Jon Olav Alstad (A): Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Likestillingsombudet har i et intervju med NRK Radio uttalt at norske yrkesgrupper som er kvinnedominert, spesielt er sykepleierne nevnt, kan få bedre lønn dersom Norge blir medlem av EU, ved at de anlegger sak for EU-domstolen. Det blir videre fremhevet at likelønn skal gjelde på tvers av faggrenser.

Kan barne- og familieministeren bekrefte eller avkrefte Likestillingsombudets påstander?

Statsråd Grete Berget: Som kjent ble likestilling satt på dagsordenen i EU-sammenheng i 1957 gjennom Romatraktaten, som i artikkel 119 slår fast prinsippet om likelønn. Dette ble videreført i 1975 i et direktiv som slår fast at kvinner og menn skal lønnes likt for arbeid av lik verdi. Minst like viktig er EU-domstolens fortolkninger av direktivene, som har bidratt til å etablere rettspraksis på dette området som i enkeltes øyne går lenger enn direktivene krever. Domstolen har på denne måte blitt en innflytelsesrik alliert for kvinner som kjemper for sine rettigheter. De avgjørelser som er truffet om likestilling, danner en vesentlig rettspraksis til fordel for kvinner, og kvinnene i medlemslandene bruker domstolen når medlemslandet ikke har oppfylt sine forpliktelser etter direktivene. Dette betyr at kvinner i EU-land kan få bistand fra EU-systemet for å nå målet om lik lønn for arbeid av lik verdi.

Dette vil også gjelde norske kvinner dersom vi blir medlem av EU. Dersom en norsk organisasjon skulle ønske å anlegge sak ved en norsk domstol fordi de mener tariffavtalen er i strid med likestillingsloven, vil domstolen måtte legge rettspraksis fra EU-domstolen til grunn. Der hvor tolking av et direktiv fra EU er uklart eller vanskelig, kan, og i enkelte tilfeller skal, tolkingsspørsmålet legges fram for EU-domstolen, hvis uttalelser i saken vil være bindende for den norske domstolens tolking av likelønnsdirektivet.

Den konkrete saken som likestillingsombud Anne Lise Ryel refererte til i det nevnte intervju i NRK Radio, slo blant annet fast at dersom det foreligger statistiske lønnsforskjeller mellom personer som utfører arbeid av lik verdi og det ene yrket er dominert av kvinner og det andre av menn, har arbeidsgiver bevisbyrden for at forskjellen ikke er begrunnet i kjønn. I tillegg sa I tillegg sa EU-domstolen at selv om lønn i to forskjellige jobber er fastsatt gjennom ulike kollektive avtaler, er ikke det bevis nok for at lønnsforskjeller ikke skyldes kjønn. I den konkrete saken gjaldt det en engelsk logoped som sammenlignet seg med farmasøyt og klinisk psykolog innenfor samme virksomhet. Jeg kan legge til at i sitt memorandum om likelønn sier EU-kommisjonen at « I begrepet (lik lønn for arbeid av samme verdi) inngår således sammenligninger av helt forskjellig arbeid. »

Likestillingsombudet oppfordret sykepleierne til å prøve sin sak dersom Norge blir medlem av EU. Verken Likestillingsombudet eller jeg kan si noe om utfallet av en slik sak, men jeg mener at også norske kvinner gjennom den muligheten denne domstolen gir, vil kunne få drahjelp fra EU-domstolen.

Jon Olav Alstad (A): Jeg takker for svaret.

Vi kan vel slå fast to ting når det gjelder EU og likelønnsarbeidet. Det er at EØS-avtalen innebærer de samme rettighetene og pliktene for alle sammen når det gjelder likestilling, og at ingen enkeltpersoner eller grupper, som for eksempel sykepleierne, kan stevne saken inn for EFTA- eller EU-domstolen, noe bare ESA eller kommisjonen kan gjøre.

I Likestillingsombudets årsmelding fra 1991 vises det til en ekspertgruppe innenfor EU som har uttalt at likelønnsreglene ville bli tolket for snevert dersom lønnssammenlikningen ikke bare blir begrenset til samme arbeidsgiver, men også til samme arbeidssted reint fysisk. Der er EUs direktiv like begrenset som den norske loven. Ombudet slår videre fast at norske regler ikke er i utakt med EUs regelverk.

I den Danfos-saken som statsråden viste til, har prinsippet om omvendt bevisbyrde blitt framhevet, og det har også vært påpekt at Norge ikke har en sånn lov. Nå er det betenkelig i seg selv at det er domstolene som vedtar loven og ikke medlemslandene eller kommisjonen, men samtidig går det fram av domspremissene fra EU at hensikten er å sikre at arbeidsgiveren må gi opplysninger om kriteriene for lønnsfastsettelsen for eksempel utdannelse og ansiennitet. Disse opplysningene er sikret i Norge gjennom opplysningsplikten overfor Likestillingsombudet i likestillingsloven § 15. Er statsråden enig i en slik tolkning?

Statsråd Grete Berget: La meg først slå fast at EØS-avtalen gir ikke de samme rettigheter i forhold til EU-domstolen som et medlemskap i EU vil gi. Vi kan komme med en sak som gjelder likelønn, til EFTA-domstolen, ESA, men vi kommer ikke til EU-domstolen. Der stopper det. Det er også viktig å presisere at en sak må gjennom den norske domstolen før en kan nå fram til EU-domstolen.

Dette er et vanskelig område, og jeg snakker ikke om Danfos-saken. Det er en dansk sak. Den saken som jeg nevnte og som Likestillingsombudet nevnte i det intervjuet, gjelder en sak fra Storbritannia. Så jeg vil hevde fortsatt - og det er mitt synspunkt - at ved et EU-medlemskap vil vi få større drahjelp gjennom de direktivene og EU-domstolen enn vi har nå ved EØS-avtalen.

Jon Olav Alstad (A): En liten kommentar til dette med domstolen, og at vi som EU-, ikke bare som EØS-medlem hvis vi blir stående utenfor EU, ikke kan fremme en sak for EUs domstol, så er jo det riktig, for det er det bare kommisjonen som kan gjøre. Men vi vil kunne fremme en sak for ESA, og ESA kan fremme en sak for EFTA-domstolen. I prinsippet skal de to domstolene følge samme praksis. Det ligger i premissene for EØS-avtalen.

Presidenten: Da går vi til spørsmål 1, fra Erling Folkvord til kommunal- og arbeidsministeren. Spørsmålet besvares av justisministeren på vegne av kommunal- og arbeidsministeren.