Jan Tore Sanner (H): Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Ifølge Dagbladet 3. februar 1995 varsler avslaget på søknaden om å opprette en muslimsk grunnskole en innstramning av privatskoleloven.

Hva er statsrådens begrunnelse for avslaget, og vil statsråden nå foreslå en innstramning av privatskoleloven for å kunne stoppe andre alternative skoler?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er mulig jeg går noe utover tildelt taletid, hvis presidenten tillater det.

Presidenten: Ja, det er greitt.

Statsråd Gudmund Hernes: Første del av spørsmålet er gitt i begrunnelsen departementet har gitt i avslagsbrevet av 8. februar 1995. Det er for omfattende til å kunne gjengis i sin helhet her. Avslagsbrevet understreker at departementet etter privatskoleloven ikke uten videre gir rett til godkjenning med rett til statstilskudd. Godkjenning « kan » gis, men først etter « ei samla vurdering », jf. § 25 nr. 1 og 3. Departementet har ikke vurdert godkjenning uten rett til statstilskudd etter privatskoleloven § 14.

Etter privatskolelovens ordlyd er altså departementet gitt et rom for utøvelse av skjønn. Selv om visse skranker omgjerder skjønnet, blant annet i lys av lovens formål og ordlyd, er likevel skolefaglige og skolepolitiske hensyn relevante for departementets skjønnsutøvelse. Her vil også integreringshensynet være relevant og viktig, ikke minst fordi et hovedmål i norsk utdanningspolitikk er å fremme like muligheter for alle. Ideen om enhetsskolen har vært et bærende element i hele etterkrigstidens politikk, nært knyttet til målet om likhet i utdanning. Det er vektlagt å være integrert i det norske samfunnet for skoler der godkjenning er gitt. Sentralt i en integreringsprosess er deltakelse på ulike områder i samfunnet. I forhold til deltakelse i utdanning og på områder som har betydning for skolegang, er innvandrerbarn mindre representert i barnehager ifølge privatskolelovens forarbeider.

I forhold til integreringshensynet har departementet vurdert om den aktuelle søkergruppe til skolen er mindre integrert enn norske barn, de deltar i mindre grad i skolefritidsordninger, de deltar i liten grad i organiserte fritidsaktiviteter sammen med norske barn, og de tar i mindre grad videregående opplæring og høyere utdanning.

Undersøkelser viser at fremmedspråklige elever som har fullført norsk grunnskole, i større grad fullfører videregående opplæring enn fremmedspråklige elever som tas inn i videregående opplæring på annet grunnlag. Det er tegn som tyder på at mange barn med en fjernkulturell bakgrunn systematisk taper både når det gjelder videregående opplæring, når det gjelder adgang til lærlingplasser, når det gjelder høyere utdanning og dermed også når det gjelder adgangen til arbeidsmarkedet. Dette svekker deres stilling og like muligheter i det norske samfunn og kan resultere i sosiale konflikter. Skolen har i denne sammenheng som en sentral oppgave å fremme likhet i levekår og å motvirke sosiale konflikter. Skolen må bidra til å ivareta barnas tarv og like muligheter der deres bakgrunn ikke strekker til, uansett om ulikheter i forutsetninger skyldes nasjonalitet, sosial tilhørighet, etnisk gruppe, kjønn, bosted eller funksjonsdyktighet.

Norsk språk og fortrolighet med norsk væremåte og kultur er en forutsetning for integrering og aktiv deltakelse i det norske samfunnet. Norsk språk og sosiale ferdigheter til å ta seg frem i vårt samfunn utvikles særlig godt når det skjer i samvær med norske eller norsktalende jevnaldrende. Å lære norsk i samvær med andre som heller ikke har norsk som morsmål, blir en helt annen situasjon.

Departementet har dessuten vurdert om skolegang i den offentlige skolen er et egnet middel til å fremme økt integrering. Grunnskolen har fulgt opp landets innvandringspolitiske målsettinger gjennom å legge til rette for at denne elevgruppen skal få en dobbel mulighet « til å vokse inn i det norske samfunnet som likeverdige og aktive medlemmer med den fortrolighet med norsk språk, norske tradisjoner og normer det fordrer, og til å kjenne sitt eget språk og bevare rotfeste i sin kultur. »

Jeg siterer her fra høringsutkastet til Reform 97 i grunnskolen.

Hensynet til i hvilken grad den offentlige skolen ivaretar språklige minoriteter hører også hjemme i vurderingen. I Norge er det en betydelig innsats nettopp overfor fremmedspråklige elever, for eksempel morsmålsopplæringen. For å gi skolene en mulighet til å gi denne elevgruppen tilpasset opplæring, har departementet beholdt et øremerket tilskudd til særskilt norsk- og morsmålsopplæring. Det bevilges betydelige midler. For 1995 er det over statsbudsjettet bevilget til sammen 558 millioner kr som tilskudd til særskilt undervisning for fremmedspråklige elever. I tillegg bevilger den enkelte kommune ekstra midler til denne opplæringen.

Konklusjonen bak avslaget er forankret i en skjønnsmessig avveining basert på to overordnede hensyn: at norske barn og barn i norske skoler gjennom sin opplæring skal få like muligheter for å fungere, delta og virke i det norske samfunnet, uansett opphav og bakgrunn, og at barnas tarv her må veie tyngst.

Til andre del av spørsmålet er mitt svar at jeg vurderer behovet for endringer av privatskoleloven.

Jan Tore Sanner (H): Statsråden har med avslaget på søknaden om å etablere en muslimsk skole trukket et nytt prinsipp inn i privatskoleloven: integreringsprinsippet. Og i denne saken har integreringsprinsippet skjøvet foreldreretten til side. For hvilke grupper skal denne integreringen settes fremfor foreldreretten - for fremmedspråklige, for dem som har en annen religion eller en annen kultur? Hvor annerledes skal en skole være i forhold til den såkalt rette normen? Og hva med offentlige skoler hvor det går 95 pst. fremmedspråklige?

Jeg tror dette integreringsprinsippet må forstås i lys av andre uttalelser fra arbeiderpartihold. Marit Nybakk har slått fast at barn har rett til å gå i offentlig skole, og at denne retten til å gå i Arbeiderpartiets enhetsskole går foran foreldrenes rett til å velge ut fra sitt livssyn og oppdrageransvar.

Det settes fra Arbeiderpartiets side klare grenser for foreldreretten. Hvilke grenser vil statsråden trekke for det nye prinsippet i tolkningen av privatskoleloven: integreringsprinsippet?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er riktig at barn som er i Norge, har rett til å gå i offentlig skole, så det kan vel neppe være noe overraskende innhold i den uttalelsen fra representanten Nybakk.

Når det gjelder spørsmålet om integrering og hvor grensene skal settes, har jeg her slått fast at det må være et hensyn som veier tungt, men selvsagt vil det i hvert enkelt tilfelle her være en skjønnsavgjørelse. Det er også derfor denne loven gir rom for utøvelse av slikt skjønn, og i denne saken er det skjønnet detaljert begrunnet i avslaget som er gitt i forbindelse med søknaden.

Jan Tore Sanner (H): Den holdning det gis uttrykk for, passer godt inn i konstruksjonen av Hernes' A4-skole, både i dette svaret og også i de angrep som har vært på de private skolene gjennom de senere år, nemlig forsøk på å stoppe private videregående skoler, forsøk på å stoppe nye Montessori-skoler, utspill fra arbeiderpartihold om å stoppe nye kristne skoler og det grunnleggende spørsmålet om foreldreretten.

Nå gir statsråden uttrykk for at han ønsker å endre privatskoleloven, og det tror jeg han er nødt til med de utspill som er kommet og den holdningen som er kommet til syne. Spørsmålet er: Hvilke innstramninger er det statsråden ønsker? Det er kommet klare utspill fra arbeiderpartihold her i Stortinget, blant annet et ønske om å stoppe det de kaller for « sektskoler ». Hvilke innstramninger er det statsråden ser for seg? Er det nye angrep på Montessori, er det de kristne skolene som nå står for tur, eller er det de private videregående skolene som statsråden tidligere har forsøkt å stoppe den økonomiske støtten til?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er nok slik at representanten her i sine spørsmål går utover det som er formulert som spørsmål til spørretimen. Men det er et par bemerkninger jeg kan knytte til dem.

Når det gjelder avslagene til Montessori-skolene, skyldtes de at vi så et økende antall slike søknader som så vidt vi kunne bedømme, var basert på et opportunistisk grunnlag i den forstand at den primære målsettingen ikke var å etablere Montessori-skoler, men andre grunner, som for eksempel opprettholdelse av skoler som kommuner hadde vedtatt enten skulle nedlegges eller hvor elevene skulle flyttes. Det som var det gunstige i forbindelse med Montessori-skolene, var at man fikk tydeliggjort også fra Montessori-hold at det personalet som skulle undervise her, måtte ha kvalifikasjoner som ikke lå inne i disse søknadene. Dermed har man fått en tydeliggjøring som jeg så som gunstig.

Ellers er det heller neppe riktig å karakterisere det rom som vi nå gir for variasjon innenfor den offentlige skolen, også eksempelvis ved Montessori-pedagogikk, for en A4-skole.