Arild Lund (H):

Ved forskrift av 4. juni 1993 er drivgarn-/nappegarnfiske i Numedalslågen blitt forbudt. Forbudet oppfattes av mange som usaklig og urettferdig.

Mener statsråden det er saklig begrunnelse for de vedtak som er gjort mot fagmyndighetenes anbefaling om forbud mot nappegarnfiske, hvoretter man blant annet utvider muligheten for andre typer fiske?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Gjennom innføringen av den nye loven om lakse- og innlandsfisk ble alt fiske etter anadrom laksefisk - altså laks, sjøørret og sjørøye - i utgangspunktet forbudt, samtidig som myndigheten til å åpne for slikt fiske, ble lagt til Kongen. Ved kgl.res. av 27. november 1992 ble det så bestemt at fiske etter anadrom laksefisk i vassdrag kun er tillatt med stang. Miljøvernmyndighetene fikk samtidig adgang til å dispensere for bruk av andre typer redskap.

Regjeringens vedtak om fiske etter anadrom laksefisk var i realiteten en videreføring av et regelverk som har vært gjeldende over hele landet siden begynnelsen av 1980-tallet. Siden den gang er det således bare i Numedalslågen og i enkelte grensevassdrag i Finnmark - og da som følge av felles forvaltning med andre land - at det har vært tillatt å fiske etter anadrom laksefisk med andre redskaper enn stang.

I forbindelse med innføringen av den nye loven ble det foretatt en gjennomgang av alle de redskapstypene som fram til da hadde vært i bruk i Numedalslågen. Utgangspunktet for disse vurderingene var først og fremst bestandsituasjonen og de ulike redskapstypenes fangsteffektivitet og kulturhistoriske verdi, og det forhold at slikt fiske ellers i landet kun var tillatt med stang. Resultatet ble at departementet av kulturhistoriske grunner fant å ville gjøre enkelte unntak for Numedalslågen. Det ble derfor - i tillegg til stang - åpnet for et begrenset fiske med gip, teine, flåte og mælkast i dette vassdraget.

I Numedalslågen har en altså tillatt et høyere beskatningspress på laksestammen enn i noe annet vassdrag her i landet, og vassdraget må derfor sies å ha blitt positivt særbehandlet fra myndighetenes side når det gjelder ønske om fisking. Vedtaket om fiske i Numedalslågen bygde for øvrig også på vurderinger fra Direktoratet for naturforvaltning, som ikke anbefalte at det ble åpnet for fiske med drivgarn/nappegarn.

Arild Lund (H): Jeg takker statsråden for svaret som jeg synes var ryddig og greit for en ikke-fagmann. Når det gjelder disse fangstmetodene som fremdeles er tillatt, forstår jeg det i stor grad er kulturelt begrunnet. Så langt jeg har forstått, er det ingen overbeskatning i Numedalslågen i dag. Det er snarere - ut fra lokale betraktninger - sånn at det til tider kan være for mye fisk, noe som død fisk i elven kan tyde på. Slik jeg har forstått dette, er også nappegarn en del av den mange hundre år gamle fisketradisjonen som har vært i Numedalslågen. Hvis man ser bort fra spørsmålet om overbeskatning - som jeg forstår ikke er tilfellet - vil det kanskje være mulig å vurdere dette på nytt. Vil Statsråden vurdere om nappegarn også kan betraktes som en del av kulturen i vassdraget?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ja, en skal være ganske god fagmann eller lokalkjent for å forstå de forskjellige fangstmetodene. Nappegarn er en slags garnpose. Den er 5,5 m bred og 1,5 m dyp, og den slepes mellom to båter. Garnet glir langsomt nedover på den strekningen det blir brukt, og holdes av en person med tau i hver båt. Et lodd i hver ende av undertenelen holder garnet ned mot bunnen. Når det er fisk i garnet, napper det - herav antakelig ordet nappegarn - og garnet tas opp i båten.

Så kommer det primære: Fangst av laks med driv-/nappegarn utgjorde mellom 22 prosent og 26 prosent fra 1989 til 1992, slik at selve metoden nok er temmelig effektiv når det gjelder omfanget av den samlede fangsten, og det er hovedbegrunnelsen for at dette redskapet ikke er tillatt lenger. Vi ser på slike ting fra tid til annen, så sånn sett kan jeg svare positivt på spørsmålet, men jeg kan ikke love at det på nytt vil bli gitt tillatelse til fangst med nappegarn.

Presidenten: Då går vi tilbake til spørsmål 7, frå representanten Aase Joa Wiig til miljøvernministeren. Spørsmålet verte teke opp av representanten Sigurd Manneråk.