Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

I forslag til endringer i friluftsloven innføres begrepet « friluftsmark ». Dette innebærer blant annet at grunneieren ikke får full erstatning for inngrep i eiendommen.

Hvilke erfaringer bygger departementet på når det på denne måten uttrykker manglende tillit til grunneierens forvaltning av utmarksreservene?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Først vil jeg kommentere de innledende punkter i spørsmålet fra representanten Hernæs. Begrepet friluftsmark er ikke nytt. Dette begrepet finnes i friluftsloven allerede, men friluftsloven gir i dag bare adgang til å verne statlig eide områder som friluftsmark. Selv om det foreslås at vernehjemmelen også skal omfatte privat eide områder, innføres altså her ikke et nytt begrep.

Det er etter min mening ikke korrekt å si at grunneieren ikke får full erstatning for inngrep i sin eiendom. Det er foreslått at erstatning for eventuelt vern etter den nye bestemmelsen skal gis i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger. Dette innebærer at erstatningsspørsmålet vil avhenge av de alminnelige prinsipper som følger av Grunnloven § 105.

Så til det sentrale og viktigste poenget i spørsmålet, nemlig behovet for utvidede muligheter for bevaring av områder til friluftsformål: La meg først presisere at mitt forslag til endringer i friluftsloven ikke innebærer manglende tillit til grunneierne.

Men jeg vil påpeke at friluftsloven er uten hensiktsmessige bestemmelser om bevaring av områder. Både naturvernloven, viltloven, kulturminneloven og andre lovverk har slike bestemmelser. Ettersom friluftslivet er helt avhengig av visse krav til arealbruk, finner jeg det riktig og hensiktsmessig at bestemmelser om bevaring finnes også i denne loven. Prinsippet er ikke nytt for miljøvernformål og må ta sikte på å dekke nasjonale og viktige regionale friluftsinteresser slik at også andre allmenne interesser kan ivaretas spesielt i medhold av loven.

Behovet for og bruken av bestemmelsene vil for øvrig bli grundig vurdert i samband med gjennomgåelsen av de mange høringsuttalelsene som er kommet inn til det høringsnotatet som nå har vært ute.

Bjørn Hernæs (H): Først til det formelle: Ad litt omveier bekrefter statsråden at begrepet friluftsmark er nytt i forhold til de områdene spørsmålet tar for seg, nemlig privat eide områder. Statsrådens påstand om at grunneieren etter forslaget får full erstatning, er ikke i overensstemmelse med de oppfatningene grunneierne selv legger til grunn. Og jeg må fastholde at hele høringsutkastet oser av mistillit til grunneierne. Det går igjen gjennom hele utkastet. Rettsbegrepet er delvis snudd rundt i store deler. I ferdselsregulativsparagrafene for eksempel er det lagt opp til at kommunen skal bestemme eventuelt etter samtykke med grunneieren, og ikke motsatt slik det har vært, og slik det må være, at det er grunneieren som bestemmer eventuelt etter samtykke fra kommunen.

Jeg vil spørre statsråden: Etter at han nå har sett reaksjonene fra små og store grunneiere i Bygde-Norge, vil han ikke stoppe denne sniknasjonaliseringen, dette omvendte Robin Hood-prinsippet om å ta fra de områdene i landet som er svakest, og gi til dem som er sterkest?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg vet ikke i hvilken utstrekning representanten Hernæs faktisk har lest det som står i høringsutkastet, for jeg tror det er veldig vanskelig å komme til den konklusjon at det her oser av en slags mistillit til grunneierne hvis man leser dette med et relativt åpent og objektivt utgangspunkt.

Det er, som jeg sa, i prinsippet ikke noe nytt i forhold til de regler for rådighetsinnskrenkninger som vi har i de andre lovene som jeg nevnte, blant annet naturvernloven, kulturminneloven og viltloven. Der er det etablert prinsipper - vel prøvde prinsipper - som har vært i bruk i mange år, at dersom rådighetsinnskrenkninger fører til at grunneieren for eksempel taper inntekter av sin eiendom, så skal det erstattes, og det blir erstattet. I prinsippet er det derfor ikke noe nytt som blir gjort gjeldende i denne loven.

Bjørn Hernæs (H): Vi kan bare fastslå at her er det åpenbart forskjellige oppfatninger hos miljøvernministeren og de grunneierorganisasjonene som så langt har uttalt seg. Det er ytterst beklagelig at det skal være denne motsetningen, for jeg synes det er vanskelig å tenke seg en sak som bedre egner seg til samarbeid, vel å merke samarbeid innenfor rammen av hevdvunne rettigheter i dette landet.

En ytterligere understrekning av denne motsetningen er den hva jeg vil kalle helt uforsvarlige korte høringsfristen. Det er uforsvarlig med en høringsfrist på seks uker i en så omfattende sak.

Så til slutt, som et lite forsøk på om det er mulig å finne noen samarbeidsvilje hos statsråden: Kan han tenke seg å utvide høringsfristen til de normale tolv ukene, eller rettere sagt de normale tre månedene, slik at alle får anledning til virkelig å sette seg inn i denne ganske omfattende loven?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Det er riktig at høringsfristen er noe kortere enn vanlig, men den er innenfor rammen av det som er lovlig. Og det tyder ikke på at høringsinstansene har hatt store problemer med å la seg høre, for vi har faktisk fått inn en mengde høringsuttalelser. Vi har også gitt utsettelse til enkelte som har bedt om det, og det kan vi i og for seg fortsette med, men da etter en individuell vurdering uten å si at vi nå utvider høringsfristen til tolv uker.

Et eksempel: Vi har nå fra Miljøverndepartementets side etter bevilgninger fra Stortinget snart betalt ut 200 millioner kr i erstatninger til grunneiere som får rådighetsinnskrenkninger igjennom barskogplanen som er vedtatt i Stortinget. Det er ikke noe hokuspokus med det. Det dreier seg om en fullstendig rådighetsinnskrenkning, og grunneierne har fått sine erstatninger. For mange av dem har det skjedd gjennom frivillige forhandlinger uten ekspropriasjon, så dette er en prosedyre som er vel kjent, og som blir fulgt videre.