Jan Simonsen (Frp): På vegne av representanten John Alvheim vil jeg stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

På Nordby skole i Ås lærer elevene skikkelig folkeskikk og høflighet basert på en « Folkeskikkens ABC ».

Vil statsråd Hernes arbeide for og fremme forslag om å innføre et tilsvarende system i hele den norske skole, for eksempel basert på nødvendige endringer i mønsterplanen?

Statsråd Gudmund Hernes: I den nye, generelle del av læreplanen sies det om den kristne og humanistiske tradisjon vår skole skal bære fram:

Samlet gir denne sammenflettede tradisjon uvisnelige verdier både til å orientere livsførselen og til å ordne samfunnslivet etter. De fremmer uegennyttig og skapende innsats, og de tilskynder rettskaffen og høvisk handling.

Det heter videre at elevene skal ta del i et bredt spekter av aktiviteter der alle får plikter overfor arbeidsfellesskapet:

« Formålet med dette er å utvikle innlevelse og følsomhet for andre, å gi praksis i å vurdere sosiale situasjoner og å fremme ansvar for andres tarv. De som ikke er stimulert tilstrekkelig fra hjem eller nabolag, må få mulighet til vokster i et læringsmiljø der elevene tar ansvar for hverandres utvikling. Medvirkning i utvikling av et sosialt fellesskap bidrar til personlig vekst, særlig når det medfører samarbeid mellom mennesker på ulike trinn eller med ulike anlegg og ressurser. Elevene bør derfor komme med i praktisk arbeid, der de dels er ytere og dels mottakere av tjenester. De bør komme i vane med å ta ansvar i dagens samfunn som forberedelse til deltakelse i morgendagens.

Alle har et felles ansvar for et læringsmiljø med omtanke for andres behov og respekt for læring. Både den enkeltes hverdag i skolen og muligheter senere i livet kan bli ødelagt hvis konflikt og uorden får sette sitt preg på miljøet. Alle elever har rett til opplæring i ryddige og rolige former, og har selv medansvar for dette. »

Foreldrene har selvsagt hovedansvar for barnas oppdragelse og oppførsel. Men skolen har ansvaret for skolens kultur - at elevene der opptrer åpent og fritt, hensynsfullt og forekommende, at de er oppmerksomme og omtenksomme, rettskafne, høviske og høflige. Reglene for dette bør være tydelige og klare. Det må være like selvsagt som at man i sport kan fortelle hva som er usportslig opptreden, og kan vise gult eller rødt kort overfor dem som bryter spillereglene.

På Nordby skole i Ås gjøres det mye godt arbeid når det gjelder folkeskikk og høflighet. Det gjelder også på en rekke andre skoler. Det fortjener de all honnør for, fordi det bidrar til oppfostringen i seg selv, fordi det letter læring mer allment og fordi det setter en god tone og solid kultur i skolen.

Skolen bør også samarbeide med hjemmene i dette arbeidet for å sette felles normer og forventninger for de unge. Ikke minst i en tid da mediene utsetter de unge for inntrykk som bryter ned normene for alminnelig folkeskikk, bør elevene kjenne skolen som en motkultur som kan møte denne utviklingen både med konstruktiv evne og kritisk vurdering.

Det har alt lenge vært gjort viktig arbeid på området. Foreldreutvalget for grunnskolen har tatt det opp siden 1980-tallet, og har blant annet utgitt et veiledningshefte med tittelen « Folkeskikk - et tema til debatt ». Departementet har også finansiert studier av og truffet en rekke tiltak for å motvirke mobbing og hundsing. Ja, her har vi hatt en landsomfattende kampanje. Men det er bedre å lære folkeskikk i forkant enn å skulle rydde opp når ting har glidd ut.

Feltet er så viktig at selv om mye er gjort, kan det gjøres mer. Jeg er derfor innstilt på at det må festes forpliktende formuleringer om dette i den nye læreplan for grunnskolen som er under utarbeidelse, slik at det blir en oppgave som skolen sammen med foreldrene tar på alvor og følger opp i den daglige praksis.

Folkeskikk, høflighet og alminnelig veloppdragenhet er en viktig del av at de unge lærer å ta ansvar for seg selv og andre. Høflig og høvisk atferd er et vesentlig innslag i sosial oppdragelse for å kunne omgås og virke sammen med andre, med godhet og smidighet og åpenhet. Og det står på ingen måte i motsetning til å kunne trenes i kritikk, stå for egne meninger og hevde avvikende syn. Her i Stortinget står meninger ofte i strid uten at det skaper uvennskap. Det er blant annet fordi vi har en politisk kultur som setter tydelige normer for hva som er tillatt, og presidenten kan kalle både til orden og påtale uparlamentariske uttrykk. Representantene lærer her i huset hva normene innebærer og hvor grensene går. Vanskeligere enn det er det heller ikke i skolen - men det er like viktig at tilsvarende normer læres der.

Presidenten: For en president som har erfaring fra begge steder, er det allikevel en viss forskjell på skolestua og Stortinget.

Jan Simonsen (Frp): Med en myndig president som leder av Stortingets møter, er jeg ikke så sikker på om forskjellen alltid er så stor!

Jeg lyttet med interesse til statsrådens høytlesning fra den nåværende mønsterplanen og må si at svaret ble vesentlig klarere og bedre da statsråden forlot sitatene og gav uttrykk for sine egne vurderinger.

Det klareste jeg kunne finne i statsrådens svar, bortsett fra at han i utgangspunktet er enig i synspunktene til representanten Alvheim og meg, var at han lovte at det skulle komme mer forpliktende formuleringer i den nye mønsterplanen. Og det er jeg veldig glad for, for - som sagt - da jeg hørte opplesningen fra den nåværende mønsterplanen, registrerte jeg at det står mange flotte ord, mange fine bokstaver, men det er veldig utglidende og veldig upresist, så jeg håper at vi nå får en klar innstramning, klare, enkle setninger som slår helt klinkende klart fast at vi skal tilbake til en skikkelig opplæring i skolen i alle fag, en helhetlig undervisning hvor orden og oppførsel blir vektlagt.

Statsråd Gudmund Hernes: Om jeg kan tillate meg å komme med en kommentar først til presidentens replikk, vil jeg si at jeg er enig i at det i et klasserom må gis et større spillerom for atferd enn det man tillater i denne sal. Men det generelle poeng om at det også kan være normstyrt, er det kanskje ikke så stor uenighet om.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som er enig med hvem, er det jo ikke her slik at vi har oppdaget dette spørsmålet i departementet etter at spørsmålet ble stilt fra representanten Alvheim. Som jeg forsøker å gjøre gjeldende, har det vært et betydelig arbeid på dette feltet og ikke minst når det gjelder de problemer som mobbing har skapt de senere år.

Nå er jeg ikke helt sikker på at det er et helt nytt fenomen. Det var vel mange av de samme fenomener som også var utbredt i skolen da både representanten Simonsen og jeg gikk der, uten at vi hadde et så fint ord for det. Men det som er viktig her, er jo å slå fast at vi kan tydeliggjøre de normer som bør gjelde i skolen også når det gjelder hvor man kan utfolde seg i friere former enn i stortingssalen.

Presidenten: Spørsmål 13 vil vi komme tilbake til senere.