Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg har følgende spørsmål til handelsministeren:

EU-domstolen sa i en dom 12. oktober 1994 at nederlenderen van Munster ikke fikk beholde sine pensjonsrettigheter i Belgia, men EU-domstolen understreket at artikkel 1 i Maastricht-traktaten ikke kan oppfylles hvis arbeidstakere mister rettigheter ved bevegelse over landegrensene.

Mener statsråden at domsavgivelsen gir dekning for å si at EU ikke har eller vil få en felles sosialpolitikk?

Statsråd Grete Knudsen: Spørsmålet ser ut til å ta utgangspunkt i en misforståelse. Det er full dekning for å si at EU ikke har eller vil få en felles sosialpolitikk. Sosialpolitikken og velferdsordningene er og blir et nasjonalt ansvar. For øvrig er det ikke riktig, slik representanten Sortåsløkken sier i sitt spørsmål, at EU-domstolen har sagt at en nederlender, van Munster, ikke får beholde pensjonsrettighetene som han har opptjent i Belgia. EU-domstolen fastslår i avgjørelsen at trygdereglene er hver nasjons egen sak, og at man ikke skal miste trygderettigheter dersom man flytter fra ett medlemsland til et annet. Det er opp til hvert enkelt medlemsland å avgjøre hvilke trygdeytelser som skal gis og nivået på disse.

Det EU-domstolen gjorde den 5. oktober, var å avgi en avgjørelse om tolkningen av Romatraktatens Artikkel 48 om fri bevegelighet for personer, og Artikkel 51 som skal motvirke tap av trygderettigheter ved flytting. Tolkningsavgjørelsen, som domstolen har fattet, har ingen ting med Maastricht-traktaten å gjøre.

Rådet har enstemmig vedtatt regler som skal hindre at personer som benytter denne retten til å ta arbeid i andre medlemsland, mister trygderettighetene på grunn av forskjeller mellom medlemslandenes trygdelovgivninger. Medlemslandene kan altså fortsatt beholde sine forskjellige trygderegler. De må imidlertid blant annet ta hensyn til opptjeningsperioder tilbakelagt i andre medlemsland når de vurderer om en person oppfyller vilkårene for å være trygdet, og de må betale opptjente rettigheter til personer som har flyttet fra ett medlemsland og over til et annet medlemsland. Jeg minner om at disse regler er en del av EØS-avtalen.

EU-domstolen viste i avgjørelsen til at medlemslandene i henhold til Romatraktatens Artikkel 5 var forpliktet til å samarbeide for å oppfylle sine forpliktelser etter Romatraktaten, herunder formålet med reglene om fri bevegelighet for personer. Dette innebærer at de ved tolkningen av de nasjonale trygdereglene, så langt det var mulig skulle søke å motvirke tap av trygdeytelser for personer som hadde benyttet retten til å ta arbeid og opphold i andre medlemsland.

Dommen står som et eksempel på at enkelte arbeidstakeres rettigheter er blitt forsvart av EU-domstolen, og at ingen skal tape pensjonsrettigheter ved i perioder av ens liv å ha hatt arbeid i et annet EU-land. Jeg tror at en slik praksis vil være i mange nordmenns interesse.

Magnar Sortåsløkken (SV): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg beundrer statsrådens skråsikkerhet også i denne saken.

I Regjeringas informasjonshefte til norske husstander slås det fast at utformingen av helse-, trygd- og sosialpolitikk i medlemslandene ikke er en del av EUs samarbeid. Det enkelte land står fritt til å føre sin egen velferdspolitikk.

EU-domstolens avgjørelse den 12. oktober viser at dette ikke er riktig, og det mener også en rekke eksperter som har sett på denne dommen. Domstolsavgjørelsen er en logisk konsekvens av at EU skal ha et felles arbeidsmarked, felles unionborgerskap og en felles penge- og valutapolitikk. Og det overordnede prinsippet er: fri bevegelse av arbeidskraft. EU-domstolens avgjørelse slår fast at den sosiale lovgivningen ikke må være til hinder for dette.

Et naturlig oppfølgingsspørsmål til statsråden må bli: Er det ikke god grunn til å frykte at Norge ved et eventuelt medlemskap blir nødt til å samordne sin sosiallovgivning med EU? Og er det ikke på tide at Regjeringa ajourfører sitt informasjonsmateriell i tråd med de faktiske forhold?

Statsråd Grete Knudsen: Representanten Sortåsløkken og nei-siden for øvrig maler noen bilder av et sentralstyrt felles og forverret sosialpolitisk land som følge av et EU-medlemskap. Disse bildene skremmer de både seg selv og andre med, og det er slik jeg ser det, å kaste bort krefter vi så sårt trenger til konstruktivt politisk arbeid. Alle de medlemsland vi her snakker om, er velferdssamfunn. Er det noen av landene som som følge av et medlemskap har måttet gå ned i sin velferd? Noen har bedre ordninger, noen har dårligere ordninger, men det er vi selv i Norge som avgjør prioriteringene vi vil gjøre innenfor helse-, eldre- og familiepolitikk. Og i den saken vi her snakker om nå, dreier det seg om at en arbeidstaker som hele livet sitt arbeider i ett medlemsland, får sine trygderettigheter der. Men den som i løpet av livet tar arbeid i flere medlemsland, vil få trygderettigheter i henhold til lovgivningen i hvert enkelt av disse landene, og det har også Stortinget sluttet seg til i forbindelse med EØS-avtalen.

Magnar Sortåsløkken (SV): Som jeg sa i stad: Jeg er virkelig forundret over skråsikkerheten til Regjeringa i alle EU-spørsmål. Heller ikke en EU-domstol påvirker denne skråsikkerheten.

Eksperter som har sett på dette er jo usikre. Hva vil da dette egentlig bety - og stiller dette spørsmålet med veldig god grunn etter mitt syn. Men statsråden og Regjeringa er skråsikre fullt ut også i dette spørsmålet.

For meg virker det som om sånne spørsmål som dette som er tatt opp nå, er saker som Regjeringa ikke vil drøfte skikkelig før etter den 28. november. For dette er viktige spørsmål, dette er spørsmål som folk er opptatt av, dette er spørsmål som arbeiderbevegelsen er opptatt av. Men jeg vil si at da må jo fallhøyden bli voldsom stor den dagen dette blir en realitet. Men jeg håper selvfølgelig at vi sier nei den 28. november, slik at vi slipper dette.

Presidenten: Presidenten vil gjera merksam på at tilleggsspørsmål skal relatere seg til det opprinnelege spørsmålet.

Statsråd Grete Knudsen: Det er ikke - etter det Sortåsløkken nå har utfordret på - noen eksempler på at noe land eller noen gruppe har fått reduserte rettigheter eller velferdsordninger som følge av et EU-medlemskap. Alle medlemsland vi her snakker om, er velferdssamfunn. Noen har dårligere ordninger, noen har bedre ordninger. Og når det igjen dreier seg om den saken Sortåsløkken reiste, er det altså en arbeidstakers rett til å få trygdeytelsene fra de land som en reelt sett har arbeidet i gjennom mange, mange år.

Presidenten: Vi går så vidare til spørsmål 31.