Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Hva kan justisministeren gjøre for å sikre rettsbeskyttelse for personer og deres familier som er frikjent i straffesaker, slik at frikjennelsen vil være reell?

Statsråd Grete Faremo: Til grunn for spørsmålet fra representanten Hernæs synes å ligge en forutsetning om at frifinnende dommer i straffesaker ikke alltid er reelle. La meg derfor understreke at en frifunnet person selvfølgelig ikke kan straffes eller ilegges andre strafferettslige reaksjoner. Sitter vedkommende i varetekt, skal han eller hun løslates. Er en person først frifunnet, er adgangen til å få gjenopptatt en straffesak til skade for ham eller henne, svært begrenset.

Jeg antar at bakgrunnen for spørsmålet også er den oppmerksomhet det i den senere tid har vært om straffeprosesslovens regler om erstatning og oppreisning til den som er frifunnet i en straffesak.

Vi er her inne på et komplisert juridisk område. Dette henger sammen med at kravene til bevis er strenge for å kunne straffedømme en person. Derfor kan det tenkes situasjoner hvor rimelig tvil gjør at tiltalte frifinnes, mens han i en erstatningsrettslig sammenheng ikke kan godtgjøre at han er uskyldig. De to forhold må ikke forveksles. Dilemmaet anskueliggjøres i den folkelige talemåten om at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt.

Etter straffeprosesslovens hovedregel har den frifunnete krav på erstatning fra staten dersom han eller hun har gjort sannsynlig at vedkommende ikke har foretatt den handlingen som var grunnlaget for siktelsen.

Det kan reises spørsmål om den som blir frifunnet, bør ha et rettskrav på erstatning uten hensyn til at det er sannsynlig at han eller hun har begått handlingen. Dette spørsmålet ble grundig vurdert i forarbeidene til straffeprosessloven, som ble vedtatt i Stortinget så sent som i 1981, og retten til erstatning og oppreisning ble da utvidet. Stortinget fant imidlertid at det ville føre for langt dersom det skulle være noen automatisk sammenheng mellom frifinnelse og krav på erstatning, fordi beviskravene i straffesaker er så strenge. I en straffesak må påtalemyndigheten bevise utenfor enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode og medfører at vedkommende må frifinnes.

Det kan derfor tenkes at en som er frifunnet, likevel har begått en straffbar handling. I slike tilfeller vil det kunne virke støtende om erstatning blir tilkjent. I den alminnelige erstatningsretten er sannsynlighetsovervekt nok, og den som krever erstatning, må selv gjøre sannsynlig at han har vært utsatt for en uberettiget skadetilføyelse. Kravene til bevis her er altså på langt nær så strenge som i strafferetten. Straffeprosesslovens ordning er altså godt i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Jeg vil også peke på at loven gjør to unntak i den frifunnetes favør fra hovedregelen om en sannsynlighetsvurdering. Av tidsmessige hensyn går jeg ikke nærmere inn på disse her.

Jeg er kjent med at riksadvokaten vurderer å foreslå endringer i reglene. En henvendelse fra riksadvokaten til Justisdepartementet vil naturligvis bli grundig vurdert når den kommer.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne takke statsråden for det fyldige svaret, og jeg innser at dette er kompliserte juridiske spørsmål. Jeg er også glad for at riksadvokaten vil foreslå - i hvert fall se på - endringer av reglene. Statsråden har også helt rett i at det er en aktuell strafferettssak som er bakgrunnen for spørsmålet. Det har vel gått frem.

Jeg ser problemet med de ti skyldige og den ene som skal gå fri. Men det er også et annet folkelig uttrykk som sier « Ingen røk uten ild ». Det er den uttalelsen som stimulerer til sladder og mistanke mot frikjente. Jeg har lyst til å være helt konkret her, slik at vi kanskje kan skygge unna at det kan være berettiget tvil i det ene eller det andre tilfellet.

Jeg vil spørre justisministeren med bakgrunn i Bjugn-saken: Er Ulf Hammern å anse som skyldig eller ikke skyldig? Det må ikke være noen gråsone mellom disse tilstandene.

Statsråd Grete Faremo: Som jeg sa i svaret mitt, er dette to særskilte, atskilte temaer som ikke må forveksles. Det er spissfindig juss som er vanskelig å folkeliggjøre. Det er selvsagt slik at justisministeren legger til grunn det en domstol kommer fram til i en konkret rettssak. Det domstolene har kommet fram til i den aktuelle saken, er det således ingen grunn for justisministeren til å komme med ytterligere kommentarer til.

Bjørn Hernæs (H): Bak den kompliserte og spissfindige jussen befinner det seg mennesker. Jeg tar utgangspunkt i svaret til justisministeren, men vi er i Bjugn-saken i den situasjon at det ikke er påtalemyndigheten, ikke domstolene, men fylkesmannen - altså et forvaltningsorgan - som legger til grunn for en voldsoffererstatning at det er skyld hos dem som tidligere er frikjent. Da blir spørsmålet: Hvordan skal vi forklare den skyld som gjennom denne erstatningssaken fortsatt legges på Ulf Hammern og ikke minst hans familie? Og hva vil justisministeren foreslå at vi skal si til Ulf Hammerns barn i en slik sak?

Men for å gjenta det helt konkrete spørsmålet: Hva er justisministerens mening om at fylkesmannen som forvaltningsorgan på denne måten går inn i saken?

Statsråd Grete Faremo: Det er mennesker som deltar i enhver rettssak for norske domstoler. Ofte er sakene svært vanskelige, og regler har kommet til på bakgrunn av lang erfaring. Det som iallfall bør påligge både spørreren og meg, er å redegjøre for hva slags temaer som vitterlig har vært til behandling for domstolene, og hva domstolene har sagt - uten at man legger inn også andre temaer enn dem som har vært til behandling.

Så er det viktig for meg å understreke at eventuelle endringsforslag som kommer fra riksadvokaten, selvsagt vil bli vurdert nøye i Justisdepartementet nettopp med utgangspunkt i den erfaring man også har vunnet i denne konkrete, kompliserte saken.