Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

Sykepleierledelsen ved sykehus i Hedmark vil ikke gi hjelpepleiere nødvendig videreutdanning. Dette er et generelt problem. Videreutdanningsforsøk har blitt vanskeliggjort av sykepleierne. Problemet har blitt så stort at hjelpepleiere i Hedmark har anmeldt sykepleiere til Arbeidstilsynet for mobbing og trakassering.

Hva vil statsråden gjøre for å få slutt på denne profesjonskampen?

Statsråd Werner Christie: Fylkeshelsesjefen i Hedmark er blitt forelagt en plan for videreutdanning i somatisk sykepleie for hjelpepleiere av Norsk Hjelpepleierforbund. Denne planen ble sendt til høring til de somatiske sykehusene for eventuelle kommentarer, og disse høringsuttalelsene er så sendt fylkesutdanningssjefen. I disse høringsuttalelsene foreligger uttalelser fra sykepleierledelsen ved enkelte sykehus, som har resultert i reaksjoner fra hjelpepleierne.

Jeg vil ikke kommentere den konkrete striden i Hedmark, da saken nå er under behandling i fylkeskommunen. Antall studenter og elever som skaffes praksis ved sykehusene, har økt. Dette er en nødvendig konsekvens av at Regjeringen har fått til en opptrapping på ca. 30 pst. i de fleste helsefagutdanningene. Helsepersonellets behov for opplæring og veiledning øker også på grunn av ny medisinsk teknologi og nye behandlingsformer. Det er dermed viktig at alle grupper helsepersonell får mulighet til å følge med i denne utviklingen, slik at vi får best mulig kvalitet på tjenestene. Sykepleierne står direkte eller indirekte for en stor del av den praktiske opplæringen som blir gitt i sykehusene. Dette kan oppleves som en merbelastning i en ellers travel arbeidsdag. Jeg vil likevel understreke at det er sykehuseiers ansvar at de elever en har påtatt seg å gi praksisplass under videreutdanning, får den nødvendige opplæring ved avdelingene. Den enkelte yrkesgruppe må rette seg etter arbeidsgivers styringsrett vedrørende gjennomføring av slike oppgaver, men denne må på den annen side bygge på grundige og realistiske vurderinger og samtaler med personalet som skal utføre oppgavene.

Det vil ikke være til å unngå at det kan oppstå diskusjoner om ulike yrkesgruppers funksjon og roller. Særlig i en tid da den medisinske utvikling går fort og alle er enige om at det er nødvendig med omstilling og utvikling i helsevesenet, er en åpen og saklig debatt der både brukerne og alle yrkesgrupper kommer til orde, viktig. Det er nettopp dette jeg har lagt opp til gjennom de brede prosesser som skal føre frem til nye regionale helseplaner og et nytt nettverksbasert samarbeid mellom alle ledd i helsetjenesten, dersom helsemeldingen blir vedtatt i Stortinget.

Det er særlig uheldig hvis åpen debatt og høringer blir opplevd som mobbing. Kretsleder i Sykepleierforbundet i Hedmark har da også beklaget de formuleringer som har utløst denne debatten, og fastslått at de er tilslørende og misvisende.

Det vil være et stort behov for hjelpepleiere i de fleste ledd i helsetjenesten i tiden fremover, og særlig i pleie- og omsorgstjenestene. Jeg for min del vil legge vekt på deres synspunkter, og på at de kommer til orde. Derfor har jeg også tidlig i januar innkalt Hjelpepleierforbundet til et drøftingsmøte som vil bli avholdt førstkommende fredag på mitt kontor.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker statsråden for et forholdsvis positivt svar.

Utgangspunktet for mitt spørsmål er den pågående konflikten i Hedmark, som statsråden tydeligvis kjenner godt til. Men statsråden vet også veldig godt at dette er et generelt problem. Vi har blant annet sett det i forbindelse med at videreutdanning av hjelpepleiere i operasjonsteknikk har blitt vanskeliggjort og delvis boikottet av sjukepleiere.

Et godt sjukehustilbud til pasientenes beste krever et tillitsfullt og godt samarbeid mellom alle profesjonene i helsevesenet. En hjelpepleier er ingen annenrangs sjukepleier, men en egen profesjon som det er et stort behov for.

Et konkret oppfølgingsspørsmål til statsråden: Mener statsråden at vi fortsatt skal ha pleiere på to nivåer ved sjukehusene - som ellers i helsevesenet?

Statsråd Werner Christie: Det er riktig at vi pr. i dag har to typer pleieprofesjoner i sykehus. Den ene er hjelpepleierne og den andre sykepleierne. Det er blitt slik at det nødvendigvis er en viss arbeidsdeling mellom sykepleiere og hjelpepleiere, derfor også de to forskjellige utdanningsformene og de to forskjellige profesjonene disse representerer. Det vil helt åpenbart være behov for begge disse yrkesgruppene i sykehus i all tid fremover, men det vil nok i noen grad i samme takt som omstillingen i sykehusvesenet foregår, også foregå et visst skifte i vektleggingen av de ulike yrkesgruppene. Parallelt med at vi trapper opp pleie- og omsorgstjenestene utenfor institusjon, vil behovet for hjelpepleiere i åpen omsorg og i pleieinstitusjoner utenfor sykehus øke, og i takt med at liggetidene blir kortere og behandlingen mer intensiv og kortvarig på sykehus, vil behovet for sykepleiere øke inne på institusjonene.

Magnar Sortåsløkken (SV): Det siste svaret til statsråden syns jeg var veldig bra. Det er i tråd med det Stortinget faktisk har uttalt også i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helseplan, og også i tråd med det Stortinget har uttalt i mange sammenhenger seinere. Det å få slått fast fra denne talerstol av helseministeren at det helt åpenbart er et stort behov for hjelpepleiere i norske sjukehus også i tida framover, syns jeg var veldig viktig og befriende.

Men det er klart at når kravene til kompetanse hos blant annet hjelpepleiere øker, er spørsmålet hvordan man kan sikre at de får mulighet til nødvendig kompetanseheving gjennom videreutdanning i f.eks somatisk sjukepleie. Det er det vi må få avklart, for her har ikke sjukepleierne - i hvert fall ikke fram til nå - vært så veldig samarbeidsvillig.

Statsråd Werner Christie: Det er riktig som representanten Sortåsløkken påpeker, at det vil være behov for videre- og etterutdanning for alle yrkesgrupper i sykehusvesenet i takt med den raske utvikling vi ser i moderne helsetilbud, og den raske endring vi ser i metodikk og pleieformer osv. Skal vi ha høy kvalitet på disse tjenestene, må vi også ha et personale av høy kvalitet, og det betinger god utdannelse, også god utdannelse etter grunnutdannelsen. Hvorvidt denne utdannelsen skal være videreutdannelse, altså kompetansegivende videreutdannelse, eller hvorvidt det skal være en kontinuerlig etterutdanningsprosess, vil det alltid være en diskusjon om. Det vil være en balansegang, noe man må ta stilling til konkret i hvert enkelt tilfelle. De siste årene har vi lagt mer vekt på å øke grunnutdanningen og plasser i grunnutdanningen, fordi dette har hatt sammenheng med sysselsettingsinitiativene for å få flest mulig ungdom i utdanning. Og vektleggingen av videreutdanning i forhold til etterutdanning er noe vi må se på konkret i tiden som kommer.