Olav Akselsen (A): Eg vil stilla følgjande spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

Ifølgje media går arbeidsløysa blant innvandrarar opp. Dette skjer medan den generelle arbeidsløysa her i landet er på veg nedover. Dette kan tyda på at folk med framand kulturbakgrunn er i ferd med å verta stengde ute frå den norske arbeidsmarknaden.

Kan kommunal- og arbeidsministeren gjera noko for å motverka dette?

Statsråd Gunnar Berge: Arbeidsledigheten blant flyktninger og innvandrere er høyere enn i den øvrige befolkningen. De siste årene har ledigheten blant flyktninger og innvandrere økt, mens ledigheten for den øvrige befolkningen har gått ned. Sett over en noe lengre tidsperiode er det imidlertid også enkelte positive tendenser. Fra 1986 til 1994 økte sysselsettingen for arbeidstakere med utenlandsk statsborgerskap med 10000 personer.

Arbeidsledigheten blant flyktninger og innvandrere skyldes kombinasjon av en rekke forhold. Kort botid i Norge, lav utdannings- og yrkeskompetanse, lite kjennskap til norsk arbeidsliv, manglende norskkunnskaper og diskriminering er noen av disse. En opphopning av disse forhold vil kunne gi økt arbeidsledighet i gruppen. Det ser dessuten ut til at nåværende økning i ledigheten ikke direkte skyldes svekket etterspørsel, men at det nå er flere som melder seg på arbeidsmarkedet. Ledigheten blant flyktninger og innvandrere har vist seg å være spesielt følsom for endringer i gruppens størrelse. Norge har de senere år blant annet tatt imot et stort antall flyktninger som følge av situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Siden det gjennomgående tar noe tid før flyktninger melder seg på arbeidsmarkedet etter ankomst, vil tilstrømningen ett år først gi utslag på arbeidsmarkedet en tid senere.

Kommunal- og arbeidsdepartementet følger nøye med utviklingen i arbeidsledigheten blant flyktninger og innvandrere. Det er allerede iverksatt en rekke tiltak for å bedre flyktningenes og innvandrernes situasjon på arbeidsmarkedet. Blant annet viser jeg til handlingsplanen mot rasisme og etnisk diskriminering og til handlingsplanen for bedre bruk av innvandrernes kompetanse. Den siste involverer flere instanser og har en helhetlig tilnærming som tar sikte på å iverksette tiltak som ikke bare berører arbeidsmarkedsområdet, men også utdanning og norskopplæring. I tillegg er det nå igangsatt en utredning for å se nærmere på innvandrere med lav utdannings- og yrkeskompetanse og deres forhold til arbeidsmarkedet.

Innvandrere og flyktninger er en høyt prioritert målgruppe i arbeidsmarkedspolitikken. I Oslo utgjør flyktninger og innvandrere ca. 20 pst. av alle ledige, mens omtrent 30 pst. av alle deltakere på tiltak er flyktninger og innvandrere. I forhold til ledigheten er flyktninger og innvandrere dermed godt representert på arbeidsmarkedstiltak i Oslo. For hele landet økte tiltaksdeltakelsen av flyktninger og innvandrere med 4 pst. fra i fjor. Arbeidsmarkedsetaten tilbyr flyktninger og innvandrere arbeidsmarkedstiltak tilpasset målgruppens behov, blant annet avklaringskurs og egnede kvalifiseringskurs. Etaten legger også opp til en særlig gjennomgang av situasjonen i Oslo for å se om samspillet mellom kommunens og statens virkemidler kan bedres.

Olav Akselsen (A): Eg takkar for svaret.

Eg er sjølvsagt glad for at statsråden følgjer utviklinga nøye. Dessverre trur eg det er behov for det. Eg veit at det ikkje finst eit enkelt svar på denne problemstillinga, og at ein treng fleire tiltak, og eg er glad for at statsråden nemnde at fleire tiltak var på gang. Men ein av dei grunnane som statsråden nemnde kunne vera årsak til at mange var utestengde, er diskriminering, og dessverre trur eg at dette er ein viktig faktor. Det er på den bakgrunn eg vil stilla følgjande tilleggsspørsmål: Vil statsråden gjera noko for å prøva å endra haldningane til folk med innvandrarbakgrunn, for eksempel ved å ta kontakt med partane i arbeidslivet for å få ein diskusjon om dette spørsmålet?

Statsråd Gunnar Berge: I forbindelse med at vi i 1994 stod overfor en spesielt stor og omfattende oppgave når det gjaldt bosetting av flyktninger, altså fra statlige mottak og ut i kommunene, henvendte vi oss faktisk til det vi kaller Organisasjons-Norge, blant annet partene i arbeidslivet, hvor også dette var et av de spørsmål som ble tatt opp. Partene - det gjelder både LO og NHO - har stilt seg positiv til å medvirke. Jeg tror det er en ganske god idé hvis en også kunne få de lokale organisasjonsleddene ute til å følge opp og ta et medansvar. Men dette synes jeg nok er spørsmål som vi bør kunne gå videre med. Når det kommer til stykket, er det ikke bare et spørsmål om lover, regler, bestemmelser og konkrete tiltak fra myndighetene, men det er faktisk et spørsmål om holdninger hos dem som er beslutningstakere også ute i arbeidslivet på ulike nivå.