurskrevende flyktning kunne utløse i overkant av 2 mill. kr i integreringstilskudd og ekstratilskudd i løpet av bosettingsåret og de fire påfølgende årene, eller over sju ganger mer enn selve integreringstilskuddet, der rammen er 280.000 kr for de samme årene. Dersom vedkommende flyktning er over 60 år, utløses det ytterligere et engangstilskudd på 100.000 kr i tillegg til dette.

Sjøl ikke innenfor disse rammene har en klart å eliminere det problemet som ligger til grunn for representanten Eva Lians spørsmål. Når sjøl ikke en sjudobling av integreringstilskuddet er tilstrekkelig, kan jeg vanskelig se at dette problemet bare er et spørsmål om penger.

Enkelte kommuner har stilt krav om at staten skal dekke kommunenes utgifter etter regning i slike helt spesielle saker. En slik ordning vil være i strid med Stortingets forutsetninger.

Fra statens side brukes det pr. i dag uforholdsmessig mye tid og ressurser på å finne løsninger på de mest kompliserte bosettingssakene. Som representanten Eva Lian sjøl er inne på, er dette en uverdig situasjon, ikke minst for de personer det gjelder, som kanskje får en opplevelse av at det ikke er plass for dem i vårt samfunn.

På denne bakgrunn har jeg allerede tatt initiativ til å få utarbeidet en juridisk betenkning omkring de problemstillinger som utpeker seg i forholdet mellom stat og kommune i slike spesielt vanskelige bosettingssaker. Hensikten med dette er bl.a. å få trukket opp bedre retningslinjer for hvordan en i framtiden skal håndtere slike saker. Betenkningen må videre ta utgangspunkt i at personer med lovlig opphold her i landet ikke kan bli boende i et statlig mottak på ubestemt tid, uansett om det er knyttet store eller små utgifter til det å kunne gi disse personene et hensiktsmessig tilbud.

Eva Lian (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er de statlige myndighetene som har ansvar for hvem som får komme til Norge, flyktninger eller i forbindelse med familiegjenforeninger. Og det er også enighet om at det er et statlig ansvar å dekke utgiftene. De menneskelige sidene ved disse helt spesielle tilfellene som jeg tenker på, gjør at en her er nødt til å finne en løsning, og det raskt. Jeg vil påstå at kommunene sier ja til mottak dersom de er sikre på utgiftsdekningen.

Det er riktig, som statsråden sier, at det er mange utgifter som dekkes, og at det er store summer det er snakk om, men i dette helt spesielle tilfellet som jeg kjenner fra Vestfold, er det kostnader langt utover det normale, også utover det normale ekstratilskuddet som statsråden refererte til. Hva vil skje når de fem årene er omme? Og hvor lang tid vil den juridiske betenkningen ta?

Dette er en sak det haster med. Jeg er glad for det initiativet som statsråden refererte til og vil be statsråden utdype det litt nærmere.

Statråd Gunnar Berge: Jeg er enig med representanten Eva Lian i at det er et statlig ansvar å ta imot flyktninger i Norge, å innvilge asyl, eventuelt oppholdstillatelse på annet grunnlag. Men på den annen side er det slik at når bosetting skal skje, kan ikke det skje noe annet sted i vårt land enn ute i en kommune. At disse blir boende i statlige mottak, er ofte det aller dårligste alternativ. Derfor er vi helt avhengig av å få til et samspill og et samarbeid med kommunene også i håndteringen av slike saker. Jeg mener at de økonomiske kompensasjonsordningene nå er ganske gode, og jeg vil nødig være med på å gå over til et system igjen hvor det gis dekning i form av en refusjonsordning. Det er, tror jeg, i de aller fleste tilfeller en dårlig ordning.

Når det gjelder den juridiske betenkningen, kan jeg ikke si noe helt konkret om når den vil foreligge, men det er selvfølgelig et arbeid som vil bli påskyndet fra departementets side.

Eva Lian (Sp): Jeg forstår at det er vanskelig å gå inn på dette med refusjonsordning igjen, men dersom statsråden har mulighet til å skjære gjennom i disse helt spesielle tilfellene - jeg tror det dreier seg om under ti personer - slik at disse sakene kommer ut av verden, ville jeg satt stor pris på det - at staten tar ansvar og sier at her dekker vi.

Statsråd Gunnar Berge: Jeg må si at det siste vil jeg ikke love, i hvert fall hvis det skal innebære at vi må innføre en refusjonsordning. Men selvfølgelig kommer jeg i kontakt med kommunesektoren, og via vårt faglige apparat på området vil jeg jobbe videre med disse sakene med sikte på å unngå slike uverdige tilstander som vi har sett i enkelte konkrete tilfeller, der vedkommende ulykkelige flyktning blir en kasteball mellom stat og ulike kommuner. Det må vi for all del unngå.