Sigurd Manneråk (Sp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til utenriksminister Godal:

Vil utenriksministeren sørge for at William Jørgensen får sin rettelige pensjon eller annen økonomisk kompensasjon som er tilfredsstillende?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Innledningsvis vil jeg gjerne få gi uttrykk for min personlige sympati overfor William Jørgensen. Hans bortførelse i Libanon i 1988 er et eksempel på de farer mange norske hjelpearbeidere er utsatt for i sitt virke rundt om i verden.

William Jørgensen sluttet i sin stilling i Heimevernet i 1987 for å ta arbeid for FN-organisasjonen UNRWA. Etter ca. åtte måneders tjeneste ble han bortført i Libanon i 1988 og holdt fanget i ca. tre uker før han ble sluppet fri. Et halvt år senere tok han, etter å ha søkt, imot tilbud om ny jobb for UNRWA i Gaza. Han sluttet imidlertid etter et par-tre uker. Siden da har han vært sykmeldt.

Jørgensen fikk likevel lønn av UNRWA ut kontraktstiden, som var seks måneder. Etter initiativ fra daværende utenriksminister Stoltenberg ble han imidlertid tilstått full lønn fra UNRWA videre fram til oppnådd pensjonsalder i organisasjonen i august 1990. Denne ordningen var ment som en erstatning til Jørgensen for belastningene som følge av bortføringen. Etter UNRWAs mening gikk dette utover hva organisasjonen var forpliktet til å yte.

Etter dette var Jørgensen uten inntekt. Han hadde ikke rett til pensjon fra UNRWA fordi han ikke hadde arbeidet der i minimumsperioden for opparbeidelse av pensjon, som er fem år. Etter nytt initiativ fra Utenriksdepartementet ble Jørgensen av Stortinget innvilget pensjon fra statskassen med virkning fra 1. september 1990 og inntil han får ordinær alderspensjon.

Selv om Utenriksdepartementet aldri har hatt et arbeidsgiveransvar for William Jørgensen, tok departementet i 1993 et nytt initiativ overfor UNRWA for å skaffe ham en særskilt ytelse på humanitært grunnlag for å søke å kompensere ham ytterligere for de belastningene han hadde vært utsatt for. Planen var at ytelsen skulle finansieres ut av Norges bidrag til UNRWA. Det viste seg imidlertid dessverre at dette ikke lot seg gjøre. UNRWA opplyste at man ikke hadde noen hjemmel for en slik løsning, og man fryktet de såkalte presedensvirkningene.

Siden arbeidsgiveransvaret for Jørgensen lå hos UNRWA og ikke i Norge, har det ikke vært rettslig grunnlag for å tilstå Jørgensen ytelser utover den før nevnte pensjon fra norsk hold.

Det var på dette samlede grunnlaget Utenriksdepartementet skrev til William Jørgensen i mai dette år. Departementet meddelte at alle muligheter nå var uttømt, og foreslo for ham å overveie å søke om billighetserstatning fra staten. Departementet tilbød seg å være behjelpelig med å formulere søknaden. Vi har til i dag ikke mottatt en slik henvendelse fra Jørgensen. Vi har imidlertid tatt ny kontakt med Jørgensen og gjentatt dette.

Jeg ønsker å understreke at departementet har tatt Jørgensens sak meget alvorlig. Man har ikke bare gjort hva som normalt måtte forventes for Jørgensen, men har anstrengt seg utover dette for å skaffe ham så gode økonomiske betingelser som overhodet mulig. De er da også blitt langt bedre enn hva selve tjenesteforholdet hans skulle tilsi, selv om vi skulle ha ønsket å oppnå enda noe mer på bakgrunn av det han har vært igjennom under sin tid i UNRWA.

Når det så gjelder mulighetene for ham til å vinne fram med en eventuell søknad om billighetserstatning, er det ikke Utenriksdepartementet, men Billighetserstatningsutvalget og i siste instans Stortinget selv som avgjør dette. Jeg er iallfall innstilt på å medvirke det jeg kan til en rask og positiv framdrift, om Jørgensen skulle se seg tjent med en slik søknad.

Sigurd Manneråk (Sp): Jeg takker utenriksministeren for svaret.

Denne saken og utenriksministerens svar gir egentlig grunn til svært mange prinsipielle betraktninger i forhold til de rettigheter nordmenn har som er i FN-tjeneste. Spørsmålet om disse rettighetene og forholdene skal jeg imidlertid la ligge i denne sammenheng.

Jørgensen har aldri vært opptatt av hvilken form for kompensasjon han eventuelt skulle få, men av at han på en eller annen måte skulle få hjelp. Denne saken har imidlertid tatt svært lang tid, og jeg håper at den nå meget raskt kan bli løst for ham, som det står i svaret fra tidligere utenriksminister Stoltenberg, på en « tilfredsstillende » måte. Og jeg vil da spørre utenriksministeren: Når kan Jørgensen forvente at denne saken kan være løst på en tilfredsstillende måte?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Det første som må skje, og som framgikk av mitt første svar, er at Jørgensen selv må se seg tjent med å skrive denne søknaden. Det vil Utenriksdepartementets embetsverk være behjelpelig med. En slik søknad vil så bli innsendt til Justisdepartementet og deretter til Billighetserstatningsutvalget, som skal ha sitt første ordinære møte den 20.juni. Jeg håper at de da kan ta standpunkt til denne søknaden, slik at den kan behandles videre så raskt som overhodet mulig.

Jeg er enig i det representanten Manneråk her sier, nemlig at dette har tatt for lang tid. Til tross for at det har skjedd positive ting underveis, har det tatt for lang tid. Det vil jeg gjerne bekrefte, og det er grunnlaget for at vi gjennom de siste dagene har arbeidet for å etablere kontakt med Jørgensen for å få ham til å skrive den søknaden jeg nå har omtalt.