Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål til administrasjonsministeren lyder slik:

Ifølge Aftenposten 15. februar 1995 har Regjeringa innført ny instruks for departementa si praktisering av lov om offentlegheit i forvaltninga. Gunnar Gran, generalsekretær i Norsk Presseforbund, karakteriserer instruksen slik: « Regjeringen demonstrerer her en beklagelig motvilje mot å gi offentlighetsprinsippet en sjanse. »

Meiner statsråden at endringane frå 1. januar 1995 medfører meir openheit?

Statsråd Nils Olav Totland: Representanten Kleppa spør om statsråden mener den nye instruksen medfører mer eller mindre åpenhet. Jeg vil svare: Verken mer eller mindre. Instruksen innebærer nemlig ingen endring i praksis i forhold til den tidligere instruksen av 1982.

Utredningsinstruksen og gjeldende praksis tar sikte på å ivareta tre hensyn:

• Hensynet til en god forberedelse av og styring med offentlige reformer, regelendringer og andre tiltak.
• Hensynet til åpenhet og offentlig innsyn.
• Hensynet til Regjeringens arbeidsbetingelser i denne forbindelse.

Instruksen har regler om hvilke instanser som skal ha saken forelagt i prosessen, herunder regler om alminnelig høring. I høringsprosessen vil alle berørte parter, offentlige og private, få saken forelagt for uttalelse. Den alminnelige høringsbehandlingen er offentlig, slik at enhver kan gjøre seg kjent med de uttalelser som er kommet inn. Når så saken er kommet til sluttbehandling i Regjeringen, vil som regel alle berørte parter ha hatt muligheter til å uttale seg, også de berørte direktoratene.

Jeg presiserer dette fordi en del av kritikken overfor bestemmelsen i utredningsinstruksen synes å ta utgangspunkt i at saker blir holdt hemmelige. Dette er ikke riktig. Den aktuelle bestemmelsen gjelder sluttbehandlingen av saken i Regjeringen. Når utkast til melding eller proposisjon til Stortinget er kommet til sluttbehandling, avgjør det enkelte departement selv om saken skal forelegges underliggende etater på nytt. Dette skjer ikke ofte, og det er i denne sammenheng at instruksen sier at da skal oversendelsen og svarbrevet unntas for offentlighet.

Det er naturlig at regjeringskollegiet gis anledning til interne diskusjoner i den siste fasen av en sak. Og det er nødvendig at Regjeringen har et visst handlingsrom i den avsluttende behandlingen før saken legges fram for Stortinget. Jeg er derfor en smule overrasket over den oppmerksomhet saken har fått. Det har aldri tidligere vært aktuelt å offentliggjøre stortingsproposisjoner før de er fremmet for Stortinget. Dersom en skulle legge seg på en annen praksis, ville offentligheten få tilgang til stortingsdokumenter før de er behandlet i Statsråd og gjort tilgjengelig for stortingsrepresentantene.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar for svaret. Det var godt å høyra at det vedtaket som her er gjort, i alle fall hadde gode intensjonar.

No er det vel slik at ikkje alle saker er ute i forkant av ei sluttbehandling på brei høyring. Grunnprinsippet i norsk offentleg lovgjeving er altså at vi skal ha ei open forvaltning. Dokument skal vera offentleg tilgjengelege, og unntak krev spesiell lovheimel og spesiell grunngjeving.

Når det no er så sterke reaksjonar frå pressemiljø som eg siterte, og i tillegg òg frå fleire parti i Stortinget, og dette då føyer seg inn i eit mønster der Stortinget tidlegare har bedt om meir offentlegheit både i forhold til EØS, EU og i forhold til saker som gjeld praksis i fleire departement, meiner då statsråden at den instruksen som her er vedtatt, er i samsvar med stortingsfleirtalet sitt syn?

Statsråd Nils Olav Totland: La meg få lov til å begynne med å si at alle vedtak og alt det denne regjering prøver å bringe fram, har de beste intensjoner. Det gjelder òg denne saken.

Jeg skjønner at pressemiljøene er opptatt av å få mest mulig tilgjengelighet til alt til enhver tid. Jeg skjønner òg at opposisjonen i et storting har vist det samme behov, men jeg vil tro at ved nærmere ettertanke vil òg Stortinget ha stor forståelse for at Regjeringen i en sluttfase har behov for å kvalitetssikre noen av de sakene man legger fram, for at de nettopp skal ha den behandling som er demokratiet verdig.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar igjen for svaret, og eg vil då gjenta at det er ikkje alltid at det i forkant her har vore like breie høyringar.

Openheit i forvaltninga var òg tema i spørjetimen den 11. januar i år, då med utgangspunkt i praksis i fleire departement som gjaldt sladding i offentlege journalar og sensurering av opplysningar. Eg sa då at vi i Senterpartiet ynskjer ein gjennomgang både av praksis og av lovverket for å avgrensa moglegheitene til å halda saker hemmelege, og spurde om statsråden ville støtta eit slikt initiativ. Han sa at han hadde allereie sjølv tatt initiativ for å rydda opp, og for å koma med tiltak som skapar meir openheit. Er då dette forslaget eit resultat av denne prosessen, så synest eg det er all grunn til å spørja: Kva blir neste trekk?

Statsråd Nils Olav Totland: Jeg klarer ikke helt å se sammenhengen her med det representanten Kleppa sist tok opp i forhold til sladding. Jeg står ved det jeg sa, at det arbeidet er satt i gang, og alle vet at det ikke er så lenge siden den 11. januar.

Men jeg vil gjerne ta tak i at det skapes det inntrykk, eller for å bruke spørrerens uttrykk « mønster », at man fra Regjeringens side er mest opptatt av å unndra dokumenter offentlighet. Jeg må få lov å tilbakevise det. Jeg hadde nesten sagt at den mistenkeliggjøring som enkelte gjør seg til talsmann eller talskvinne for, gjør meg litt matt når, som jeg sa innledningsvis, våre beste intensjoner er å ha åpenhet. Når det gjelder denne instruksen, som er en oppfølging av en instruks fra 1982, tillater ikke tiden meg nå å gå mer inn på forholdet mellom « intern » og « alminnelig » høring, men jeg stiller gjerne opp for det ved en annen anledning.