Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

På Verdensbanken og IMFs årsmøte 4.-6. oktober 1994 ble det fra britisk side foreslått å selge ut om lag 10 pst. av IMFs gullbeholdning som skulle brukes til lettelser i de fattige u-landenes gjeldsbyrde.

Støttet Norge dette forslaget, og kan finansministeren bekrefte at Norge vil støtte forslaget når det på ny behandles på det forestående møtet i Verdensbanken og IMF?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Det engelske forslaget går ut på å selge deler av pengefondets gullbeholdning, og at provenyet av gullsalget investeres i rentebærende papirer. Avkastningen skal brukes til å lette gjelden til fattige land som er innstilt på å føre en fornuftig politikk. Dette kan skje ved at midlene brukes til å lette utlånsvilkårene under IMFs strukturtilpasningsordning for fattige land, Enhanced Structural Adjustment Facility - ESAF. Det kan i prinsippet skje ved å utvide den avdragsfrie perioden så vel som tilbakebetalingsperioden.

I en rapport utarbeidet av fondet og Verdensbanken i fellesskap fremgår det at gjelden overfor de multilaterale finansinstitusjoner representerer et problem bare i et fåtall av landene. Dette bygger på en del usikre, men rimelige forutsetninger om multilateral långivning og økonomisk tilpasning. Videre er multilateral gjeld bare en del av landenes samlede gjeld.

Spørsmålet om tiltak for å lette de fattigste landenes gjeldsproblemer er for tiden til vurdering i pengefondet, herunder også forslaget om gullsalg. Man bør først avvente utredningsarbeidet som blir gjort av staben, før det tas endelig stilling til dette spørsmålet. Saken vil trolig komme opp til foreløpig drøftelse på et styremøte i IMF ved utgangen av mars.

Fordelen ved forslaget om gullsalg er at dette vil kunne styrke ESAF-ordningen og gjøre det mulig å stimulere flere land til å bruke denne. Dermed anspores flere land til å forplikte seg til å føre en fornuftig økonomisk politikk.

På den annen side er det en styrke for en institusjon som IMF å ha et solid ressursgrunnlag, som gullbeholdningen representerer. Gullsalget vil kunne innebære at IMFs handlefrihet til å møte uforutsette hendelser svekkes, som for eksempel den omfattende finansielle støtten til Mexico, som nylig ble vedtatt i fondet.

Det er imidlertid sterke begrensninger på en slik anvendelse av gullreservene ved at halvparten av IMFs gull allerede er pantsatt som sikkerhet for kreditorene til ESAF-ordningen, herunder også kapitalbidraget fra Norges Bank.

Regjeringen er opptatt av å finne egnede og varige løsninger på de fattigste lands gjeldsproblemer og har vært en pådriver i denne sammenheng. Dette var blant annet en av grunnene til at Norge har bidratt til etablering av ESAF-ordningen. Norge er videre en pådriver i Paris-klubb-sammenheng for å redusere u-landenes gjeldsbyrde og arbeider for enighet innen Paris-klubben om gjeldslette på inntil 80 pst.

IMF bygger imidlertid på prinsippet om at institusjonens midler skal resirkuleres, som det heter. Det er derfor norsk holdning å gå imot forslag som medfører at det finansielle grunnlaget til multilaterale institusjoner som IMF, svekkes. Dette vil i neste omgang redusere IMFs evne til å bistå medlemslandene, noe som i første rekke vil berøre u-landene, som er de største låntakere i fondet. Dersom en skal slutte seg til et forslag om gullsalg når saken kommer opp i fondets styre, vil det derfor fra norsk side bli lagt avgjørende vekt på at et slikt salg ikke vil medføre en svekkelse av fondets finansielle grunnlag, men en mer effektiv og bedre utnyttelse av fondets ressurser.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

Gjeldskrisen i de fattigste utviklingslandene er også begrunnet i multilaterale problemer - renter og avdrag på dyre og svært lite gunstige lån i IMF. De tilbakebetalingsvilkårene IMFs « myke vindu » - ESAF - tilbyr, er svært lite gunstige. Det gjelder både rentenivå, avdragstid og andre tilbakebetalingsbetingelser. Mens Verdensbanken har gjort en del med dette gjennom IDA og den såkalte femte dimensjon, henger IMF langt etter. Dette må det gjøres noe med.

Nettopp derfor er jeg skuffet over statsrådens svar. Jeg tolker ham dithen at Norge ikke støttet dette forslaget da det ble tatt opp på det forrige årsmøtet i IMF og Verdensbanken, og jeg tolker ham slik at han også vil gå imot dette forslaget når det kommer opp på et senere tidspunkt.

Finansministeren signaliserte imidlertid en positiv holdning i forhold til å gjøre noe mer for de fattigste landenes gjeldsproblemer. Da vil jeg gjerne spørre finansministeren: Hva vil Regjeringen konkret foreslå for å løse gjeldskrisen for de fattigste landene, og hva vil en nå signalisere om dette på toppmøtet i København?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Jeg må nok si at den tolkningen som her ble gitt av mitt svar, var å trekke svaret langt etter hårene - men det er kanskje det en ønsker i en tilleggsmerknad. Som det framgår av svaret mitt, holder jeg faktisk døren åpen for å støtte et slikt forslag dersom den utredningen som er satt i gang på bakgrunn av at dette forslaget kom opp på årsmøtet i 1994, viser at dette er en fornuftig og god måte å utnytte IMFs ressurser på. Men jeg vil forbeholde meg retten til å se hva det innebærer for fondet å gå til et slikt skritt som å selge deler av gullbeholdningen. Det lå ingenting i mitt svar som kunne tolkes som en avvisning av forslaget om å selge gull hvis forholdene ellers skulle ligge til rette for det.

Når det gjelder den andre delen av spørsmålet, vil vi, som vi har gjort lenge, jobbe spesielt aktivt innenfor Paris-klubben for å få til et samlet opplegg for gjeldslette særlig overfor de fattigste u-landene, og som jeg sa i mitt svar, vil vi arbeide for at en kan få en internasjonal enighet om inntil 80 pst. gjeldslette. Vi vil satse mye på dette.

Edvard Grimstad: hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er glad for at han presiserer at han holder døren åpen. Jeg tolket ikke svaret slik i de motargumentene som ble fremsatt når det gjaldt IMFs gullbeholdning. Jeg er ikke så redd for de motargumentene som finansministeren er, men jeg er glad for at han holder døren åpen og dermed vil vurdere forslaget foran det neste møtet.

Jeg vil tilbake til det sosiale toppmøtet i København. Flere europeiske land, blant annet Sveits, Frankrike og Storbritannia, har ikke bare i Paris-klubben, men også noe på ensidig basis foretatt gjeldslettetiltak overfor enkelte utviklingsland. På dette sosiale toppmøtet i København har den danske statsminister nå varslet at en fra dansk side på ensidig basis vil bruke 1 milliard kr til å ettergi gjelden til de seks fattigste utviklingslandene der en har fordringer.

Vil Regjeringen nå gå inn for tilsvarende tiltak fra norsk side, og vil det komme et signal fra statsministeren på toppmøtet i København om en tilsvarende gjeldsletteordning fra norsk side?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Siden jeg hadde en forutanelse om at akkurat det siste tilleggsspørsmålet skulle komme, innhentet jeg noen opplysninger fra Utenriksdepartementet, som er fagdepartementet. Etter det jeg der har fått vite, opplyser blant annet en av de ansvarlige for Danmark-området at det er den rådende norske politikken som har vært en inspirator for den danske beslutning. Det danske utspillet går ut på å slette danske bistandskreditter på såkalte myke vilkår til visse u-land. Norge har ikke lenger den type tilgodehavender i noe u-land. Det faktiske forhold er at Norge slettet slik gjeld allerede for mer enn ti år siden.