Mai Gythfeldt (RV): Sosialkanalen spurte den 15. november i år om Regjeringen bryter FNs barnekonvensjon. De tok opp saken til Norah Wamala fra Uganda og hennes to barn.

Moren kom til Norge i 1991. De to barna kom etter høsten 1993 ... (presidenten klubber).

Presidenten: Presidenten må få gjere representanten merksam på at representanten har fått ordet til å stille eit konkret spørsmål til justisministeren, og ber om at ein går rett på spørsmålet.

Mai Gythfeldt (RV): Unnskyld! Da må jeg ta spørsmålet - jeg glemte det. Beklager!

FN-komiteen for barnets rettigheter har bedt Norge endre lovanvendelsen når det gjelder barn som søker asyl. Komiteen kritiserer også politiets utsendelse av flyktningbarn og at flyktningbarn som oppholder seg i landet, ikke har blitt innrømt en rettslig adgang til helsetjenester og skole.

Vil Regjeringen foreslå lovendringer og andre tiltak i samsvar med de mange merknadene og anbefalingene fra FN-komiteen?

Statsråd Grete Faremo: Våren 1994 behandlet FNs barnekomite Norges første rapport om etterleving av FNs barnekonvensjon. I sine merknader til rapporten gir komiteen Norge mye ros. Komiteen verdsetter Norges sterke engasjement for å fremme barns rettigheter både nasjonalt og internasjonalt. Blant de mange positive forhold komiteen trekker fram, er tildeling av økte økonomiske ressurser til barnevelferd og tiltak mot rasisme og fremmedhat.

Komiteen har også forslag til forbedringer i norsk barnepolitikk på forskjellige områder. Enkelte av disse forslagene gjelder barn i asylsaker.

Spørrerens uttalelse om at komiteen ber Norge « endre lovanvendelsen når det gjelder barn som søker asyl », og at komiteen « kritiserer politiets utsendelse av flyktningbarn og at flyktningbarn som oppholder seg i landet, ikke har blitt innrømt en rettslig adgang til helsetjenester og skole », er en svært unøyaktig gjengivelse av komiteens uttalelser.

Det komiteen gjør i sine merknader, er å foreslå at norske myndigheter vurderer å foreta en gjennomgang av politikken i forhold til barn i asylsaker, ut fra Barnekonvensjonens bestemmelser og prinsipper.

I denne forbindelse peker komiteen særlig på at myndighetene må finne løsninger for å unngå at familier splittes ved uttransportering fra riket.

Fra utlendingsmyndighetenes side legges det opp til at familier skal uttransporteres samlet. Barnekomiteen er imidlertid særlig opptatt av tilfeller der familier frivillig splitter seg selv ved at enkelte familiemedlemmer går i dekning før uttransportering. I slike tilfeller gis familien rimelig tid til å samles igjen. Skjer ikke dette, har norske myndigheter likevel valgt å gjennomføre uttransporteringen av de familiemedlemmer som er i politiets forvaring. Dette er selvsagt ikke noen enkel avgjørelse å fatte. Spørsmålet vil her være hvorvidt norske myndigheter ved en slik praksis kan sies å gjøre seg skyld i uakseptabel inngripen i familielivet. Spørsmålet knytter seg særlig til Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. For meg er det av vesentlig betydning at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i en sak der dette var vurderingstema, konkluderte med at i tilfeller der familiemedlemmene frivillig skiller lag, kan ikke staten lastes for at ikke alle familiemedlemmene reiser ut sammen. Med de retningslinjer som gjelder for uttransportering i utlendingssaker, skulle vår praksis være fullt forsvarlig og godt i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.

Komiteen tar også opp spørsmålet om rettigheter for mindreårige som har fått avslag på søknad om asyl, og som oppholder seg ulovlig i landet. Komiteen slår fast at barna i praksis, men ikke som følge av noen juridisk rett, har fått medisinsk hjelp og undervisning. Videre uttaler komiteen at slike tjenester bør gis av prinsipielle grunner og i tråd med ordlyd og ånd i konvensjonens artikler 2 og 3. Komiteen foreslår at Norge ser på dette spørsmålet på nytt. Den påpeker at det ville være uheldig om det utvikler seg forskjeller mellom de enkelte kommuner med hensyn til praksis overfor barn med ulovlig opphold.

Selv om barnekomiteens uttalelser ikke er rettslig bindende, tillegges de selvsagt betydelig vekt ved utforming og praktisering av regelverket som berører barn i asylsaker. Jeg kan imidlertid ikke se at det er behov for umiddelbare tiltak for å endre regelverk eller praksis.

Mai Gythfeldt (RV): Sosialkanalen spurte den 5. november i år om Regjeringen bryter FNs barnekonvensjon. De tok opp saken til Norah Wamala fra Uganda og hennes to barn. Det var sånn at Norah stakk av fra politiet for å slippe utsendelse, og ifølge justisministeren er det sånn at hun har frivillig splittet seg fra sin egen familie. Den frivilligheten består i at hun var livredd for å bli drept og livredd for å bli sendt tilbake til Uganda, og det har ikke noe med frivillighet å gjøre i det hele tatt.

Det som skjedde i dette tilfellet, var at Justisdepartementet brukte barna bevisst i sitt spill for å få moren til å stå fram. De ble varetektsfengslet i to uker i asylfengslet på Fornebu. Men denne gangen ble faktisk ikke barna sendt ut, fordi domstolen sa stopp. Domstolen dømte staten for maktmisbruk mot disse barna og lot dem få opphold. Men dersom familien gjenforenes, vil fortsatt det gamle utsendingsvedtaket være gyldig. Og da skal jeg sitere FNs komite for barnets rettigheter:

Komiteen er bekymret over enkelte sider ved lovanvendelse og politikk som praktiseres i forbindelse med barn som søker asyl. ... Komiteen er videre bekymret over at politiet ikke kan pålegges å utsette en utsendelse av enkeltstående medlemmer av en familie, slik at familien kan holdes samlet og en unngår unødig belastning på barna.

Er ikke dette en ganske skarp kritikk, og er det ikke på tide at justisministeren gjør noe for å endre sin praksis? Og hvilke konsekvenser får denne nevnte dommen for justisministerens framtidige praksis?

Statsråd Grete Faremo: I mitt svar redegjorde jeg for hvordan Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har vurdert saker hvor familien frivillig splitter seg selv. Jeg unnlot likevel heller ikke å gjøre oppmerksom på at dette er saker som er uhyre vanskelige. Og i den konkrete saken som gjaldt de to barna fra Uganda, var det faktisk også justisministerens ønske å bidra gjennom fri rettshjelp til å få saken belyst i norske domstoler. En del av de beskrivelser, kommentarer og karakteristikker som her ble gitt både av utlendingsmyndighetene og justisministeren og den konkrete saken, skal jeg la ligge, men jeg vil likevel ta avstand fra den form for generalisering som ble gjort.

Presidenten: Mai Gythfeldt får ordet til ein kort tilleggsmerknad, avgrensa til 1 minutt.

Mai Gythfeldt (RV): Kjære justisminister! Dette er dessverre ikke det eneste eksemplet, selv om jeg også forstår at det er vanskelig. Jeg har et annet eksempel: Den 15 år gamle kosovoalbaner, Sherif Bucevic, fikk etter avslag på asylsøknad opphold på humanitært grunnlag. Men forutsetningen var at foreldrene ikke skulle komme tilbake til Norge og søke asyl her. Dette er stikk i strid med anbefalingene fra FNs komite for barnets rettigheter.

Komiteen foreslår at parten vurderer om den skal foreta en ny, samlet gjennomgåelse av sin politikk i forbindelse med barn som søker asyl, i lys av konvensjonens prinsipper og bestemmelser. Det foreslås i denne forbindelse at en også bør søke å finne løsninger der en unngår utsendelse som fører til at familiemedlemmer blir skilt fra hverandre. Skal denne oppfordringen følges?

Etter det jeg forstår på justisministeren, har de ikke tenkt å gjøre noe med det. De bare sier det er uhyre vanskelig, og dermed lar de det ligge.

Sherifs familie er faktisk kommet til Norge nå. Betyr det at han vil bli sendt ut?

Vil justisministeren la Norah og hennes to barn bli gjenforent og få opphold her i landet for å gi familien oppreisning for all den frykt, engstelse og alle de overgrep justisministeren har påført dem?

Presidenten: Presidenten konstaterer at det nok her er snakk om at nye spørsmål blir stilte. Viss justisministeren ønskjer å svare på dei, vil justisministeren få høve til det. Men presidenten vil gjere merksam på at det er utvist stor grad av romslegheit når dette spørsmålet likevel fekk bli stilt.

Statsråd Grete Faremo: Jeg ser også at det her er introdusert nye spørsmål, og vil avstå fra å gå inn i dem. Men jeg kan selvsagt ikke gå god for den faktabeskrivelse som er gitt, og heller ikke den regelanvendelse som synes å ligge bak de påstander som ble fremsatt. Jeg syns likevel det er grunn til å understreke at vi har en utlendingsforvaltning som går gjennom hver eneste sak og vurderer de ulike spørsmål så grundig som mulig og tar vare på individuelle hensyn, men ikke minst de generelle regler som må anvendes likt overfor de mange flyktninger og asylsøkere som kommer hit til landet.