Jon Lilletun (KrF): Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdanings- og forskingsministeren:

Norsk sykepleierutdanning gis i dag 40 vekttall i gradssammenheng. Utdanningens kliniske del har vært gjenstand for omfattende forbedringer med hensyn til studiekrav, lærerkompetanse og metodeutvikling. Sammenlignbare utdanninger innenfor høgskolesystemet gis tid for tid-uttelling, uansett praksisinnslag.

Er det rimelig grunn for at sykepleierutdanningen og de øvrige helsefagutdanningene på høyskolenivå ikke skal gis uttelling tid for tid nå?

Statsråd Gudmund Hernes: At sykepleierutdanningen gis uttelling med 40 vekttall i regional cand.mag.-grad, ble fastsatt i 1991, da universitetsloven kap. 11 ble gjort gjeldende for helsefaghøyskolene. Forut for vedtaket hadde saken vært på høring til universiteter og vitenskapelige høyskoler. De har etter loven en selvstendig rett til å vurdere hvilken uttelling utdanning fra andre institusjoner skal gi som del av grad. Universitetene og de vitenskapelige høyskolene har imidlertid etablert Nasjonalt koordinerende utvalg for godkjenning av eksamener - NKU - som er et samarbeidsorgan etablert for å sikre enhetlig uttelling av studier uavhengig av hvor en student har ønsket å fortsette sine studier. Inntil 1991 talte sykepleierutdanningen bare som 20 vekttall i cand.mag.-grad både ved universiteter og høyskoler. Denne uttellingen var basert på tilråding fra NKU.

Når departementet i 1991 ikke fastsatte full uttelling tid for tid for sykepleierutdanningen og en del andre helsefagutdanninger som del av cand.mag.-grad ved regionale høyskoler, skyldtes det at disse utdanninger hadde større andel av praksis i sin utdanning sammenliknet med de utdanninger som tidligere hadde fått full uttelling i tid. I høringsrunden forut for vedtaket i 1991 kom det frem at universitetsorganer og NKU viste til at de i sin godkjenningspraksis ikke ville kunne følge et eventuelt vedtak om full tid for tid-uttelling i regional høyskolesektor.

Departementet var opptatt av at godkjenningspraksis skulle bli mest mulig enhetlig, og mente at det ikke var urimelig at så vidt praksistunge utdanninger ikke gav full uttelling som del av grad, som tradisjonelt har vært preget av teorifag. Jeg minner imidlertid om at uttelling ble hevet fra ett til to år ved denne anledning. Jeg kjenner ikke til at andre utdanninger med tilsvarende praksisinnslag gir full uttelling, slik spørsmålet sier.

Rådet for høyskoleutdanning i helse- og sosialfag har igangsatt et større arbeid for å revidere alle rammeplaner for helse- og sosialarbeiderutdanningene. I den forbindelse ble det i 1992 fastsatt retningslinjer for arbeidet med revisjon av rammeplan for sykepleierutdanningen. Praksisinnslaget er etter disse retningslinjer blitt noe redusert i forhold til tidligere.

I forbindelse med rammeplanarbeidet vil innholdet av alle helse- og sosialfagutdanningene bli vurdert på ny. Jeg vil understreke at det er hensynet til sykepleieryrket som må styre innholdet av studiet og ikke uttelling i cand.mag.-sammenheng.

Departementet vil som kjent fremme forslag til ny lov om høyere utdanning, der saksgang i godkjenningssaker og eventuelle retningslinjer for dette vil bli tatt opp. Jeg finner det naturlig at departementet vurderer om det er grunnlag for å endre uttelling av helsefagutdanningene i forbindelse med eventuell hjemmel for slike retningslinjer. Ved at cand.mag.-graden både ved universiteter og høyskoler nå kan omfatte en rekke andre studier enn de teoretiske fagstudier ved universitetene, må man i denne sammenheng se på om det er noen grunn til å akseptere studier med betydelig praksisinnslag etter tid for tid-prinsippet. Hva konklusjonen på en slik vurdering vil bli, kan jeg ikke forespeile nå.

For meg er det et viktig mål å sikre realiteten i Norgesnettet ved at studentene får anledning til å kombinere utdanning fra ulike høyere læresteder i et forutsigbart system. Det er også avgjørende at det er prosedyrer som sikrer legitimitet for avgjørelser om godkjenning. Dette må være viktige momenter når et nytt lovverk skal anvendes.

Jon Lilletun (KrF): Eg takkar statsråden for svaret. Eg vil ikkje seie at eg var heilt nøgd, men eg vil seie såpass at det låg håp i det, og for ein Kristeleg Folkeparti-representant er jo ikkje håpet uvesentleg. Derfor har eg òg håp om ein god utgang på det som saka i realiteten dreier seg om.

Eg deler mange av synspunkta statsråden hadde i forhold til kva som er nødvendig å sikre i eit heilskapleg noregsnett, og at det er sjukepleiaryrkets kvalitet som er det fremste å sikre her. Men vi veit at Nasjonalt koordinerande utval er eit svært tradisjonelt, universitetsretta, teoretisk retta råd. Når vi 1. august får den nye organiseringa av høgskulesentra, ser ikkje statsråden at det da kan vere behov for å vurdere om Nasjonalt koordinerande utval eigentleg dekkjer det behovet ein har i dag for å få vurdert desse utdanningane i samanheng?

Statsråd Gudmund Hernes: Først: Når det gjelder håp, har jeg helt klart skjønt at for Kristelig Folkeparti er håpet vesentlig. Jeg har vel også skjønt at Kristelig Folkepartis ideologiske basis er slik at man i det partiet mener at det er større grunn til håp for partiets medlemmer enn for oss som tilhører andre partier.

Når det så gjelder spørsmålet om NKUs rolle, vil jeg si at vi nå i forbindelse med den nye loven om høyere utdanning også vil se på hvordan utvalget skal være sammensatt. Når vi får en felles lov for høyere utdanning, kan det jo være at Nasjonalt koordinerende utvalg, som nå er sammensatt av representanter for universitetene, bør få en annen sammensetning, slik at det kan foreta bredere vurderinger og at også høgskolene, som har interesse på området, gjennom dette organ kan målbære sitt syn.

Jon Lilletun (KrF): Først ei oppklåring av ei openberr misforståing, og den håper eg kan kome i tillegg til taletida. Det er ei total misforståing frå statsrådens side når han forstår det slik at Kristeleg Folkeparti meiner det er betre håp for Kristeleg Folkeparti sine medlemer, anten det måtte vere for livet her eller for æva. Der tenkjer eg nok at håpet er nokså likt for oss, så der skal vi ikkje freiste å sortere. Det at vi har sett det meir realistisk og nødvendig at vi òg skal ta den dimensjonen meir på alvor i det politiske livet enn statsrådens parti gjer, er jo så. - Det var misforståinga, og så til saka.

Sjukepleiarutdanninga er ei praksisretta utdanning, det var statsråden òg innom. Men er det ikkje på tide at vi begynner å vurdere om ikkje praksisdel integrert i ein teoridel er likeverdig med berre teori? Når vi nå får desse sentra som skal få ulike kulturar til å samverke, samarbeide - ikkje så dei vert like, men gjer kvarandre rikare - er det ikkje då nødvendig at ein ser om igjen på akkurat den dimensjonen som praksisdelen er?

Så sa statsråden at han ikkje kjende til at det var tilsvarande utdanningar som fekk tid-for-tid-utteljing. Sosialarbeidarutdanninga har òg stor praksisdel og får tid- for-tid-utteljing, så eg trur faktisk det er døme på det òg.

Statsråd Gudmund Hernes: Hvis jeg nå forstår den teologiske avklaring rett, er det altså slik at representanten Lilletun mener at det er større håp for statsråden enn for statsrådens parti.

Når det så gjelder praksisdelen, er begrunnelsen for den og bedømmelsen av den i en tid-for-tid-sammenheng ikke at man mener at praksis er noe mindreverdig i forhold til teori, men fordi man lar det inngå som en del av begrunnelsen for hva som kreves for videre studier, og det er klart at det er en legitim avveining.

Men som jeg sa i mitt hovedsvar, er dette noe som vi vil se nærmere på, og jeg finner det da på vanlig vis ikke riktig av meg å foregripe en vurdering som sakkyndige skal gi.

Presidenten: Spørsmål 17 er allerede besvart.