Ansgar Gabrielsen (H):

Det har i den senere tid vært rettet kritikk fra flere hold for den mangel på innsynsmulighet den enkelte borger har i egen sak som er til behandling i forvaltningen. Praktiseringen av bestemmelsen om unntak for innsyn etter forvaltningsloven kan synes å ha vært tolket utvidende i for stor grad. Et eksempel på dette kan være « Arntsen-saken » i Ibestad kommune.

Mener statsråden at rettssikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt ved den praktisering som forvaltningen utøver med innsynsmulighet i egen sak?

Statsråd Grete Faremo: Det var iallfall en hyggelig dialekt, om det ikke var så hyggelig underliggende forståelse i spørsmålet fra Gabrielsen.

Et av de sentrale formålene bak forvaltningsloven er å styrke rettssikkerheten til private parter i forvaltningssaker. En viktig rettssikkerhetsgaranti ligger i partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

Etter forvaltningsloven § 18 er hovedregelen at en part har en rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Denne retten til partsinnsyn går lenger enn publikums innsynsrett etter offentlighetsloven. Blant annet kan opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter uten hinder av forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Partenes rett til dokumentinnsyn er altså i utgangspunktet svært vid.

Forvaltningsloven inneholder enkelte unntak fra retten til partsinnsyn. Dette er resultatet av lovgiverens avveining mellom partshensyn og andre tungtveiende hensyn. Uttrykkelige unntak gjelder blant annet for enkelte av forvaltningens interne saksdokumenter og for opplysninger om blant annet rikets sikkerhet, forretningshemmeligheter eller helseforhold.

Forvaltningsloven § 19 annet ledd inneholder en mer generell unntaksadgang for opplysninger om andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Med mindre det er av vesentlig betydning for parten, har han eller hun ikke krav på å få gjøre seg kjent med slike opplysninger. Denne unntaksbestemmelsen dekker blant annet opplysninger om intime familieforhold eller om personers vandel. I forvaltningslovens forarbeider er det videre forutsatt at bestemmelsen kan brukes for å beskytte forvaltningens kilder. Slike beskyttelsesbehov medfører likevel ikke en automatisk unntaksadgang. Etter § 19 annet ledd må det foretas en avveining mellom hensynet til parten og de hensynene som tilsier at opplysningene ikke bringes videre.

I en vurdering av disse bestemmelsene er det viktig å ha klart for seg at forvaltningslovens hovedregel er at en part har rett til innsyn i dokumentene i sin egen sak. Denne hovedregelen er reell og vidtrekkende. Det er derfor ikke treffende å si at den enkelte borgers situasjon kjennetegnes ved mangel på innsynsmulighet i egne saker. Forvaltningslovens unntaksbestemmelser har gjennomgående klare grenser og gir ikke særlig rom for utvidende tolkninger. Jeg er ikke kjent med at forvaltningslovens unntaksbestemmelser generelt har vært utsatt for kritikk.

Når det gjelder den mer spesielle unntaksadgang i § 19 annet ledd, vil jeg peke på at det foreligger et klart behov for en slik skjønnsmessig unntaksbestemmelse. Det er ikke praktisk mulig i en lovtekst å regne opp alle tilfeller hvor det foreligger et legitimt behov for unntak fra innsynsretten. På den annen side er det grunn for forvaltningen til å vise varsomhet med bruken av denne unntaksbestemmelsen.

En viktig side ved rettssikkerheten i tilknytning til bestemmelsene om partsinnsyn er partenes adgang til å få overprøvet avgjørelser om å nekte innsyn. Forvaltningsloven inneholder egne bestemmelser om partenes adgang til å påklage slike avgjørelser til nærmeste overordnede forvaltningsorgan. Avslag på begjæringer om innsyn kan dessuten bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, og de kan i siste instans bringes inn for domstolene.

Presidenten: Før Ansgar Gabrielsen får ordet til tilleggsspørsmål, vil presidenten bemerke at hyggelige eller mindre hyggelige dialekter ikke bør få innflytelse på innholdet i spørsmål og svar.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal ta det til etterretning, og jeg tror heller ikke statsråden la det til grunn for sitt svar.

Jeg takker statsråden for svaret. Det som var noe av hovedbegrunnelsen for innføringen av forvaltningsloven på slutten av 1960-tallet, var nettopp dette å styrke rettssikkerheten til den enkelte. Jeg må si at på det området som spørsmålet dreier seg om, føler jeg nok at forvaltningen ikke har vektlagt rettssikkerhetsaspektet i tilstrekkelig grad. Det er for mange eksempler på det motsatte.

Hovedregelen er, som statsråden sa, at man har krav på innsyn i egen sak, men unntaket er altså at forvaltningen kan nekte innsyn. Jeg synes det virker som om det i en del av disse enkeltsakene har vært ført for dårlige argumenter, samtidig som innsyn er nektet. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om en utvidet undersøkelsesplikt i de tilfeller man nekter innsyn, kunne være en måte å dempe de negative virkningene av en nektelse på?

Statsråd Grete Faremo: Jeg oppfattet tilleggsspørsmålet som et spørsmål om hva statsråden kan tenke seg å gjøre for å motvirke at unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven misbrukes. Jeg må for min del si at jeg ikke har grunn til å tro at forvaltningen bruker unntakene fra retten til partsinnsyn i utide. « Arntsen-saken » var et enkeltstående tilfelle og neppe et uttrykk for synspunkter som generelt er utbredt i forvaltningen. Bruk av unntaksbestemmelsen må avpasses etter hvilke hensyn som gjør seg gjeldende på de enkelte forvaltningsområder, og når det gjelder forvaltningens behov for å verne sine kilder, vil dette kunne variere svært, fra saker under for eksempel barnevernet til byggesaker. Det blir derfor de enkelte forvaltningsgrener som må gi nærmere regler og retningslinjer for unntaket.

Presidenten: Neste spørsmål er fra representanten Jon Alvheim til justisministeren, men så vidt presidenten kan observere, er ikke Alvheim til stede i salen. Vi går da videre til spørsmål 23.