Dag C. Weberg (H): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Det offentlige helsevesen har i dag to spesialtilbud for lungesyke, Granheim lungesykehus og Glittre sanatorium.

Hvordan vurderer helseministeren disse institusjoner innenfor et samlet tilbud til nevnte pasientgruppe?

Statsråd Werner Christie: Det er fylkeskommunene som har ansvaret for det spesialiserte tilbudet til lungepasienter, slik som for andre pasienter. I likhet med andre spesialiteter, har den akutte lungemedisinen i økende grad blitt avhengig av samarbeid med andre spesialiteter, som for eksempel anestesi, indremedisin, øre-nese-hals og røntgen. Utviklingen har derfor vært at tilbudet innenfor akutt lungemedisin er bygd inn i de indremedisinske avdelinger, og det er ikke lenger faglig tilrådelig eller rasjonelt å drive akutt lungemedisin ved frittstående spesialsykehus.

Granheim Lungesykehus, som er et sykehus på Oppland fylkes helseplan, og Glittre sanatorium som i 1991 ble overført til Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, gir tilbud om behandling av pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom, ofte med sterkt og varig nedsatt lungefunksjon. De gir tilbud om langtidsopphold og kan optimalisere behandlingen av pasienter som trenger lengre sykehusopphold for kroniske tilstander, enn det akuttsykehus kan tilby. Granheim Lungesykehus har i tillegg et tilbud om rehabilitering av lungetransplanterte, mens Glittre sanatorium har satt i gang et prosjekt for yngre lungepasienter. I prosjektet tar en sikte på å utvikle kompetanse, slik at en kan gi råd og veiledning til fagpersonalet.

Det er fylkeskommunene - ut fra hvilke tilbud de selv har for kronisk lungesyke - som må vurdere i hvilken grad en ønsker å kjøpe behandling ved disse institusjonene. Belegget ved de to sykehusene tyder på at de fyller et reelt behov. Begge sykehusene mottar derfor pasienter fra hele landet. I 1993 var det på Granheim Lungesykehus en beleggsprosent på 87, mens den ved Glittre sanatorium var på tilnærmet 100. Dette sykehuset har nå pasienter på venteliste.

Antall søknader om omstillingsmidler og midler til rehabilitering som tilbud for lungesyke, tyder på at det er behov for styrking av rehabiliteringstilbudet for denne gruppen, slik vi har tatt til orde for også når det gjelder andre grupper. Spesielt kan det tyde på et økt behov for barn og unge utover det som allerede gis på Voksentoppen. Tilbudet ved disse sykehusene kan derfor komplettere det tilbudet som er bygd opp i enkelte av fylkeskommunene.

Dag C. Weberg (H): Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg synes det var en grei gjennomgang av de rammevilkår som disse to institusjonene arbeider innenfor. Jeg synes svaret signaliserte en forståelse fra departementets side for at det kan være behov for at slike institusjoner fungerer nettopp for å ta vare på dem som har mer langvarig og kronisk behandlingsbehov.

Mitt tilleggsspørsmål blir: Vil dette tilbudet ivaretas gjennom den langtidstenkning og strategi som man fra departementets side vil legge inn i helseplanleggingen for denne type pasienter?

Statsråd Werner Christie: I tilknytning til dette tilleggsspørsmålet er det naturlig for meg å henvise til de signaler jeg har gitt, om at jeg føler det er nødvendig å satse mer på tilbud om rehabilitering, særlig til kronisk syke pasienter, hvorav lungepasienter selvfølgelig er en viktig undergruppe. Det andre signalet jeg i mange sammenhenger har gitt, er at det ikke er tilstrekkelig at alle kan litt om alt innenfor helsevesenet eller innenfor sykehusene, det er nødvendig at noen kan alt om noe. Ergo trenger vi spesialiserte kompetansesentre for enkelte funksjoner. Dem vil vi gjøre vårt beste for å ivareta.

I denne sammenhengen er det for øvrig slik at nevnte to sykehus opererer i nasjonal sammenheng, med en betalingsordning som gjør at alle fylker kan bruke dem etter behov, og det vil dermed kunne avspeiles i den etterspørselen som til enhver tid vil foreligge.