Solveig Sollie (KrF): Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Barnevernloven gir hjemmel for å tvangsinnlegge barn i institusjon i 12 måneder med mulighet til forlengelse i ytterligere 12 måneder etter vedtak i fylkesnemnda. Praksis viser at fylkesnemnda sjelden fatter vedtak om forlengelse.

Vil statsråden ta et initiativ overfor fylkesnemndene slik at intensjonen i loven oppfylles?

Statsråd Grete Berget: Barnevernloven trådte i kraft 1. januar 1993. Det sier seg selv at praksis når det gjelder forlengelse av 12-månedersvedtak om plassering i institusjon, nødvendigvis er nokså begrenset, og at det er altfor tidlig å trekke klare konklusjoner når det gjelder praksis på det området.

Det ble i 1993 fattet 114 vedtak om tvangsplassering i inntil 12 måneder, mens tall innhentet fra fylkesnemndene viser at det bare ble behandlet 16 saker om forlengelse av plasseringstiden. Av disse 16 har 13 av forslagene blitt tatt helt eller delvis til følge av fylkesnemndene. Dette viser at påstanden om praksis ikke er riktig. Tvert imot viser praksis at det er sjelden fylkesnemndene ikke treffer vedtak om forlengelse når kommunen foreslår dette. Tallene viser imidlertid at kommunene bare i liten grad foreslår forlenget tvangsbehandling etter utløpet av 12 måneders tvangsbehandling. Vi vet ikke noe sikkert om årsaken til dette, men det kan være at for mange barn er 12 måneders tvangsbehandling tilstrekkelig, eller at barnet etter 12 måneder er motivert til videre frivillig behandling. Ved frivillig behandling kan barnet samtykke i at institusjonen skal gis rett til å holde barnet tilbake i inntil tre uker dersom barnet ønsker å bli utskrevet under oppholdet. Dette gir institusjonen mulighet til å motivere barnet til videre behandling. Vedtak om frivillig behandling treffes ikke av fylkesnemnda, men av kommunens barneverntjeneste. Vi har derfor ikke opplysninger om antallet tvangsvedtak som avløses av vedtak om frivillig behandling.

Departementet er i ferd med å sette i gang en større evaluering av barnevernloven. Her vil også tiltakene for barn med atferdsvansker bli vurdert, og det vil bli sett nærmere på omfanget og effekten av tvangsbehandling overfor denne gruppen av barn.

For ordens skyld vil jeg minne om at intensjonen med den nye barnevernloven først og fremst var å styrke rettssikkerheten i barnevernet både for barn og foreldre. Det har tidligere blitt hevdet at barnevernet har truffet tvangsvedtak det ikke har vært grunnlag for. Nå hevder enkelte at det treffes for få tvangsvedtak. Fylkesnemndene ble opprettet nettopp med sikte på å styrke rettssikkerheten i barnevernet, og for å unngå at det blir truffet vilkårlige og uriktige vedtak. Jeg har tillit til at fylkesnemndene følger lovens intensjoner og vurderer om lovens vilkår for bruk av tvang er til stede i den enkelte sak.

Solveig Sollie (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er enig med statsråden i at en kanskje trenger mer erfaring med den nye barnevernloven, den har tross alt ikke virket så lenge. Og det er klart det er vanskelig dette med skjæringspunktet mellom rettssikkerhet og tvangsvedtak. Det tror jeg vi er klar over alle sammen.

Nå sa imidlertid statsråden i sitt svar at en ved evalueringen av loven vil vurdere tvangsvedtak overfor barn med atferdsvansker. Jeg vil anmode statsråden om at en også ser på spørsmålet når det gjelder rusmisbrukere og tvangsbehandling. Jeg tror det er riktig slik det hevdes, at en del er motivert for frivillig behandling etter 12 måneder, men jeg har også erfaring for at unge rusmisbrukere ikke er motivert etter 12 måneder og trenger mer tid i tvangsbehandling, også etter at de er fylt 18 år, slik loven gir adgang til. Jeg vil anmode statsråden om å ta med dette. Jeg har ikke noe direkte spørsmål, bare en sterk anmodning.

Presidenten: Vi går så tilbake til spørsmål 5.