Lars Sponheim (V): Jeg vil få stille dette spørsmålet til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

I en tale på årsfesten ved Universitetet i Bergen 26. august 1994 sa rektor Ole Didrik Lærum følgende: « Norsk innvandringspolitikk har lagt store hindringer i veien for at universitetene i Norge skal kunne operere som virkelig internasjonale universitet ». Han sa videre: « I forhold til økning i studenttallet har vi ikke hatt noen tilsvarende økning av utenlandske studenter, og spesielt altfor få studenter fra u-landene

Deler statsråden denne vurderingen, og hva vil han i så fall gjøre? »

Statsråd Gudmund Hernes: Statistikk over antall utenlandske studenter som studerer ved norske universitet fra 1989 til 1993, viser at det studerer flere studenter fra utlandet i Norge i 1993 enn i 1989. Det gjelder også studenter fra u-landene. Så selv om den relative andelen av utenlandsstudenter har gått svakt ned, så har det absolutte antallet økt.

Ved slike sammenligninger må man ta i betraktning at studentveksten ved de norske institusjonene har vært eksepsjonelt høy i denne perioden, og man kan derfor ikke forvente at studenter fra utlandet skal beholde den samme relative andelen som de hadde før den store veksten i antall studenter som inntraff på slutten av 1980-tallet.

Jeg vil ikke her komme inn på innvandringspolitikk generelt, men gi noen kommentarer til de vilkår som gjelder på utdanningssiden for studenter fra utviklingsland.

Den såkalte u-landsparagrafen i Statens lånekasse oppstod i 1970-årene for å hjelpe studenter fra utviklingsland som allerede var i landet. Støtten i henhold til denne paragrafen er gitt til fulltids yrkesutdanning, enten ved videregående skole eller som høyere utdanning. Forutsetningen har hele tiden vært at studentene skulle nyttiggjøre seg utdanningen i hjemlandet. Målsettingen om faglig styrking i u-landene kan ikke sies å ha blitt realisert i denne ordningen ettersom studentene bare i liten grad reiste tilbake til hjemlandet etter endt utdanning.

Det ble derfor bestemt å innføre en ny støtteordning med omlegging til opptak til kortere utdanningsprogrammer på høyere nivå samt automatisk omgjøring av lån til stipend ved hjemreise. Hensikten med omleggingen var dels å gi studentene en egnet utdanning og dels å stimulere til at kompetansen kommer hjemlandet til gode. Den nye støtteordningen trådte i kraft fra høstsemesteret 1994 og erstattet da u-landsparagrafen i Lånekassens forskrifter. Nye u-landsstudenter tas nå opp på spesielt tilrettelagte utdanningsprogrammer med kvoteordning.

Den nye støtteordningen har en ramme på totalt 600 studenter fra u-land og 150 studenter fra land i Øst-Europa. Studenter som allerede er inne i et utdanningsløp, får støtte etter u-landsparagrafen til studiet er fullført. Støttemottakere under den gamle støtteordningen må følgelig fases ut etter hvert som studentene fullfører utdanningen. Departementet sendte nylig ut rundskriv om kvoteordningen i Statens lånekasse til en rekke høringsinstanser, med høringsfrist medio desember. På bakgrunn av innkomne høringsuttalelser vil departementet ta stilling til eventuelle justeringer i ordningen som skal gjelde fra undervisningsåret 1995/96.

Lars Sponheim (V): Jeg vil få takke for svaret.

Statsråden og jeg - og sikkert også rektor Lærum, hvis utsagn var det opphavlige grunnlaget for dette spørsmålet - deler sikkert det syn at det er viktig med studenter med ulik nasjonal bakgrunn på universitetene og høyskolene våre for å få det mangfold og det totale læringsmiljøet som vi ønsker. Nå er situasjonen den at vi sender flere norske studenter ut av landet enn vi gir av plasser i Norge. Etter mitt skjønn er et betydelig innslag av utenlandsstudenter viktig, ikke bare for den enkelte student som får dette tilbudet, men rett og slett for kvaliteten på lærestedene våre, og jeg vil få stille disse to spørsmålene:

Er statsråden enig i at det også er viktig med en rimelig relativ andel av utenlandsstudenter, ikke minst fra u-land og Øst-Europa, og at en rimelig andel er mer enn i dag? Nå er situasjonen den at utenlandsstudenter så å si bare tas opp gjennom kvoteprogram og institusjonsavtaler, og få eller ingen på individuell basis. Er statsråden enig i at dette kan være uheldig?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er enig i at det er viktig med et mangfold når det gjelder sammensetningen av studenter ved våre læresteder. Jeg mener også det er viktig at man har gode utvekslingsprogrammer, slik at både norske studenter kan reise ut og utenlandske komme hit. Jeg tilhører selv en av arten, så jeg er en av dem som vet å verdsette akkurat den siden ved de utvekslingsprogrammer man har mellom ulike land.

Når det gjelder spesielt u-landsstudentene, er det også et annet hensyn vi må legge stor vekt på, og det er at vi har sett på den opplæring som her gis, ikke bare i et utvekslingsperspektiv, men i et utviklingsperspektiv, altså slik at de studenter som får opplæring her, kan gjøre bruk av denne opplæringen i sitt hjemland. Det var fordi den ordningen vi hadde, snarere bidrog til et « brain drain », at man gikk over til en ny finansieringsmåte slik at man kunne sikre seg at de som kom hit, ikke forble i Norge og bidrog til å heve vår kompetanse snarere enn opphavslandets kompetanse.

Lars Sponheim (V): Statsråden har hatt nytte av sin studietid i utlandet, og jeg må si at jeg i min studietid i Norge hadde veldig stor glede av ikke minst å ha afrikanske medstudenter i mitt kull.

De siste dagene er mange av oss blitt engasjert i situasjonen for en doktorgradsstudent fra Bangladesh ved universitetet i Bergen som må forlate landet uten å få fullført studiene. Jeg har forståelse for at statsråden selvsagt ikke kan gå inn og kommentere en konkret sak. Men jeg vil gjerne spørre om han deler det syn at urimelige utslag i enkeltsaker bør føre til en ny gjennomgang av forvaltningsregler og praksis på dette området.

Statsråd Gudmund Hernes: Når det regelverk vi har, gir urimelige utslag, er det klart vi bør se på regelverket. Men jeg er ikke sikker på at regelverket i den saken som det her refereres til, er urimelig. Vi har for eksempel en ordning som sier at hvis man har fått full finansiering til dekning av én utdanning, kan man ikke gjøre krav på å få dekket også en annen utdanning. Det er blant de regler som kommer til anvendelse her, og de tror jeg nok er vel gjennomtenkt. Ellers tror jeg ikke det er riktig av meg å kommentere en slik enkeltsak.