Paul Chaffey (SV): Jeg vil be statsministeren besvare følgende spørsmål:

Statsministeren hevdet i Stortinget 27. april 1994 at Nederland og Tyskland har bestemt at de vil behandle overgangen til tredje fase i den økonomiske union i sine nasjonalforsamlinger på samme måte som land som har fått egen protokoll på dette punkt.

Står statsministeren fast ved denne påstanden?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Mitt svar på representantens direkte spørsmål kan bli ganske kort, for jeg har ikke sagt at Nederland og Tyskland vil behandle overgangen til tredje fase i Den økonomiske og monetære union på samme måte som de land som har egne protokoller på dette punkt. Tyskland og Nederland har, i motsetning til Storbritannia og Danmark, ikke tatt forbehold til deltakelse i den tredje fase som omfatter en felles valuta. Tyskland og Nederland - som Norge og de øvrige medlems- og søkerlandene - støtter og slutter seg til traktatens målsetting på dette punkt.

Det jeg har sagt, er at nasjonalforsamlingene i Nederland og Tyskland har gjort det klart at de vil behandle denne saken når og hvis tidspunktet for innføring av en felles valuta er inne. Ved flere anledninger, også i Stortingets EU-debatt, har jeg sagt at også Stortinget vil behandle dette spørsmålet hvis Norge blir medlem av EU.

I EU-debatten understreket jeg at vi er for at EU lykkes på dette området. Vi er for dette fordi det kan gi europeisk økonomi økt stabilitet, slik vi blant annet hadde det i 1950- og 1960-årene. Vår økonomi, våre bedrifter og husholdninger vil være tjent med en slik stabilitet.

Vi har ikke tatt forbehold, fordi vi er for de mål for en økonomisk og monetær union som er nedfelt i traktaten. Vi har dermed gjort det klart at vi ønsker å delta i en felles valuta etter intensjonene i traktaten.

Stortinget vil likevel stå sentralt i tiden fram til en eventuell norsk deltakelse i en økonomisk og monetær union. I henhold til traktaten må de landene som skal delta, ha god orden i sin økonomi etter bestemte vilkår for budsjettunderskudd, offentlig gjeld, inflasjon, valutastabilitet og rentenivå. Norge er i dag et av de meget få land som allerede oppfyller vilkårene. Dette har vi klart på grunnlag av den politikk Regjeringen har ført med støtte av i første rekke sentrumspartiene. Det er i stor grad Stortingets vedtak som vil avgjøre om norsk økonomi er like solid mot slutten av 1990-tallet.

I henhold til traktaten skal rådet, sammensatt av landenes stats- eller regjeringssjefer, innen utgangen av 1996 vurdere om et flertall av landene oppfyller vilkårene for å innføre en felles valuta, og de skal avgjøre om det er hensiktsmessig å innføre en felles valuta.

Traktaten sier også at dersom datoen for å innlede tredje fase ikke er fastsatt ved utgangen av 1997, så skal tredje fase begynne 1. januar 1999. Det legges i så fall opp til at landenes stats- eller regjeringssjefer i 1998 skal vurdere hvilke land som kvalifiserer for deltakelse. I slike drøftelser er det klart at norsk holdning må ha støtte fra et flertall i Stortinget. Det blir både vurderingen av norsk økonomi og vurderingen av stabiliteten i andre deltakende land som da er aktuelle.

Det avgjørende spørsmålet knyttet til overgangen til den tredje fase er om dette vil skje etter de forutsetninger som opprinnelig ble lagt til grunn. I et samarbeid mellom selvstendige land er det ingen gitt å garantere på forhånd at man når de målene for økonomisk samordning og stabilitet som man har satt seg, hvor mye man enn måtte ønske det. Utviklingen i de fleste EU-landenes økonomi har dessverre vist at det gjenstår krevende arbeid før man når disse målene, særlig målet om begrenset budsjettunderskudd. Derfor vil EU-landene i årene framover måtte vurdere den samlede økonomiske og politiske situasjonen før man avgjør om forholdene ligger til rette for å innføre en felles valuta.

Den tyske forfatningsdomstolen har avsagt en viktig dom om Tysklands forpliktelser i forhold til overgangen til den tredje fase. Det sentrale poeng her er at det ikke er noen automatikk i gjennomføringen av en felles valuta. Den fellesskapsrettslige forpliktelse går ut på at medlemslandene alvorlig skal bestrebe seg på å få orden i sin økonomi, slik at den felles valuta kan innføres etter planen. Domstolen peker på at det er en vekselvirkning mellom de formelle krav i traktaten og medlemslandenes økonomiske utvikling. På denne bakgrunn er tidspunktet i traktaten mer å anse som et mål enn som en forpliktelse. Om de vilkår som er satt ikke oppfylles, eller blir tilsidesatt, brytes forutsetningene for en felles valuta. Derfor er Tysklands forpliktelse til å ta del i en monetær union ikke en automatisk forpliktelse, men tvert om en betinget forpliktelse.

Regjeringen støtter hovedlinjene i dette resonnementet. Når spørsmålet om overgang til tredje fase blir aktuelt, vil Regjeringen måtte vurdere den økonomiske utvikling i EU-landene ellers, og om forutsetningene for norsk deltakelse er til stede. Under forhandlingene gjorde derfor Norge det klart at vi må vurdere om balansen i norsk økonomi er tilfredsstillende, blant annet om de offentlige finanser vil være sterke nok om vi skulle bli stilt overfor et eventuelt oljeprissjokk. Det må også legges vekt på hvor mange av våre viktigste handelspartnere som faktisk vil delta. Regjeringen legger som sagt til grunn at den i en så viktig sak vil forelegge sine vurderinger for Stortinget.

La meg avslutningsvis gjøre oppmerksom på at Regjeringen vil gi en bred omtale av forholdet til Den økonomiske og monetære union i stortingsmeldingen om medlemskap i Den europeiske union som blir framlagt om to dager.

Paul Chaffey (SV): Jeg takker statsministeren for svaret. Noe av utgangspunktet for denne debatten er følgende formulering fra statsministeren den 27. april:

Jeg burde kanskje også ha nevnt når jeg pekte på at Nederland og Tyskland har bestemt at de i sine storting kommer til å behandle tredje fase med felles valuta, at det viser at de landene som har bedt om å få en protokoll, har hatt lyst til å ha en protokoll. Men de land som ikke har bedt om protokoll, de har tenkt å behandle den saken likevel. Det er det som er poenget for meg.

Det sitatet gir to inntrykk, det gir inntrykk av at man står fritt til å avgjøre om man skal innføre tredje fase, og det gir inntrykk av at Tyskland og Nederland har vedtatt at de vil stå fritt til å innføre tredje fase.

Det er misvisende, for det har kommet fram at Tyskland og Nederland ikke skal ta stilling til om de er for eller mot deltakelse i tredje fase, men om kriteriene er oppfylt. Og mitt oppfølgingsspørsmål er: Står statsministeren fast ved den siterte delen av hennes replikk i Stortinget den 27. april?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Jeg står fast ved alt det jeg har sagt om disse spørsmålene i tidligere diskusjoner i Stortinget, og det som er sagt i denne siste EU-debatten. Men jeg gjør oppmerksom på at når hr Chaffey mener at en bestemt formulering er misvisende, så er det hans egen vurdering og tolkning av den uttalelsen. Det som står i den uttalelsen, har jeg gått gjennom i dag. Det går ut på at også Nederland og Tyskland har gjort klart at de vil behandle dette spørsmålet. Det er det jeg har sagt i Stortinget før og nå, og som utenriksministeren har sagt ved flere anledninger. Vi kommer til å legge dette spørsmålet fram for Stortinget. Vi vet at det er Stortinget som avgjør hvordan vår økonomiske og budsjettmessige situasjon er et antall år framover fra i dag. Og jeg gjør oppmerksom på at jeg på slutten av den debatten nettopp fordi mange partier her har sine innfallsvinkler og interesser i saken, klart oppsummerte: Vi er for traktaten. Vi er forpliktet av traktaten. Vi er for at EU lykkes med å stabilisere sin økonomi. Nettopp fordi man i EU-debatten hadde ulike syn og mange spørsmål og kommentarer, valgte jeg i tillegg til det som tidligere var sagt, å si dette mot slutten av debatten.

Paul Chaffey (SV): Da kan det jo også være interessant å vise til hva EU-kommisjonær Henning Christophersen sier om denne saken. Til Dagens Næringsliv i går uttalte han følgende:

Det er naturlig at parlamentene i medlemslandene behandler denne saken. Men det de etter Maastricht-traktaten skal ta stilling til, er i realiteten ikke et ja eller nei til deltakelsen i EMU. Det spørsmålet er avgjort i Maastricht-traktaten. Parlamentet skal slå fast om de mener at landets økonomi er så god at de kan gå inn for den tredje fase i den økonomiske og monetære union

Statsministeren velger likevel å fastholde påstanden om at man står fritt. Og det reiser da spørsmålet om hvordan statsministeren mener at Stortinget skal ta stilling til deltakelse i tredje fase. Dette er jo et spørsmål om en formidabel suverenitetsavgivelse til et internasjonalt organ Norge skal delta i. De spørsmålene er regulert i Grunnloven gjennom bestemmelsene i § 93, og mitt spørsmål er: Vil statsministeren gå inn for en behandling av dette spørsmålet i Stortinget i henhold til Grunnloven § 93?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Jeg la merke til at Chaffey benyttet seg av en teknikk som jeg misliker sterkt. Jeg har lyst til å påpeke det nå, for det har vært for mye av den type ting i Stortinget i det siste. Det har gjentatt seg nå i de siste ukene, og jeg har sett det i avisomtaler og intervjuuttalelser. Han sa nå at jeg fastholder at Norge « står fritt ». Det står ingenting i det svaret jeg har gitt på dette spørsmålet i spørretimen, og det har ikke stått i noe annet innlegg fra min side. Begrepet « stå fritt » er noe ganske annet enn å understreke at Stortinget og Regjeringen skal vurdere helheten og være med og tolke sammen med andre EU-land den økonomiske stabilitet ikke bare i Norge. Så jeg er helt enig i det Henning Christophersen sier, med én tilføyelse, nemlig at vi har også rett og plikt til å vurdere stabiliteten i andre land, ikke bare i vårt eget, fordi det er et fellesskap som sammen tar ansvaret for beslutningene.

Jeg har ingen grunn til i dag å fastlegge på hvilken måte, annet enn på ordinær basis, Stortinget bør behandle dette spørsmålet en eller annen gang mot slutten av dette århundre. Det får man komme tilbake til. Jeg ser ingen grunn til nå å lage bestemte standpunkter om den håndteringen. Det vi gjør klart, er at Regjeringen vil ha Stortinget bak seg.