Jon Lilletun (KrF): Eg tillèt meg å stille fylgjande spørsmål til sosialministeren:

Avisa Vårt Land 9. desember 1994 melder at arbeidet med å sikre rettstryggleiken og rettane til multifunksjonshemma døve ikkje får tilskot frå Sosialdepartementet. Vidare syner avisa til eit døme på at døve med multifunksjonshemming ikkje får busetje seg slik faginstansar, foreldre og dei sjølve ynskjer.

Vil statsråden ta konkrete initiativ for å rette på dette?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Representanten Lilletun viser til to oppslag i avisen Vårt Land den 9. desember. Det første dreier seg om søknad om tilskudd fra fylkeslegen i Vestfold til et prosjekt som skal kartlegge de tilbud døvblinde og døve med multifunksjonshemminger får gjennom kommunene, og i hvilken grad gjeldende rettsregler sikrer deres tilgang på tjenester. Her skal departementet ifølge avisen ha « satt foten ned ».

Departementet har i 1994 gitt midler til et forprosjekt om dette, og har nå en søknad om hovedprosjekt til behandling. Vi ser på prosjektet som klart støtteverdig. Pr. i dag har departementet imidlertid ikke ledige midler til å starte opp prosjektet, men regner med å kunne finne en løsning i løpet av første halvår i 1995.

Den andre delen av spørsmålet gjelder en døv person med tilleggsvansker som i to år har bodd ved Hjemmet for døve i Vestfold. Hjemkommunen i Rogaland har lagt til rette et tilbud der, og vil ut fra dette ikke dekke videre opphold i Vestfold.

De nasjonale retningslinjene for politikken som gjelder for funksjonshemmede, slår fast at hjemkommunene har ansvar for å legge til rette individuelt tilpassede tilbud som gir grunnlag for tilhørighet i lokalsamfunnet. Kommunene har ikke plikt til å finansiere tilbud andre steder når de selv kan gi et fullverdig tilbud. Dette har hjemkommunen lagt til grunn i sitt arbeid.

Kommunens vedtak om et lokalt tilbud i stedet for opphold ved Hjemmet for døve har vært klaget inn for fylkesmannen etter gjeldende regler. I sitt vedtak peker fylkesmannen på at kommunen tilbyr fullverdig bolig med tilknyttet personalbase og miljøpersonell som mestrer tegnspråk. Kommunen vil samarbeide med rehabiliteringstjenesten i fylket for å utvikle kompetansen i kommunen. Fem dager i uken vil vedkommende få tilbud i et interkommunalt dagsenter for døve, som kan sikre videre språkopplæring. Det er også lagt opp til at vedkommende skal få del i fritids- og kulturtilbudene i kommunen. Fylkesmannen har derfor ikke gitt klageren medhold, selv om personen gir uttrykk for ønske om å bli boende i Vestfold.

Fylkesmannen har etter sosialtjenesteloven kompetanse til å fatte vedtak i slike saker. Fylkesmannen kan bare omgjøre vedtaket om det er i strid med loven eller åpenbart urimelig. Departementets adgang til å omgjøre vedtak etter forvaltningsloven § 35 er avgrenset på samme måte som for fylkesmannen. Jeg finner ikke grunnlag for at departementet skal omgjøre vedtaket.

Jon Lilletun (KrF): Eg takkar for svaret og spesielt for første del. Eg finn det svært gledeleg både at prosjektet har rett til støtte, og at det vil kunne verte gjeve støtte i første halvår 1995.

Når det gjeld andre delen av svaret, er eg nok skuffa, og dette heng i hop med den utgreiinga som skal setjast i gang.

Eg har lyst til å sitere frå eit svar frå tidlegare sosialminister Tove Strand Gerhardsen her i salen den 7. desember 1988 om Hjemmet for døve og dei som bur der. Ho sa der:

Det er viktig at disse beboerne får bevare tegnspråket sitt. Å integrere beboerne individuelt i et lokalsamfunn, slik intensjonen jo er i HVPU-reformen, vil ikke gi gode nok muligheter for et eget tegnspråkkommuniserende miljø.

Ut frå det samtlege faginstansar, foreldre og vedkomande sjølve seier, og ut frå den allmenne erkjenninga i samfunnet at døve er i ein spesiell situasjon og treng eit teiknspråkkommuniserande miljø, er då ikkje vedtaket her på kant med det dåverande sosialminister sa den gongen?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er altså slik at vedkommende som spørreren har i tankene, har fått etablert et tilbud i sin hjemkommune som man også etter å ha vurdert klagesaken, er kommet til er et fullverdig og godt tilbud, og det ligger til grunn for den avgjørelsen fylkesmannen har truffet, som det etter min vurdering ikke er grunn for departementet å omgjøre.

Jeg vil også si at enhver har adgang til å bosette seg der man ønsker, og det gjelder også funksjonshemmede. Men når hjemkommunen har etablert et fullverdig tilbud, har ikke staten styringsmuligheter til å si at hjemkommunen skal finansiere et tilbud et annet sted - men altså under den forutsetning at tilbudet i hjemkommunen er tilfredsstillende.

Jon Lilletun (KrF): Det sitatet eg hadde frå tidlegare statsråd Gerhardsen, vart ikkje kommentert, og ho sa noko anna enn det som er konklusjonen i denne saka så langt. Vidare er det heilt klart slått fast at det er ingen døve å kommunisere med i heimkommunen til den det her gjeld, og det er grunnen til at faginstansane, foreldra og vedkomande sjølv har prioritert slik dei har gjort. Eg føler at ein her ikkje har teke omsyn til at døve er i ein spesiell situasjon.

Men eg vil sitere kva Stortinget sa i vedtaket i Innst.S.nr.61 (1991-1992):

Stortinget ber Regjeringen sørge for at sosialkomiteens intensjoner i Innst.S.nr.240 (1989-1990) om blant annet ikke å foreta tvangsflytting av mennesker med psykisk utviklingshemming blir gjennomført.

Er ministeren villig til å vurdere saka på nytt på bakgrunn av det tidlegare statsråd Gerhardsen har sagt, og på bakgrunn av vedtaket her i Stortinget i forannemnde sak?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er ikke tvil om at det fins mange saker i forbindelse med gjennomføringen av reformen for psykisk utviklingshemmede der det har vært uenighet om hvorvidt det var riktig med utflytting av enkeltpersoner. Jeg må i denne anledning også få lov til å peke på at alle evalueringer hittil, når nå reformen er i ferd med å bli avsluttet, viser at i det alt vesentlige har arbeidet vært vellykket også for de med de tyngste funksjonshemmingene, som kanskje i utgangspunktet var veldig usikre på om en utflytting fra institusjon ville være til fordel for dem.

Jeg vil igjen bare understreke at slik departementet har vurdert den aktuelle saken, er det gitt et fullverdig tilbud i hjemkommunen, der også, slik saken er lagt fram, vedkommende vil kunne være i et dagsentermiljø sammen med andre døve, og der det skal være tilsatt fagpersonell som nettopp er utdannet for å ivareta disse menneskenes behov for hjelp til kommunikasjon og videreutvikling av sine kommunikasjonsmuligheter.

Presidenten: Da er sak nr. 1, Spørretime, ferdigbehandlet.