Eva Lian (Sp): Jeg tror faktisk jeg har brukt et feil ord i spørreteksten, så jeg velger å lese spørsmålet sånn som det faktisk rent formelt burde vært skrevet. Det står i spørsmålet at « Europa-domstolen i Luxembourg vedtok 17. mai 1994 en dom ». En domstol kan ikke vedta en dom, den avsier vel en dom. Derfor lyder spørsmålet nå sånn:

Europa-domstolen i Luxembourg avsa 17. mai 1994 en dom som hindrer Tyskland å forby det farlige, kreftfremkallende stoffet PCP. Dommen sier at det ikke er nok å henvise til miljø og sunnhet for å opprettholde strengere nasjonale regler.

Hvordan ser miljøvernministeren på Norges muligheter til å ha strengere standarder innen helse, miljø og sikkerhet etter dette vedtaket i Europa-domstolen?

Statsråd Kjell Opseth: Hovedpoenget i dommen om de tyske reglene om PCP er at EF-domstolen kun tok stilling til Europakommisjonens saksbehandling og ikke til spørsmålet om Tyskland kan beholde sine regler.

Romatraktatens artikkel 190 krever at alle rettsakter skal inneholde en begrunnelse for at de er utstedt, slik at domstolen kan utøve sin kontrollfunksjon, samt at så vel medlemslandene som berørte borgere skal kunne få kjennskap til hvordan traktaten anvendes i hvert enkelt tilfelle.

Domstolen fastslår at Europakommisjonens beslutning av 2. desember 1992 om å innvilge Tyskland retten til å opprettholde sine regler om pentaklorfenol, ikke oppfyller begrunnelseskravet og derfor må annulleres. Kommisjonen må derfor behandle Tysklands begjæring om å anvende nasjonale standarder på nytt og gi en fyldigere begrunnelse.

Domstolen tar dermed ikke stilling til sakens substansspørsmål, og dommen gir derfor ingen indikasjon på hvordan domstolen vil komme til å fortolke artikkel 100 A nr.4.

Saken viser at kommisjonen gjennom sin godkjenning av det tyske regelverk har strukket seg svært langt for å imøtekomme ønsket om anvendelse av nasjonale miljøstandarder etter artikkel 100 A nr. 4.

Norges muligheter til å ha strengere standarder innen helse, sikkerhet og miljø er også uforandret. Det er ikke, slik enkelte har antydet, grunnlag for revurdering av den norske fortolkningen av EU-forhandlingene på miljøområdet.

Lærdommen man kan trekke av dommen, er at EF-domstolen krever solide begrunnelser for beslutninger som fattes i de ulike institusjonene. Det finner jeg gledelig og betryggende.

Eva Lian (Sp): Jeg takker for statsrådens svar.

Et blikk på noen norske avisers omtale av denne avgjørelsen i Europadomstolen viser følgende overskrifter den 19. mai:

I Dagens Næringsliv: « Miljøbombe fra EU ». I Klassekampen: « Uavklart miljøgaranti ». I Nationen: « Tvil om verdien av EUs miljøgaranti ».

Denne dommen har, som statsråden sikkert vet, også vært omfattet av stor interesse i våre naboland Danmark og Sverige. I Danmark stod den såkalte miljøgarantien, dvs. at et land skal stå fritt i forhold til å innføre eller opprettholde strengere miljøkrav enn EU selv legger opp til, meget sentralt i 1986, da Danmark sluttet seg til det indre marked via Enhetsakten. Avisen Politiken skriver den 18. mai:

Miljøgaranti har grænser ... Danmark og de andre EU-lande kan kun bruge miljøgarantien til at have højere nationale miljøkrav, hvis kommissionen i Bruxelles har godkendt det.

I Sverige skrev avisen Dagens Nyheter 18. mai:

Bakslag for miljokrav i EU. Ja-anhangare upprorda over domstolsbeslut dar handelsfrihet vager tyngst.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig i våre nabolands vurderinger om at miljøgarantien i Enhetsakten har grenser, slik danske og svenske aviser skriver? Og hvordan stemmer en slik begrenset miljøgaranti med Regjeringens forsikringer om at Norge ved et eventuelt EU-medlemskap kan ha høyere miljøstandarder?

Presidenten: Presidenten vil gjera merksam på at tilleggsspørsmål skal liggja innanfor 1 minutt.

Statsråd Kjell Opseth: Dei nemnde avisartiklane er også kjende for underteikna. Det er jo ikkje noko nytt at ein på ulike område i forhold til EU får avisoppslag både i den eine og den andre retninga, ut frå kva syn ein har på medlemskap i EU. Og det er vel stort sett det som er tilfellet her også.

Men til substansen i tilleggsspørsmålet. Eg gav jo svar på det i hovudsvaret: Noregs og Regjeringas syn, at vi kan halde fast på nasjonale standardar, ligg fast.

Eva Lian (Sp): Slik jeg ser det, er substansen i den avsagte dommen at Tyskland, som ønsker å beskytte sine innbyggere mot det kreftfremkallende stoffet PCP, så langt etter EU-domstolens domsavsigelse ikke får lov til det fordi det virker handelshindrende. Opprører det ikke statsråden at miljøhensyn settes til side for fri flyt?

Statsråd Kjell Opseth: Eg trur det blir vanskeleg for representanten Lian og underteikna å bli samde om realiteten i denne saka. Det er faktisk slik at substansen i domstolens avgjerd er at det ikkje er tatt noka avgjerd i dette spørsmålet. Ein har rett og slett slått fast at grunngjevinga ikkje er god nok, og at ein såleis vil kome tilbake til sjølve saka.

Presidenten: Vi går då til spørsmål 17.