Øystein Djupedal (SV): Jeg skal stille kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:

Fylkeskommunenes generelt anstrengte økonomi og gjennomføringen av Reform 94 har ført til en fortrengning av voksenelever. Dette rammer spesielt mange kvinner som har utsatt skolegang på grunn av barn, og mange fremmedspråklige elever.

Vil statsråden vurdere statlig ansvar for voksne elever i videregående opplæring?

Statsråd Gudmund Hernes: I det svar som jeg avgav 14. april 1994 på en interpellasjon fra representanten Djupedal om Reform 94, gikk jeg ganske grundig inn på økonomien i reformen. Kostnadsberegningsutvalget, som ble nedsatt ved kgl. resolusjon av 6. mai 1994, uttaler senere i sin rapport av 9. september i år: « Utvalget er generelt av den oppfatning at beregningene av totalkostnader for Reform 94 er godt dokumentert, og at beregningsarbeidet generelt synes å være gjennomført på en hensiktsmessig måte. Utvalget kan ikke peke på områder der KUFs kostnadsanslag virker urimelige. »

Innenfor de statlige overføringene er det regnet med et antall helårs elever/lærlinger som tilsvarer 375 pst. av et gjennomsnittlig årskull, finansiering av oppfølgingstjenesten samt økt innsats til etterutdanning av lærere og instruktører.

I april 1994 sendte departementet ut « Forskrift om omfang og beregningsgrunnlag for fylkeskommunenes videregående opplæring og om overgangsbestemmelser for perioden 1994-98 ». Overgangsbestemmelsene innebærer blant annet at fylkeskommuner som ligger på 375 pst. eller under, ikke har anledning til å redusere omfanget. Jeg vil understreke at bestemmelsen om 375 pst. gjelder antall personer som skal befinne seg innenfor videregående opplæring hvert år på heltid - den henspeiler ikke på plasser eller kapasitet.

Departementet har gjennom forskriften bestemt at fylkeskommunene hvert år skal sørge for at søkere uten lovfestet rett, dvs. blant andre voksne, skal tilbys et antall plasser, både på grunnkurs og videregående kurs I og II. Det er videre i forskriften gitt anvisninger om organiseringen av undervisningen spesielt for voksne, slik som komprimerte kurs med sikte på studie- og/eller yrkeskompetanse, eller kurs som omfatter deler av et kurs, enkeltfag, deler av fag. Det er i forskriften videre pekt på at tilbud spesielt for voksne kan gis ved fylkeskommunale videregående skoler i henhold til lov om voksenopplæring § 4, eller av fylkeskommunen gjennom eller i samarbeid med studieforbund i samsvar med § 8 i lov om voksenopplæring.

Det er et mål at fylkeskommunene også skal legge til rette videregående opplæring med voksnes livssituasjon som utgangspunkt. Komprimerte kurs og delkurs gjør også fylkeskommunene i stand til å gi tilbud til et større antall voksne innenfor samme økonomiske ramme.

Vi er nå i en overgangsfase inntil reformen omfatter alle tre årstrinnene. I 1994-95 er rettighetene begrenset til 16-åringene, og omfangsforskriftene gjelder ikke fullt ut. Det kan derfor i denne fasen være grunn til å følge situasjonen for eldre søkere spesielt. Endelig analyse av elevsammensetningen pr. 1. oktober foreligger imidlertid ikke ennå, og jeg har derfor ikke grunnlag for å trekke endelig konklusjon om situasjonen, blant annet sammenlignet med tidligere skoleår.

Representanten Djupedal spør om jeg vil vurdere et statlig ansvar for voksne elever i videregående opplæring. Jeg vil peke på at økonomisk dekning tilsvarende fullt gjennomført reform er lagt inn i det utgiftsutjevnende rammetilskudd til fylkeskommunene allerede fra 1994. Det omfatter også kostnadene for eldre elever som ikke omfattes av rettighetsbestemmelsen. Det er en sammenheng mellom de økonomiske overføringer og omfangsforskriften. Forskriften har bestemmelser om voksne søkere. Reform 94 representerer et helhetlig opplæringssystem for alle på dette nivå, og det er fylkeskommunene som har ansvar for at dette følges opp. Jeg kan derfor ikke se at staten kan gå inn og ta et spesielt ansvar for enkelte deler innenfor videregående opplæring. En viktig oppgave for departementet er imidlertid å påse at overgangsbestemmelsene i forskriften om omfang blir fulgt.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker statsråden for et omfattende svar, men som allikevel ikke berørte det som er nøkkelen her.

Lovendringen i 1993 gir fylkeskommunene utvidet ansvar for voksenopplæring, det er riktig. Men realiteten for veldig mange fylkeskommuner er at tilbudet gjennom reformen bygges ned, nemlig ved at de pr. i fjor hadde en større dekningsprosent enn den det nå legges opp til refusjon av fra staten, de 375 pst. som statsråden refererte. For veldig mange fylker fører dette til en nedbygging for dem som ikke har rettighet gjennom Reform 94. Det rammer spesielt voksenopplæringen i de fylkene som jeg har innhentet opplysninger fra. Det er faktisk så ille at i en del fylker er over halvparten av de avviste søkerne 20 år eller eldre, og av dem igjen er nesten tre fjerdedeler kvinner, hvilket jeg synes gir en meget uheldig profil.

Mitt poeng og det som jeg ønsker å utfordre statsråden på på nytt, er: Staten tok i sin tid ansvaret for Voksengymnaset her i Oslo og gjorde det til en statlig skole. Ser statsråden for seg at den muligheten også kan ligge til rette for andre fylkeskommuner?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg mener nok at jeg svarte også på det siste spørsmålet.

Det er jo slik at fylkeskommunen får støtte, som er lagt inn i rammetilskuddet, for et større antall elever enn det som omfattes av rettighetene i Reform 94, og gitt at det da er 75 pst. mer enn et årskull, kan jeg vanskelig se at staten skal ta et spesielt ansvar for eksempel av den art som tidligere er gjort i Oslo, i og med at vi har fått denne generelle ordningen inn som jo tidligere ikke var til stede.

Øystein Djupedal (SV): I de 75 pst. over de treårskullene som gis full refusjon, skal det blant annet bakes inn tekniske fagskoler og fengselsundervisning, det skal bakes inn lærlinger som ikke kommer ut, det skal bakes inn fremmedspråklige elever som trenger lengre tid, og det skal bakes inn elever som av ulike grunner trenger lengre tid på å gjennomføre sin utdannelse.

Realiteten i dette er særlig uheldig for de fylkene som har hatt en større dekning, men jeg innser jo statsrådens poeng, at i de fylkene som har hatt en lavere dekning, kan det bli en positiv utvikling. Men for mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, er altså realiteten at over tusen voksne elever er avvist. Av de er 3/4 kvinner.

Det har altså gjennom flere år under tilpasningen til reformen i mitt hjemfylke og i flere andre fylker vært en nedbygging av voksenopplæringstilbudet, og jeg vil tro statsråden deler mitt syn på at tilbudet er svært verdifullt for dem som får denne muligheten til å få seg en utdanning i voksen alder.

Mitt poeng igjen er: Staten har altså et ansvar gjennom fylkene ved at den gir refusjon på 375 pst. Vil statsråden, hvis dette viser seg ikke å være fullgodt, vurdere en videre utbygging av det statlige ansvaret?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er enig i at det tilbudet man har for voksne, er særdeles viktig, og ikke minst det tilbudet man gjennom ulike voksenopplæringstiltak har for kvinner. Jeg mener allikevel at vi gjennom de forskrifter som er tatt inn, og omfanget som er definert ved Reform 94, har tatt et rimelig hensyn til dette. Jeg vil tro at når man har så store problemer som dem representanten Djupedal beskriver for sitt hjemfylke, skyldes det ikke at finansieringen av Reform 94, slik den er lagt inn i rammetilskuddet, er dårlig, men det skyldes de generelle økonomiske problemer som hans hjemfylke har.