Arild Lund (H): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Ifølge Sosialdepartementets rundskriv I-6/93 vedrørende bortfall av trygderefusjon for helsepersonell som etablerer privat praksis uten avtale etter 10. oktober 1992, « er det avgjørende for fortsatt trygderefusjon for avtaleløs praksis etter 1. januar 1993 at vedkommende har drevet praksis fra et fast kontor med nødvendig utstyr og at praksisen har vært åpen for allmennheten ».

Mener helseministeren hensynet til bransjen og pasienten herved er godt ivaretatt?

Statsråd Werner Christie: Avtaleløs privatpraksis av leger, fysioterapeuter og psykologer er i svært stor grad konsentrert til byer og sentrale strøk, særlig Oslo og det sentrale østlandsområdet. Samtidig står opprettede stillinger og avtalehjemler ubesatt i store deler av landet, slik at en del pasienter mangler viktige helsetjenester i sin nærhet. Å oppnå et bedre helsetjenestetilbud til pasienter i alle deler av landet, altså å sikre en bedre fordeling av den totale kompetansen, var det viktigste formålet med lovendringen som ble gjennomført fra 1. januar 1993.

Lovendringen innebærer at trygderefusjon heretter blir tilstått helsepersonell som etablerer privat praksis og som har avtale med en kommune eller fylkeskommune, med andre ord når det er vurdert slik at det foreligger et reelt og politisk stadfestet behov for tjenesten innenfor en total prioritering. Det er jo slik i helsetjenesten at tilbyderen av tjenester lett kan skape etterspørsel etter disse, også uten at det er tatt utgangspunkt i en likeverdig og behovsbasert fordeling av tjenestene og helseressursene både lokalt og nasjonalt.

Personell som hadde etablert praksis før 10. oktober 1992, opprettholder derimot retten til trygderefusjon, slik at ingen mister sitt tidligere utkomme i denne sammenheng. For å kunne avgjøre om en lege m.v. har hatt en etablert praksis, må en ha en definisjon av begrepet « praksis ». Det er her bestemmelsene om « fast kontor » og « åpen for allmennheten » kommer inn. De fleste leger i faste stillinger har i enkelttilfeller mottatt trygderefusjon på sin fritid, uten at de av den grunn kan sies å ha etablert en privatpraksis. Det ville etter mitt syn være meningsløst om slike tilfeldige tilfeller skulle innebære en rett til å etablere avtaleløs praksis med trygderefusjon for offentlige midler. Bestemmelsene tar imidlertid fullt hensyn til dem som før lovendringen faktisk hadde drevet privatpraksis uten driftsavtale.

For øvrig vil jeg nevne at ved øyeblikkelig hjelp og ved legevakt får alle leger trygderefusjon, uansett om de for øvrig har kommunal tilknytning.

Arild Lund (H): Jeg takker for svaret, som var en grei gjennomgang av de regler som gjelder, slik jeg forstod det.

Tilleggsspørsmålet blir da: Betyr det at fysioterapeuter som vikarierte i en avtalepraksis pr. 10. oktober 1992, og som hadde egen avtale med trygdekontoret om rett til refusjon, opprettholder den retten selv etter at vikariatet opphører?

Statsråd Werner Christie: Jeg finner det vanskelig å gå inn på konkrete enkeltsituasjoner i denne sammenheng med utgangspunkt i det spørsmålet som ble stilt, som åpenbart representerer et grensetilfelle, hvor det må til en fortolkning og en rimelighetsbetraktning i forhold til lovens intensjoner og de forutsetninger som ble gitt da loven ble vedtatt i Stortinget. Men departementet har behandlet flere slike saker og avklart disse i samsvar med lovreformens intensjon. Det vil også være mulig i denne sammenhengen. Utgangspunktet er imidlertid som sagt at det skal være en etablert praksis tidligere, og det er vanligvis en eier av en praksis som har hjemmel for å bringe den videre. I tillegg er det slik at ingen mister sitt utkomme, for det vil alltid være tilgjengelige offentlige stillinger utover i landet, og i de aller fleste tilfeller også i nærheten.

Arild Lund (H): Jeg har også merket meg at det er behandlet en del grensetilfeller - det er det som er noe av bakgrunnen for spørsmålet. Min korte merknad blir da: Kan statsråden tenke seg å se nærmere på de saker som har vært behandlet? Slik jeg oppfatter det, virker det i noen enkelttilfeller ganske urettferdig, og det er ikke snakk om mer enn et par håndfull tilfeller. Jeg håper statsråden kan se nærmere på dette.

Statsråd Werner Christie: Som jeg sa, har vi vurdert en rekke slike grensetilfeller, tatt standpunkt i disse med utgangspunkt i lovens intensjon og forsøkt å få til en så god fortolkning av den som mulig. Det vil være vanskelig å åpne allerede avklarte saker uten videre, men dersom det fremkommer tilleggsopplysninger eller andre forhold som ikke forelå ved forrige gangs behandling av saken, er det selvfølgelig mulig å se på disse igjen i samsvar med forvaltningslov og prinsippet for offentlig saksbehandling.