Jorunn Hageler (SV): Jeg vil stille helseministeren følgende spørsmål:

Er statsråden enig i at offentlig ansatte leger i kommunehelsetjenesten skal kunne reservere seg mot å henvise pasienter til svangerskapsavbrudd og mot innsetting av spiral og utskriving av p-piller, slik kommunelegen i Nesseby i Finnmark har gjort?

Statsråd Werner Christie: Leger kan ikke avslå å yte nødvendig hjelp og veiledning til publikum uten at det er saklig grunn for det. For offentlig ansatte leger i kommunehelsetjenesten må det være et klart utgangspunkt at de ikke kan reservere seg mot å yte nødvendig helsehjelp i form av henvisning til svangerskapsavbrudd, innsetting av spiral eller utskrivning av p-piller. Abortlovens reservasjonsregel kommer ikke til anvendelse her, idet den gjelder utføring av eller assistanse ved svangerskapsavbrudd.

Etter at lederen i sosialkomiteen, Sylvia Brustad, for en tid siden tok denne saken opp med meg, har den vært til behandling som tilsynssak hos Statens helsetilsyn. Etter en legeetisk vurdering av den konkrete og svært spesielle saken har Helsetilsynet kommet til at kommunelegen i Nesseby ikke har opptrådt uforsvarlig. De har da lagt vekt på de alvorlige samvittighetsgrunner som ligger til grunn for hans standpunkt. Det har imidlertid vært avgjørende for denne vurdering i Helsetilsynet at de kvinnene det gjelder, ikke blir påført uforholdsmessig stor ekstrabelastning ved å måtte oppsøke en annen lege, eventuelt i nabokommunen, for å få disse tjenestene. Jeg har for øvrig forsikret meg om at Nesseby kommune nå har fått en turnuskandidat som yter de omtalte tjenestene. Sakens konkrete omstendigheter gjør at man ikke kan trekke generelle presedensvirkninger av Helsetilsynets avgjørelse i denne saken, som har tatt utgangspunkt i de spesielle lokale forhold.

Som jeg har fremhevet innledningsvis, er utgangspunktet at leger ikke kan reservere seg mot å yte visse typer hjelp eller veiledning uten saklig grunn. Også unnlatelse rammes av legelovens krav om forsvarlig legevirksomhet. Jeg vil allikevel mene at det unntaksvis kan finnes tilfeller hvor man etter en konkret vurdering finner å måtte godta vedkommende leges forbehold. Hensynet til pasientene må imidlertid alltid være det avgjørende. Etter min vurdering må kravet om å yte alle former for nødvendig helsehjelp særlig gjelde overfor offentlig ansatte leger i små kommuner hvor det er få leger og vanskelige rekrutteringsforhold. Her vil legenes forbehold lett medføre at de kvinnene det gjelder, blir påført uakseptable belastninger.

I denne sammenhengen vil jeg understreke at kommunene har en lovbestemt plikt til å yte nødvendig helsetjeneste til alle i kommunen, og denne plikten korresponderer med en lovbestemt rett for innbyggerne til nødvendig helsehjelp. Ved ansettelse har kommunen derfor utvilsomt adgang til å stille spørsmål om vedkommende ut fra sitt livssyn finner det vanskelig å kunne tilby bestemte typer behandling. Denne adgangen bør kommunene benytte, slik at de ikke kommer i en situasjon hvor helsetilbudet for kommunen samlet sett ikke blir dekkende eller utilfredsstillende.

Statens helsetilsyn vil orientere alle landets fylkesleger om denne problematikken, slik at det ved nyansettelser i kommunehelsetjenesten blir tatt hensyn til at de omtalte tjenestene kan tilbys innenfor kommunens helsetjeneste.

Jorunn Hageler (SV): Jeg takker statsråden for svaret, som var nokså skuffende, spesielt i dag på Den internasjonale kvinnedagen. Vi er vitne til en noe passiv statsråd, som er villig til å gjøre lite i forhold til den belastning kvinnene, i dette tilfellet i Nesseby, er blitt påført.

Rettigheter kvinner skal og bør ha i Kommunehelse-Norge er blitt undergravd, fordi en leges samvittighet går foran pasientenes rettigheter i tråd med Lægeforeningens anbefaling for øvrig.

Det vi har vært vitne til, er etter min oppfatning klare brudd på bokstav og intensjon i lov om kommunehelsetjeneste så vel som lov om svangerskapsavbrudd. Hjemstedskommunene har etter min oppfatning en klar plikt til å gi kvinnene tilbud om prevensjonsveiledning, tilbud om prevensjonsmidler som minipille og innsetting av spiral og tilbud om henvisning til abort.

Ser ikke statsråden at han ved å støtte Helsetilsynet og dermed Lægeforeningens råd i denne saken også i framtida står i fare for å utsette en rekke kvinner for betydelige belastninger i sitt møte med kommunehelsetjenesten?

Statsråd Werner Christie: Innledningsvis vil jeg på det sterkeste avvise at det skulle være en kobling mellom Lægeforeningens holdning i denne saken og Helsetilsynets vurdering, som gjøres på fullstendig fritt og legalt grunnlag, og det alene. Utover det vil jeg gjerne fastslå at kommunen i denne sammenhengen nå har innfridd sin plikt. Det finnes tilbud for kvinner i denne kommunen som er fullt ut tilfredsstillende når det gjelder å få de tjenestene det er tale om, dekket. Det er det grunnleggende etter lov om kommunehelsetjeneste.

Det som er dilemmaet i denne spesielle saken, og som gjør at man her kanskje bør vurdere den med en viss nennsomhet, er den vurderingen, som jeg for så vidt ellers deler, at kommunehelsetjenestelovens krav om tilbud om nødvendig helsetjeneste, hvorav inngår de tjenester det her er tale om, skal gjelde ufortrødent. Det er i tillegg til det moment at de nå er dekket gjennom en annen lege, viktig å påpeke at resultatet av å kreve at den andre legen også skal dekke disse tjenestene, kan være at legedekningen i kommunen totalt sett blir dårligere, og det betyr at mange ikke vil få tjenester i det hele tatt - altså annen type.

Jorunn Hageler (SV): Jeg takker statsråden for svaret, og vil fastholde at jeg syns han først og fremst fremmer legenes interesser, legeprofesjonens argumenter, og er deres forlengede talerør i dag. Jeg syns at det svaret som statsråden har gitt, viser at det både i kommunehelsetjenesteloven og i lov om svangerskapsavbrudd er nødvendig for Stortinget som lovgiver å ytterligere presisere den enkelte kommunes plikt til å gi et forsvarlig helsetilbud til den enkelte kvinne. Slik det blir praktisert i dag, blir denne retten uthult. Det er derfor nødvendig fra Stortingets side, syns jeg, med det synet statsråden har inntatt i dag, å få dette presisert nøyere i loven.

Ser ikke statsråden at man ved å henvise en kvinne til en lege i en annen kommune for å få utført de helsetjenester hun etter loven har rett til i sin egen kommune, påfører kvinnen en stor belastning, spesielt i et lite lokalsamfunn?

Presidenten: Før statsråd Werner Christie får ordet, vil presidenten gjøre oppmerksom på at klokken passerer 15.00 akkurat nå. Presidenten vil foreslå at Stortingets møte fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. Det står igjen bare ett spørsmål utover det vi nå behandler. - Det anses vedtatt.

Statsråd Werner Christie: Jeg ber om tillatelse til på det sterkeste å tilbakevise påstandene om en kobling mellom min holdning i dette spørsmålet og Lægeforeningens eventuelle syn på dette. Det har jeg ikke kjennskap til. Jeg har kun forholdt meg til det som den offentlige forvaltning har vurdert i denne saken, og det er, som jeg sier, uavhengig av hva Lægeforeningen måtte mene om det.

Når vi har vurdert en viss nennsomhet i denne saken, er det for det første ut fra at kommunehelsetjenestelovens forpliktelser nå er innfridd. Det fins tilbud i denne kommunen, og det er derfor ikke noen aktuell problemstilling at kvinner blir påført ulempe ved å måtte reise til nabokommunen for å få dekket dette behovet. Det hadde i så fall ikke vært særlig gunstig og ikke i samsvar med kommunehelsetjenesteloven. Det jeg allikevel gjerne vil påpeke, er at dersom alternativet skulle være at man i en liten utkantkommune ble stående uten lege fordi man måtte kreve at vedkommende ikke praktiserte hvis han måtte respektere sin samvittighet, ville resultatet for pasientene, etter min mening, bli enda verre. Derfor må det foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av hvor langt man skal gå, for å sikre pasientenes totale helsetilbud, som tross alt er det viktigste. I dette tilfellet har man altså klart å sikre begge deler.